Examen Arthursium

Trommevirvler så kraftige som haglbyger drønner dypt nede under hjernebarken. Ikke som lyd, mer som en følelse. Det gjør at jeg blir en smule stiv i nakken, og jeg er både utmattet og spent på samme tid. Imorgen får jeg vite om jeg kommer opp i skriftlig eksamen i år. Kandidatene er fransk eller mattematikk.

For dere som ikke kjenner mine begrensninger, så står de to fagene øverst på listen over uønskede eksamener. Det er derfor sannsynlig at jeg vil finne det mer behagelig om jeg må stå i tredeve minutter, og engasjert forklare om hvor fantastisk Dalanes geologiske historie er, eller om termofysikkens mørke hemmeligheter. Engasjement er ordet. Det er en liten detalj som er lettere å få inn i et foredrag eller en stil på et språk man mestrer, enn i matte og fransk. Jeg pleier å si til folk at, om de kan fortelle meg om et eller annet i 5-10 minutter, så skal jeg greie å interressere meg for det. Det er ikke en regel, men ofte kan det funke. Hadde jeg komt opp i matte muntlig, skulle jeg sågård greid engasjere meg. Ser det for meg:

"Og der, ser du, er altså den vakreste av integrasjoner ferdig. Og så hva hjelper det meg? Jodda! Plutselig kan jeg regne ut arealet under grafen! Jeg blir helt rørt, så flott er det! Unnskyld, kjære sensor, jeg må bare tørke øyekrokene. Rørt til tårer er jeg..."

Eh.... Ok. Litt langt å gå, men poenget er der. Jeg har en følelse av at bare bartestubbene utsettes for kraftige luftstrømmer nedenfra, så vil karakteren følge de samme luftstrømmene oppover. Sikkert fordi jeg er møkka lei skriftlige prøver. Ja, vi hadde siste idag. Norsk skriftlig-muntlig sak om realismen, naturalismen og språkutviklingen 1850-1900. Mine kjære lesere skal vite at slikt er søvndyssende lesning. Greit nok, jeg likte Kiellands bok "Garman & Worse", som vi måtte lese. Ibsens "Villanden" hadde sikkert også vært ganske bra, hadde det ikke vært for at det var et skuespill (og slikt er ikke spesielt bra skriftlig, om jeg får si det selv). Men når disse forfatterenes liv skal skrives ned i en langtrukken form, ender min interresse som både Unge-Konsulen, Marianne og lille Hedvig (Altså stein døde. Ops! Beklager hvis jeg ødela spenninga for noen som skal lese disse tekstene). Men nå er det over. Jeg priser meg selv lykkelig. Så får vi se hva morgendagen bringer. Blanke ark og fargestifter tell? Kanskje det, men kommer ikke til å like det om MAMY (Maria Myklebust) skriver mitt navn opp på en liste over eksaminanter. Gjerne med et lite, oppmuntrende notat under:

He, he.
Good luck, suckers!

Tanker på en punktert søndag

ADVARSEL:
FOR DE AV DERE SOM ØNSKER Å HOLDE PÅ BILDET AV MEG SOM EN GLADKRISTEN GUTT SOM ALDRI HAR GJORT NOE GALT I SITT LIV, IKKE LES DENNE, OK?

Da jeg begynte å skrive denne, var det ca. tolv timer siden jeg la meg igår. Hilde hadde kjørt meg hjem, velsignet være henne. Jeg gikk rundt i byen, med hyperaktive tendenser og skyhøy promille. Ganske patetisk. Jeg er glad for at noen gjorde noe med denne personen, som jeg ikke helt vil identifisere meg med. Men ja, det var så definitivt meg. Sannsynlig var det en del av det, hadde jeg gått inn i meg selv, som gjenspeilet den delen av min personlighet som jeg til vanlig undertrykkeer, til samfunnets store glede.

Men la gårsdagen være. Jeg har ikke skrevet blogg for å skryte over hvor mange damer jeg erobret (hvilket var, så nært det teoretiske ingenting som det fysisk går ann å komme), hvem jeg sloss med (samme antall som over), eller generelt hvor fantastisk full jeg var. Jeg ser ingen glede i det. Ei heller mye humor. Derimot, dagen derpå fortjener noen ord. Jeg har ingen lang erfaring med drikking, og til nå har jeg vært velsignet med forholdsvis god helse dagen etter. Det endret seg idag.

Når jeg endelig kom meg opp, var det ingen dans på roser. Kroppen kjentes som om Hannibals elefanter bedrev drilltrening mellom mine indre organer. Så hva var kuren? Første som kom i tankene, var det grønne, peruanske pulveret som jeg lager koka-te med. Men det ble for stress. Jeg holdt meg til gode, gamle Earl Grey. Og så var det å lage frokost. Et ork. Gravitasjonskraften mot kroppen hadde plutselig mangedoblet på mitt syke legeme. Det var tungt å holde seg stående for en lenger tidsperiode om gangen. Endelig var maten klar, og jeg satte meg ned med min kjære far. Han visste hva jeg hadde drevet med, og hadde dermed ingen påtatt empati. Tvert imot, da jeg satt der og tvang i meg føde (som irriterende nok ALDRI greide å holde seg nede), var det et stort, skadefro smil om hans lepper, og latteren satt lett. Jadda, trillende latter over min ulykke. "Du får betale for dine synder" var et av sitatene hans, samt "Du får ingen sympati her". Alt mens smilerynkene han etter mange års lattersalver har anskaffet seg, laget dype furer i øyekrokene. Etter maten var det rett og slett ikke stor glede. Jeg var ikke i stand til å gjøre annet enn å holde meg i ro. Til middag, klokken 5, var jeg fremdeles så kvalm at vi valgte å droppe en stor middag, og heller hadde suppe. Det var ikke en god dag, men jeg fortjente det. Du og du som jeg fortjente det.

Nå er klokken halv åtte. Først nå vil jeg si at jeg totalt har kommet meg etter gårsdagens bruduljer, men var vel egentlig sånn ok en stund før seks. Men det var faktisk så galt idag at nærmet meg tanke "Skal aldri mer drikke!". Men jeg tok det aldri innover meg, siden jeg begynner å endre mitt alkholsyn.

