Luren

Lysene er tent. På scenen sitter et dommerpanel og venter på de magiske ord fra kveldens konfransier. Salen er fyllt av et publikum som mangler de aller høyeste forventninger. Lokalavisen glimrer med sitt fravær. Konfransier ber første deltaker om å entre scenen, og forsvinner selv bak det mørke teppet. Ut kommer en lutrygget skikkelse. Øynene er vidt åpne, og han bærer et ganske urovekkende smil om munnen. Han er iført bunad, og i hendene holder han et langt trerør som utvider seg i en kjegleform i den nedre enden. Utifra den korte dialogen mellom dommerpanel og utøver får man videre kjenskap til et lett forstyrret sinn der kun én ting betyr noe: Luren. "For det er ikkje eg så ska spela, det er luren så ska spela". Opptredenen er så som så, men alle speidere kjenner nok igjen reveljen som ble spilles (Stå opp din tosk/gris). En hatt ble sparket av en stokk (En veldig lavt plassert stokk, vel og merke). Da tonene har dødd ut, får dommerne sagt sitt. Men mens de snakker er utøveren mer opptatt av luren, som han hyppig stryker med øm hånd. Så forlater han scenen, fremdeles med lut rygg og et fast grep om instrumentet.

Velkommen til Russerevyen i Dalane 2008, og første innslag av "Dalane VGS Talenter". Det var av et av mange numre i denne ganske vellykkede oppsetningen. Sceneteppe er nå for lengst trukket for. Kostymer og rekvisitter er pakket vekk. Men folk glemmer ikke så lett.

Jeg merket meg ganske fort at mange hadde funnet rollen min humoristisk. Rollen hadde passet meg. Det var egentlig bare å forsterke noen ganske ekstreme sider av min psyke, og totalt ignorere andre. Jeg setter pris på alle de positive tilbakemeldingene. Sjelden står jeg som en skuespiller på scenen, og enda sjeldnere er det en rolle verd merke seg. Men i dette tilfellet fikk det hele en litt uventet konsekvens. Blant mennesker som aldri tidligere har brydd seg om min eksistens, er jeg blitt "Han med luren". Det er en ganske spesiell opplevelse å komme på byen natt til søndag og bli spurt om hvor jeg har gjort av luren. Jeg kan forklare dem at lur er et forferdelig upraktisk instrument å drasse med seg, men lar være.

Egersund er ikke store plassen. De fleste kjenner hverandre, med de konsekvenser dette får. Andreas var lenge "Han med fløytå", og Jan Ivar Petersson, Andreas onkel, blir fremdeles referert til som "Hopp-Jan Ivar", etter en sketsj fra siste del av 80-tallet. Jeg tviler på at jeg skal bli "Han med luren" veldig lenge, da jeg forhåpentlig forlater byen i august, til fordel for en studentby. Jeg sier bare at jeg helst skulle unngått at mine "Fifteen Minutes of Fame" skulle preges av en smågal skikkelse med en helt unik legning.