Som min kjære, skadefro far sa det:
"Fyllesjuken går nok over, men dumheten, den går nok aldri over"

Populærkultur

Ja vel da! Jeg gir meg!
Det har ikke gått en uke uten at min kjære hotmail-konto har fyllt seg opp med Facebook-saker. Er jeg venn med ditt, er jeg venn med datt? Ja, ja, JA!!! Sikkert det, sikkert det, sikkert det! Arrgh!

Nå har jeg altså gjort det. Jeg har altså fått meg Facebook. Når søs har det, så kan det jo være greit å få med meg, med tanke på at hun legger ut masser av flotte bilder. (Ikke at jeg ikke har nok av festbildene hennes på PC'en min da. Hun lasta over en masse bilder slik at hun kunne sette et utvalg av dem på Facebook. De ligger på maskinen min fremdeles. Men typisk jenter på fest: De tar en million bilder, hvorav absolutt INGEN er spesielt interressante.) Men så var det altså ikke eneste grunn. Jeg fant vel ut at det var på tide. Og så håpte jeg at jeg slapp strømmen av mail. Jeg tok feil. For når en er på Facebook, får en ikke bare "Friend-requests". Du får pidlemeg også en haug med andre saker! Ja, ja. Det kan sikkert være bra, men ikke nå.

Hvis noen nå føler at jeg virker en smule negativ til Facebook, eller at jeg generelt bare er negativ, så kan det ha noe for seg. For jeg ER negativ, sånn når det passer meg. Og nå gjør det altså det. Egentlig, skulle jeg gjøre som med resten av livet mitt, så ville jeg nok sagt at jeg har opplevd værre (i livet mitt), og at det egentlig er et helt fantastisk liv jeg lever. Sånn generelt. Dermed er ikke Facebook så galt.

Men jeg sitter altså her, og tenker over hvordan jeg kunne falle for et slikt populærkulturelt uttrykk som vil komme til å ta deler av min fritid som jeg kunne brukt på noe personlighetsbyggende, eller rett og slett lekser. For jeg misliker populærkultur, hvor enn stor del den er av meg. Det er egentlig ganske propblematisk det der. En stor bølge av selvforakt vil til alle tider skylle over meg, siden jeg ikke kan godta at populærkulturen er en del av meg. Det er nemlig uavhengig av hva jeg selv synes høres ut som en bra saker (Du kan vel skrive saker, Roar? Eller er det like mye en uting som å si ting?) Notis til norsklæreren min, altså.

Jadda. Selvforakt på grunn av at jeg blir påvirket av verden rundt meg, det liker jeg ikke. I dag, for eksempel, ble jeg klar over at jeg begynte å oppføre meg som en ekte egersunder! Det skar meg i hjertet å måtte innrømme det. En jantelovsbevisst, brautende, usjarmerende egersunder, som kunne plasseres rett i båsen sammen med resten av de fiskeluktende sauene med stort gult merke i øret med "Egersunder" på. Dråpen var da jeg allerede på søndag lurte på om det var fest neste lørdag. Hva i alle dager er det slags tankemåte? Jeg lever ikke for en spesiell dag i uka. Jeg lever et helt liv, og det akter jeg å fortsette med. Ingen innsnevring her i gården.

Jeg overdriver, selvsagt. Jeg har levd to år av mitt liv utenfor Eigersunds kommunegrense, hvorav ett var på Tengesdal, to minutters gåtur fra grensa til Eigersund. Jeg ER en egersunder (Eller kanskje heller øybu?), enten jeg vil det eller ei. Er jeg meg selv, så er det ikke så galt det heller, å være egersunder, mener jeg. Det jeg prøver å si, er at jeg ikke vil være DEN egersunderen. Og det er jeg neppe heller. Hadde jeg vært det, ville jeg neppe irritert meg over at jeg kanskje var det, ei heller skrevet det på bloggen. Jeg ville sannsynligvis ikke hatt en blogg i det hele tatt. Jeg er altså ikke slik en egersund, tror jeg. Men jeg skal være på vakt. Alltid beredt! (Engang speider, alltid speider, med andre ord).

C'est la vie. C'est ma vie.

C'est la vie. C'est ma vie, et c'est ennuyeuse.

Tous les jours sont identiques. J'ai grand besoin des aventures.

No, je ne parle pas des vacances en Espagne, qui la plus grande aventure est quand Carl I. Hagen et moi font la contrebande dix litres alcool à Norvège. Je parle des aventures réelles. Un voyage, par exemple. Un voyage à la forêt équatorial. Peut-être comme Indiana Jones? Il connaît des aventures. Découvrir des villes anciennes, voler des grandes d'objets d'art, et fuir devant des guerriers tribu enragé. C'est des aventures!

Mais peut-être je n'irais pas à un voyage comme Indiana Jones. C'est trop dangereuse, et naturellement sa aventures est aussi improbable que un professeur normal. Un voyage en Saharienne ^{(Sahara? Fant ikke bedre ord)} est une aventure réelle. Un an avec les Bédouins, le soleil et le silence.

Je dis voyager pour courir à l'aventure? No. Pour moi, un aventure réelle pour moi est le inconnu ou le risqué. Puisque je n'aime pas les élévations, un saut en parachute ou en élastique n'est pas pour moi. Mais il y a aussi les incidents de tous les jours qui est des aventures. Flirter, par exemple, ou se promener au marché à minuit le samedi (à cause des grands hommes et leurs argumentation frappante).

Mais no. Ce n'est pas ma aventure. Ma aventure va être un voyage. C'est ça je veux. Je vais voyager un jour. Mais cette jour n'est pas aujourd'hui. J'ai des devoir, je dis m'exerce pour une épreuve, et je vais chanter le dimanche.

C'est la vie. C'est ma vie.

Fransk, geografi, og et plaster på såret

En trenger neppe være fransklærer for å stille spørsmålstegn ved det jeg idag har valgt å gjøre. Det er jeg den første til å innrømme, og i samme slengen kan jeg si at jeg selv ser en del haker ved å gjøre dette. Det tirsdag ettermiddag at ideen kom i hodet mitt. Jeg var en lykkelig sjel da. Ikke at jeg ikke er det nå. Jeg sitter her og tenker at den kjemiprøven umulig kan ha gått SÅ dårlig. Solen skinner, til tross for at det i dag morges var like mye tåke per kvadratmeter over sundet som det er i en gjennomsnittlig Sherlock Holmes-film. Jeg har fått meg Visa, og trenger ikke lenger irritere meg over at Visa Electrons mange mangler. Som at det ikke funker klokken tolv en sen kveld på Burger King ved Karl Johan i Oslo. Eller, jeg håper ihvertfall det, selv om jeg har planer om aldri å dra dit igjen. Men det er en annen historie. Poenget (jeg har mange av de) er at jeg ikka bare VAR en lykkelig sjel. Jeg trur jaggu-meg jeg er det fremdeles. Og flott er det.r. Som at det ikke funker klokken tolv en sen kveld på Burger King ved Karl Johan i Oslo. Eller, jeg håper ihvertfall det, selv om jeg har planer om aldri å dra dit igjen. Men det er en annen historie. Poenget (jeg har mange av de) er at jeg ikka bare VAR en lykkelig sjel. Jeg trur jaggu-meg jeg er det fremdeles. Og flott er det.

Men hvor var jeg? Jo. Jeg var altså en lykkelig sjel på den tirsdags ettermiddagen. Min siste større franskprøve var ferdig, uten flere om og men. Ikke at jeg ikke tror det kan bli enda en. Eksamen kan komme lik tordenvær på en solskinnsdag. Ja, altså konveks nedbør da. Sånn som oppstår når bakken varmes raskt opp, slik at en lomme med luft rett over den overnevnte bakken blir varmet opp og stiger til værs. Resten sier vel seg egentlig selv, med mindre det ikke gjør det. I så tilfelle anbefaler jeg deg å følge bedre med når Sverre Nilsen setter igang med sine prekener, eller bare få deg en unaturlig, og skremmende interresse for geografifaget. Men tilbake til eksamen, eller fransken, om du vil. For det var vel strengt talt fransken jeg snakket om. Uten at jeg dermed vil bevege meg vekk fra eksamen heller. For det var liksom det, at kommer jeg opp i fransk, så var ikke tirsdagens prøve en slik milepæl som jeg helst hadde sett at det var. Og mer var det altså ikke å si om eksamen.

Jeg tror jeg akkurat nå holder på å oppnå årsbeste i å gå rundt grøten. Det er heller ikke så verst, altså har jeg nå enda en grunn til å være en lykkelig sjel. Men nå tenker sikkert Eva (R.C.) der hun sitter og ser over bloggen, at det er på tide å komme tilbake til poenget. Og det har hun evig rett i. Jeg skal bare

GRATULERER MED DAGEN, KJÆRE EVA!!!

Sånn. Der var det gjort. Se på det som plaster på såret fordi jeg glemte det helt til etter matpausen idag. Men det er litt vanskelig å huske bursdagen til en god venninne, selv når hun har bursdag dagen før en av mine beste venner, og tre dager før bror hans, og akkurat en måned før en felles god venninne. Jeg tenkte mest kjemi idag, og mest samtalegudstjeneste for konfirmantene igår, uten at det er noen gode unnskyldninger noen av dem. Til lykke med dagen, uansett.

Så tilbake på det om fransken. Det var en prøve med tre oppgaver, hvorav siste ga mulgheten til å velge mellom flere alternative oppgaver. Jeg skulle skrive om hva jeg forbant med "le mot aventure". Jeg fant til slutt ut at jeg ville svare på denne oppgaven ved å bruke en skrivestil som jeg begynner å få grepet om: Bloggstil. Jeg spurte Tor, og jo da, jeg kunne skrive en blogg-post. På fransk, vel og merke. "Og nå vil jeg ikke se de presens-feilene dine, Kjetil. Ikke hos deg heller, Arthur." Enkelt nok. Kjetils feil skulle jeg lett unngå. Mine egne, ja de var det værre med.

Jeg skrev altså en blogg. På ca. en side. Den var ikke spesielt fantastisk eller noe, og språket mitt mangler de mange vakre vendinger som gjør fransk til et slikt storslagent språk. Men franskmenn er faktisk så late at de ikke gidder å uttale intetkjønn. Strengt talt har de ikke intetkjønn i det hele tatt. Stakkars intetkjønnet, men en kan ikke få alt, det burde det vite. Dere har sikkert også allerede gjetta det: jeg skal legge den ut på bloggen her. Jeg har unngått å legge ut skolesaker tidligere, rett og slett fordi det lett kan virke som skryt eller noe, og fordi noen kunne finne på å lese gjennom, for så å klage til læreren og si at det der fortjente skam ikke bedre karakter enn hans/hennes prøve. Når jeg likevel legger ut stilen, er det ikke fordi den er spesielt god (jeg kjenner ikke karakteren enda engang). Det er ikke fordi den er spesilet spennende, og ihvertfall ikke fordi den er totalt blottet for presens-, preteritums-, eller for den slags skyld, pluskvamperfektums-feil. Det er bare fordi det er litt morsomt å ha en post på fransk ute. Da har jeg poster på tre språk og fire skriftspråk ute. Og ja, den sier faktisk litt om meg. Tro det eller ei.

Håper også at den kan glede dere.

Post Scriptum:
Jeg forventer tilbakemelding fra Eva (E.) og søs. Dere er de jeg stoler mest på når det gjelder fransk rettskriving (resten, ikke ta det personlig).

Sesjon: Preludium

"Jeg tror egentlig ikke du kunne skremme noen, du Arthur. Du ser bare ikke farlig ut". Nei vel Stine. Egentlig synes jeg det er helt greit. Jeg er ikke noen slosskjempe, og mangler mer eller mindre fiender (Ihverfall slike som slår en ned på åpen gate. Baksnakkere kan jeg ikke kartlegge). Men imorgen kunne det kanskje tenkes at min mørkere, mer dødelige side kommer til overflaten. Det er duket for sesjon.

Ingen av mine foreldre har vært i militærtjeneste. Begge to flytta for mye på seg. Ikke godt for rhodesisk og norsk militærvesen. Sammen med en kristen-humanistisk oppvekst, lite voldelig vennekrets (Med unntak av Evas "volleyballsmasher" når jeg er irriterende. Skjer ofte.), og et stort bankende hjerte, hvordan skulle en ane at denne gladgutten skulle velge vekk den pasifistiske ideologi? Jo da, jeg er ikke helt fjern fra tanken, men et par-tre skuddvekslinger i verdensfredens eller Det Kongelige Norske Rikets navn, er vel ikke til å avvise. Jeg er fremdeles fornøyd med at det står i vitnemålet fra Ungdomskolen under avsluttende prosjekt: Norsk Import og Eksport av Våpen Før og etter 1945 (1905-nåtid). Ekstremt spennende saker! Egil Christoffer tok seg av rifler og revolvere, mens jeg fikk ta meg av alle våpen som lager store eksplusjoner eller bare masse lapskaus. Kjempespennende!

Førstevalget blir vel likevel noe mindre drepende. Den Kongelige Norske Gardemusikk, som valthornist (Om jeg kommer inn kan det nok stilles et spørsmålstegn ved kvaliteten, men ja, ja. Hvorfor ikke? Det kan funke). Men det er en liten sak som kan forpurre et års militærtjeneste. Synet mitt. -6 på begge øynene ca. Jeg gleder meg storlig til synssjekken, spesielt hvis den likner på den jeg tok før jeg søkte på bilsertivikat. En bokstav på ca. to kvadratdesimeter var hengt opp andre siden av et maks tre meter bredt rom. Jeg hadde ikke på linsene:

Optiker: Ser du denne?
Meg: Hæ?
O: Ser du bokstaven der?
M: Eh, nei.
O: Ikke i det hele tatt?
M: Ikke sjans.
O: Ok... Ja, ja. Da får vi gjøre det på en annen måte. Hvor mange fingre har jeg her?

Så det var slik jeg tok synstest. Jeg måtte telle fingre. Det skal sies ved kraftig mysing kunne jeg skimte konturene av en svær "K". Så helt tafatt var det da ikke. Men poenget med denne lille samtalen? Nå har det lite for seg å kunne skimte digre "K"-er i forsvaret. Skal jeg være ærlig trur jeg ikke det finnes et eneste sted i forsvaret hvor det å kunne skimte en "K" fra avstand er livsviktig. Det gir derimot mening hvis jeg ved en eller annen absurd sammenheng like utrolig som hvordan forsvaret greide å helt uventet få en milliard kroner ekstra i underskudd, skulle befinne meg i en kampsituasjon. Det hadde forsovidt vært ok, inntil jeg mista brillene eller linsene. Da hadde alt utenfor en tyve centimeters raduis vært en diger graut. Ikke spesielt lovende, med tanke på at mitt liv hadde vært avhengig av at synet mitt var godt i en slik situasjon. Ergo er ikke egentlig kamphandlinger helt min sterke side.

Det kan jo også tenkes at jeg i en slik situasjon bare kunne tilkalt Supermann, Chuck Norris og mordersauene fra filmen "Black Sheep" til å forsvare meg. Når jeg først skal snakke om noe så urealistisk som at jeg hadde blitt satt i fronten, så er faktisk det der ikke så altfor utenkelig at det også var mulig.

I kjøleskapet står det øl!

Jeg har gjort det som enhver mann/gutt må gjøre så fort han har fylt atten. Ettersom det var fagdag i norsk slutta jeg tidlig og sykla hjemover. Men jeg stoppa litt før jeg endelig var hjemme. Det var på lokalbutikken det måtte skje. Jeg gikk inn og styrer mot der hvor ølet står. Velger meg en sixpack Rogalandspils fra Berentsen. Går mot kassen, klar for sterk mostand, fra for eksempel en eller annen 16-17-åring som sier "Hei! Er du gammel nok?", eller ei kassadama som spør "Kan jeg få se legitimasjonen?". Saken er bare den, at hadde kassadama spurt idag, så hadde jeg svart: "Jo da. Her er den, vil du se flere?". Det gjorde hun altså ikke. Ganske fornøyd med det. Men det trenger ikke ha noe med at jeg så så voksen ut, selv med altfor tynt skjegg og en liten bart. Det kan ha noe med at jeg kom lenge før skoleelever normalt er på butikken, og det at det var en mandag, så ingen ungdom går vel og kjøper drikke før til helga (og da ikke bare én sixpack 0.33 L). Så hva skal jeg med ølet? Jeg skal øve til fysikkprøve sammen med en kamerat, og fant ut at jeg skulle kjøpe noe til det formålet. Og vet du hvorfor jeg har valgt å gjøre dette? Så enkelt og greit som fordi jeg kan. Trenger ikke bedre grunn enn det.

Atten år er gått

15. april 1989, Tønsberg Sentralsykehus. På et av rommene ligger en dame med en liten bylt i armen. Mannen hennes står ved siden av. Trur ikke storesøster var med da. Hun kom ikke før dagen etter. De av deres som driver med sånt, veit hva det hele dreier seg om. Den lille bylten var meg. En skrukket rosin av en gutt, på 4250 gram, og med en lengde på 53 cm. Jeg er et barn av våren og av kvelden. 21:23 var tidspunktet, slik det står i mine dokumenter.

For dere som er litt kjappe i hoderegning, så har det snart gått atten år siden den gledens dag i familien Cowies historie. Mye har endret seg, både på godt og på vondt. Jeg flyttet fra Tønsberg, jeg har gått i barnehage, barne- og ungdomskole, og over ett og et halv år av videregående er bak meg. Jeg har gått fra å lytte til listepop til å avsky det. Den lille, velsevoksne hissigproppen har blitt en ung mann som folk egentlig ikke kan se for seg sint. Slik tiden går er jeg tyve før jeg vet ordet av det.

Men akkurat nå er jeg altså atten. Jeg kan kjøpe øl, snus, røyk. Jeg kan stemme ved valg. Jeg kan få meg skikkelig Visa-kort. Jeg kan ta sertivikatet (når alle timene er tatt). Det er en fin verden. Og nå forventer jeg jo også at jentene kommer til å elske meg. Det er liksom noe magisk med atten. Fra å måtte tenke nøye gjennom hva slags kommentarer en skal bruke for å sjekke opp ei fjortis-jente, kan man gå over til standardkommentarene og likevel få napp. De magiske ord er "Hei. Jeg er atten, ergo kan jeg kjøre i min overdrevne styla bil, med deg i passasjersetet ned på butikken. Der kan vi stå en stund, til jeg går ut og kjøper drikke (rusbrus) til deg. Du kan lukte på korken, og så vil du få en fjortisfylle. Og nevnte jeg at jeg har en sub-woofer som er uprosjonalt mye større enn hjernen min, men ti ganger mindre enn egoet?" Jackpot! Det må jo være nøkkelen til enhver suksess. Eneste problemet med dette, er at jeg ikke gidder å bruke pengene mine på bil. Jeg får finne meg jente på gamlemåten da. Har hørt det at å være hyggelig og grei kan funke overfor noen ytterst få noen.

Uansett. Å være atten er flotte saker, for dere som enda venter på den store dagen.

Post Scriptum:
Lurer dere på hvordan jeg så ut som en baby? Har ikke scanner til å få inn noen bilder, men mor skrev det slik i boka med alle babybildene av meg:

"Kanskje ikke så vakker, men du verden. HAN ER VÅR"

Peru og Bolivia - Etterord

Sting. Ikke sting som i vondt-i-siden-fordi-jeg-trener-sting. Sting som Gordon Sumner. Jeg har ikke hørt Sting siden min kjære iPod plutselig ikke ville samarbeide på veien fra Cuzco til Puno (Synn, men løste et stort problem for meg: Jeg hadde lenge lurt på hvor jeg skulle finne til til å lade iPoden). Eller, ikke helt sant. Jeg så "The Emperors New Groove" på flyturen hjem fra Lima. Sting synger når rulleteksten kommer. Jeg har skjelden gledet meg slik over rulletekstmusikk.

Men nå kan jeg altså nyte all den musikken som jeg har vært frarøvet så lenge. Og det er ikke det eneste jeg kan glede meg over. Jeg kan glede meg over å få akkurat de samme kjedelige greiene på maten hver morgen (og dermed ingen stekte egg). Jeg kan glede meg over at jeg nå er en liten SMS unna mine kjære venner. Det er flott. Men akkurat her og nå er det jeg gleder meg mest over (utenom musikken) det faktum at jeg kan kaste dopapiret direkte i toalettet. I Peru og Bolivia var det standard med en liten søppelbøtte ved siden til akkurat det formålet. Ikke min kopp med te, kan du si.

Som dere sikkert har skjønt. Jeg er hjemme. Egentlig skulle denne bloggen kortfattet si noe om min tur, fra ørken til jungel, fra kyst til 4500 meters høyde. Det tar energi, mer energi enn ønsket. Jeg vil ikke det. Kos dere heller med bildene (som bare er plasser utover posten. Ingen kronologi eller sammenheng med teksten). Jeg kan bare si at det var en fantastisk ferie.

Stikky svingdør

As I now officially announces the reason for my weeklong absence from the amazing world of blogging, I do realize that most of you probarly haven't noticed. That is the horriffic prize I have had to pay for neglecting my beautiful audience for so long. The very same magnificent audience that has been sitting for hours, ignoring the breathtaking risks for their lives that often migh occure while their waiting for updates. Because of my neglectence, the times are not few when you have had to admit defeat, and gone crying to bed without refill of these massive lines of glourious beauty.

My dear Eva (R.C.)! No need to throw up just because I get a bit carried away! (Do you really read this anyway?)

No, I was inspired to write this after arriving at Machu Picchu the other day (In other words, I'm in Peru now). After four days of Inca Trail, we were relived as well as proud to arriving at the great place. After the tour around the Inca city, I walked around and enjoyed it. Around me were all these sweetsmelling, fancy dressed wimps who had preferred to take the train. I really felt that I had earned coming to Machu Picchu, and that they had not. Among these were two guys, one with a fancy boyband-like hairstyle he must have used hours crafting, and another one with a immense camera of professional dimensions. They were proes. It was a British TV-team, and they were making a traveling documentary for Peru. I could not keep the smile back when the ending lines of the program ended up being a parody of British documentary (with equally out-of-proportions BBC-accent and facial expression):

"And so, sadly, we come to and end of our filling and fulfilling journey through this massive country! And yes, Machu Picchu is expectantly impressive, but as we have shown in this program, there are hundreds of other equally good reasons to visit Peru!"

And then he looked over his shoulder and down at Machu Picchu. What a laugh.

PS:

"Svingdør" has a frightning resemblance to an english word synonomuos to "asshole".

Dengang da. Og nå.

Jeg er egentlig altfor ung til slikt. Livet står foran meg, og da har jeg ikke tid til å sette meg ned å mimre. Men jeg gjør da faktisk det. Normalt pleier det å være Pål og meg som tar oss en prat. Om alt det dumme vi har gjort, og alt det kule vi drømte om å gjøre, men som vi aldri hadde mot til.

Ta for eksempel det at vi aldri skulka på undomsskolen. Hvorfor ikke? Fordi vi var de værste gullungene i historien. Men vi skulle få gjort det. Så vi stilte opp en vakker dag. Jørgen og Pål syklet som vanlig, og jeg traff dem der jeg alltid pleide, i bunnen av bakken der ved Fokus Bank. Vi leide syklene oppover. Solen skinte, og det var varmt som det kun blir på en ekte sommerdag. Det var så absolutt ikke dagen for skole. I det vi tok i dørhåndtaket på skolen, sa Pål "Nei, dette blir for dumt!". Så vi stakk ut på Holmen, hvor Påls familie har hytte, og koste oss der. Og så god følelse det ga.
Flott sak, ikke sant? Ikke så fantastisk når du hører at det var en lørdag, midt i sommerferien. Jadda. Vi turde ikke skulke til vanlig, så vi liksom-skulka i ferien.

Det er slike ting jeg snakker om. Det var latterlig, og faktisk ikke lenger siden enn sommerferien mellom 9ende og 10ende (eller var det 10ende og GK? Håper ikke det). Likevel, jeg levde et annet liv da. Et enkelt, sorgløst liv uten andre problemer enn det som ellers kjennetegner en litt veslevoksen gutt i puberteten. Og enda mer så da jeg var enda yngre. Barneskolen er liksom en annen tid, en annen verden. Den er nesten forsvunnet fra min hukommelse. 6 år av mitt liv er summert opp i noen få øyeblikk. Jeg mimrer over de øyeblikkene, og over den gode følelsen.

Jeg sier ikke at jeg anser det som en bedre tid. Det var det i alle fall ikke. Jeg var et annet menneske da, og jeg sørger ikke over at det er slik. For barneskolen hadde tider der det ikke var så bra å være Arthur Per. En hissig, veslevoksen kar, totalt blottet for sosiale antenner har det lett slik. Likevel, det betyr ingenting. Det ligger bak meg, og i dag kan jeg glede meg over alle solskinnsøyeblikkene. Det er de jeg husker. Alle de øyeblikkene som jeg tidligere skammet meg over, er nå bare ting jeg smiler ved.

Jeg sier alltid at livet blir bedre og bedre etterhvert som jeg blir eldre. Nye muligheter som veier opp for mer ansvar og mer arbeid (som forsovidt heller ikke er så galt). Men jeg tror ikke nødvendigvis det er verden som er blitt et bedre sted. Jeg tror det er jeg som har blitt tryggere på hvem jeg selv er i verden. Og det gleder.

Til slutt kan jeg spørre: Ville jeg endret på livet mitt om jeg kunne? Alle tapte slag, det jeg skammer meg over, og det jeg aldri gjorde, kunne vært en annen sak. Men nei, jeg vil ikke endre på noe. For jeg er et resultat av det livet jeg har levd, og når ting etter min mening kun går den rette veien, så hvorfor endre på noe? Alt mitt liv har brakt av sorger, har gjort meg sterkere. Kanskje til og med et bedre menneske. Det er det livet jeg har levd som gjør meg til den jeg er. Og det er det livet som gjør at, når Marius sender bildet av henholdsvis (fra høyre) Jørgen, Marius, Pål og meg fra første skoledag, så er det med glede at jeg ser på det. Jeg ser tilbake og husker kameratskapet, vitsene, det bekymringsløse livet. Jeg vil takke dem, og alle andre, for alle gledene fra den tiden. Det er nesten som jeg ønsker det hadde vært sånn nå.

Det er flott og se tilbake. Likevel, nåtiden er faktisk mye bedre. Takk til alle dere som har vært med på å skape den.

A gentleman's effort

Jeg hadde ikke vært på Ringerike Folkehøgskole (hvor Andreas er nå) i mer enn en halvtime da jeg fikk et fantastisk spørsmål. Andreas hadde meg med på guidet runde på skolen, og jeg fikk hilse på alle hans nye venner. Plutselig var det ei av venninnene hans som utbrøt: "Å, det er du som lever på sekstitallet?". "Hæ?" sa jeg, i det jeg overhode ikke kjente meg igjen. "Eller var det trettitallet?" sa hun. "Neeei... Trudde da ikke det." sa jeg og snudde meg mot Andreas "Andreas, hva er det du har sagt om meg?". Han sukket, og sa "Nå skulle egentlig ikke du høre dette, men det var nå 1860-tallet jeg snakka om. Du vet, med din forestilling om høflighet og ettikett hadde du passet inn som en gentlemann med hatt og stokk på den tiden." Ah. Ja, ja. Så det var med det folk forbandt meg. Kunne bli spennende.

Det viste seg at de ikke dvelte mye ved det, og var veldig så hyggelige der borte. Når skrev jeg denne historien (som er sann, men ordlyden kan ha vært noe annen) så lang tid etter hendelesensforløpet, så har det ingenting med at jeg måtte få ting bak meg før jeg greide skrive det ned på papir. Det hele kommer av at jeg her om dagen var inne på Dalanekirkenes hjemmesider, og klikket meg inn på bildene fra Eigerøy og Hellelands konfirmasjonleir. Der hadde jeg vært som leder, og et av bildene var det rene portrett av den Arthur Per som Andreas snakket om (ja, det bildet der ja). Det er fra konfirmantbrylluppet, og da måtte jeg jo kle meg skikkelig. Vel, samt protestere mot ekteskapet fordi brudgommen angivelig skulle ha "hatt seg" med søstera mi uka før, for så å fremføre et absurd dikt som jeg laga på direkten ved bryllupsmiddagen.

Bare så det er sagt.

Tikken *tihi* ;P

Tusen takk Torill. Og jeg som nylig (relativt ihvertfall) skrev blogg om hvor irritrende det var med kjedemailer. Og nå er det klart for kjedeblogg. Da jeg likevel gjør dette, er det delvis fordi det er et morsomt lite konsept (ikke det med videresending men det å skrive rare fakta om seg selv), og delvis fordi noen av de seks som skal få denne, trenger et kraftig spark bak (de vet selv hvem det gjelder). Det er altså en grunn for at jeg nedverger meg til det ytterste, som ei konfirmantjente på sin første fjortisfylle. Håper bare at, i motsetning til overnevnte fylle, at dette likevel faller i smak.

Regler:
Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon.

Ok, her er "The Cowie List"

• Jeg har i løpet av mine leveår vært innom ganske mange sporter: Svømming, tennis, hånball, volleyball, friidrett, squash, men aldri fotball.
• Apropos fotball: I løpet av barneskolen fikk jeg tre ganger ballen i trynet slik at jeg begynte å grine. Ingen av gangene var jeg med på spillet.
• Jeg har aldri røykt en sigarett. Eneste gang jeg har prøvd å røyke, var det vannpipe.
  
• Penalet mitt er sannsynligvis det elste blant elevene på skolen. Jeg fikk det til bursdagen før jeg begynte i førsteklasse.
• Jeg er den glade eier av et par lakksko (med skinnsåler). Jeg har ikke den fjerneste anelse om når jeg skal få brukt dem, men de var rett og slett så fantastisk stilige at jeg MÅTTE ha dem (og de var på salg).
  
• Første gang jeg kom videre til fylkesmønstringen i UKM, spilte jeg valthorn i et popband.

Der var den skremmende listen. For nærmere informasjon, spør meg.
De neste som skal få den, er Tor Erling, Martin, Eirik (Mong jr.), Pål, søs (Ingrid Julia) og Kristian.

The computer is getting personal again

Det begynte så rolig en uke eller så før juleferien. Jeg satt i en norsktime og fulgte flittig med på det Roar Løken fortalte om et eller annet norsk pensum. Men da, plutselig, som lyn fra klar himmel, sa min kjære Acer-PC takk for seg. Der det i det ene øyeblikket hadde vært en skrivebordsbakgrunn, var det plutselig en masse hvite bokstaver og tall på en himmelblå bakgrunn. Denne varte bare et øyeblikk, før alt ble svart. Dette var begynnelsen på flere måneder med dataproblemer. Antall banneord i minuttet steg kraftig. Flere ganger fikk jeg PC'en tilbake, for så å oppdage at den fremdeles oppførte seg som nitroglyserin i en miksmaster (dog uten den veldige eksplosjonen). Dette har ført til at jeg, siden desember har måtte stole på Elkjøps låne-PC'er, som aldri helt har greid å holde den standarden som PC'en min hadde (før den sa takk og farvel, vel å merke).

Da jeg så fikk beskjed om at PC'en min var klar, var min første tanke "Ja, sikkert det. Lurer på hvor mange dager den varer nå." Men da jeg kom på Elkjøp, var det plutselig en flunkende ny PC som lå foran meg! Hvilken glede! Acer-folka i Stavanger hadde endelig sett at denne greia var et tapsprosjekt, og Elkjøp ga meg en ny en. All ære til Elkjøp (selv om de var noe sene. Jeg kunne ha likt om det hadde skjedd en måned tidligere eller så). Etter friidretten var det hjem å laste inn all programvaren som skulle inn.

Noen vil sikkert tro at det var Age of Empires, Civilization og Rise of Nations som var grunnen til at jeg gledet meg (bildet til venstre er fra Civ 4, men ikke tatt av meg). Tro om igjen. Når jeg sitter her og tenker, "bare en til", så handler dette om iTunes. Som tidligere nevnt, har jeg fått meg iPod. Men da PC'en har vært problematisk, hadde den kun en maks 500 sanger inne. Det holder ikke. Derfor har jeg i løpet av fredagen og lørdagen lastet inn en 70 album (jeg måtte selvsagt laste inn de 40 albumene jeg hadde på iPoden fra før). Dette har vært tidkrevende, men du verden så tilfredstillende. I dette øyeblikket har jeg avsluttet rippinga for dagen. Nå har iPoden 896 sanger inne. "Åh, jeg er så lykkelig!" som Krunk så vakkert sier det i "Et Kongerike for en Lama".
Men igår var jeg med Vår-mennesker, og kom til, som alltid, å snakke med Tore Søyland. Jeg kunne lykkelig fortelle ham at nå var alt som det skulle, og jeg var i full gang med å laste over. Han derimot, hadde akkurat kjøpt ny RAM som viste seg å ikke passe i PC'en hans. Og han gikk hele tiden rundt og irriterte seg over sådann. Det var en fin liten sammenlikning. Jeg hadde irritiert meg over at andre ikke fikk ting til å funke, slik at jeg kunne overføre sanger. Han irriterte seg over at han selv ikke fikk inn en RAM-brikke, og dermed ikke kunne spille osv. Da så jeg at jeg enda har langt igjen før noen kan kalle meg geek.
And I ain't going down that road no more.

Min nynorske historie

På ungdomsskulen var lærarane opne for eigen tolking av korleis nynorsk skulle snakkast. Eg valte ein for med masse kjensler og djupt engasjement. Dette talemålet drog eg med meg vidare inn i vidaregåande. På grunnkurs hadde eg ei skikkeleg nynorskfrelst lærarinne, og etter timar opp og timar ned med deprimerande grammatikk, skulle vi endeleg få lese opp ein eigenprodusert tekst. Eg reinska stemma, pusta djupt, og ut kom dei vakraste, og mest kjensleladde setningar eg hadde laga. Som forståeleg er, førte det vakre målet med seg ei betre, lausare stemning i klasserommet. Folk koste seg, letta på smilebandet. Noen lo til og med litt. Men da, midt i denne aura av skjønnheit, som eine og aleine var til fordi nynorsken flaut i rommet, kom det kontant frå læraren. «Slutt!». «Kva sa du?» spurte eg. «Slutt. Snakk vanleg.» sa ho. Eg blei sjokkert. Korleis kunne slikt eit ekte nynorskmenneske avbryte denne symfoni av nynorsk?! Korleis kunne ho, lik ein bompibjørn i dei fløytegratinerte potetene, komme her og drepe heile gleda til både meg og mine klassekameratar? Vil ho fjerne dramatikken og krafta i nynorsken? Utan den er jo nynorsken død!

Eg las vidare på mi eigen dialekt. Historia, og nynorsken, var plutseleg ikkje så god.

Dalane Mållag

Eg såg gjennom dagens Dalane Tidende, og kom over at det nå er eit offisielt Dalane Mållag. Eg kan ikkje seie kor lykkeleg eg er for nynorsken si skuld. Endeleg har han fått sine eigne riddarar midt i navlen til verda! Tre modige, trauste Bjerkreimbuer stod trykt i fargar og proklamerte si elskhug til norsk slik han eigentleg skal vere. Her, mellom bakkar og berg ut med havet, skal mållaget fenge si heim. Ja, nå er det berre å sette seg tilbake i raukvilevipparen sin, ta seg eit elskhugsstaur og se kva som vil skje.

Ber om årsak, vil eg. Eg kan ikkje avslutte slik ein blogg utan å skrive litt om mitt eige forhold til nynorsken. Det er ein poetisk målform, og kling så bra at eg har brukt ho fleire gonger. Zuludikt er eit prov på det. Grunnen til at eg skriv bokmål, er at eg ikkje er stø nok i nynorsken, og at det høyrest betre ut med mi «dialekt». Eg snakkar nemleg ei rar blanding av egersunsk og bokmål, og dermed fall det meg naturleg å skrive bokmål. Slik er det berre.

Fordi Dalane Mållag er blitt stifta, vil eg lage ei historie på nynorsk her på bloggen min. Eg ber nokon frå Dalane Mållag sjekke eventuelle språkfeil, og fortelje det til meg straks. Men eg kjem ikkje til å gå med på at eg skal skrive like mykje nynorsk som bokmål. Her er det inga kvotering. Eg skriv det målet eg sjølv vil. Bare så det er sagt.

You've got mail

Jeg fikk hotmail en gang for mange herrens år siden, den gang jeg enda ikke ante hva som var vitsen med slikt. Da var ord som "MSN Messenger", "Google" og "blogg" var fremmedord i det store engelske språkunivers. Men jeg visste da at jeg kunne sende mail med den, og at slikt kunne være praktisk. Ikke at jeg hadde noen å skrive noe til, men hei, hva gjorde vel det? Så jeg skrev da sånn av og til en og annen mail, og ble slik innført i verdensvevens fantastiske verden.

Skjelden ble det skrevet, siden det, lik blogging, er en forholdsvis langtrukken sak. Ofte tar det faktisk lenger tid å skrive e-post enn blogg, fordi en mail ofte må inneholde et lenger handlingsreferat, samt svar på andre menneskers spørsmål. For meg er det som oftest enklere å bare skrive rett fremover utifra en fiks idé. Og det beste med blogging: en trenger ikke å korte ned (eller, jeg burde sikkert, men gjør det altså ikke).

Likevel, jeg fikk etter hvert en del mail. Av disse kan jeg ikke alltid si at alle omhanlder temaer som jeg selv har interresse av. Kjedemailer har jeg blitt drittlei av. En del er ca. greie: "Send denne videre og verden skal bli et bedre sted." Dere vet de mailene om mennesker som trenger hjelp, og som vil få den hvis så mange tusen sender den videre. Edel tanke, men tviler på at det funker. Hvor mange rikinger ville betale flere hundretusen dollar fordi man fikk sendt en mail til flest mulig mennesker? Ikke mange. Så har du alle de som er så koselige, men egentlig bare er upersonlig klisjétull, og de som skal spå deg på en eller annen måte. Til sist har du den sjangeren som er mest latterlig: "Send videre, eller så vil du få 7 års kjærlighetsproblemer". Jo da. Sikkert det ikke noe problem. Det irriterer bare til de grader, og er typisk fjortistrekk. Og hvorfor helsikken sende det videre hvis dere ikke tror på det? Sånt ulykkesgreier kan er kun for latter. Eller, er det egentlig det? Jeg har aldri tatt meg bryet med å sende e-postene videre, og gutten er og blir singel.

Utenom slike mailer som i hovedsak kommer fra kjentfolk (hvis jeg virkelig kan kalle alle mine 300 kontakter på MSN for slike), får jeg også en del post fra helt ukjente mennsker. Og til tross for at de ikke akkurat har de mest barnslige tendensene, har de talløse ganger kommet med noen underlige forslag. Hvor mange mailer har jeg ikke fått med forespørsel om jeg ikke kunne tenke meg å forstørre mandommen min? Eller russiske damer som trenger en venn (for 10 dollar minuttet, antageligvis). Nei, jeg har lite behov for hverken det ene eller det andre. Jeg vil faktisk mene at det er direkte frekt å hinte om at det er noe jeg må ordne med. Akkurat der vil jeg heller leve i min lille livsløgn.

Med årene venner en seg til slikt, og det ender med at reklame går i "useriøse e-post". Kjedemailer går i papirkurven. Men jeg må sjekke om alt som går som "useriøse" virkelig er det. Det er i slike øyeblikk jeg ser på alt det rare som kommer inn. Jeg kan også kåre den aller beste: Jeg fikk forespørsel om å forstørre brystene mine.
........

Ikke at jeg har greie på sånt, men valgte å la være.

Jeg takker for filter mot junkmail...

En helt alminnelig togtur

Å ta toget fra Egersund til Stavanger er og blir en behagelig opplevelse. En sitter der og ser ut vinduet, mens man egentlig er mer interrester i musikken på ørene. Er jeg redd for å kjede meg, tar jeg på meg svarte klær, en penn og blokk, og synger lydløst (men med innlevelse) til musikken jeg hører på. Da kan man også følge med på alle de litt rare utrykkene mennesker som tror at du ikke ser dem, gir deg. Selv ikke faren for å støte på ufyselige jærbuer med brei dialekt, middelaldersk kvinnesyn og traktorjakker kan ødelegge følelsen av en god togtur.

Men det er en times kjøring på ettermiddager og kvelder. Skal en til, f.eks Hønefoss en tidlig vinterferiemorgen i februar, da kan det være mindre behagelig. Før avreise hadde jeg vært svært redd for at det skulle bli seks stille og nesten altfor fredelige timer. Heldigvis var toget litt forsinka, så jeg fikk sett meg ut et menneske jeg kunne bruke noe av tiden med (ikke at jeg kjente henne så godt, men hvorfor dvele ved bagateller?). Vi konverserte (i dialog, håper jeg. Monologene mine gleder ingen), og planene om å lese til bilteori gikk i vasken.

Når jeg skrev at toget var LITT forsinka, så ble det etter hvert en underdrivelse. Jeg ankom Drammen for å bytte tog ca. en og en halv time forsinka. Ikke så galt i det egentlig, når toget til Hønefoss ankom enda en og en halv time etter det igjen. Aldri har jeg hørt noen snakke godt om Drammen. "Det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen", sies det. Og ikke mye vakkert var det jeg så av Drammen. Men samtidig, skulle jeg dømme Oslo på det jeg så av byen fra Oslo S, så hadde jeg ikke akkurat sagt så mye pent om den byen heller. Ærlig talt synes jeg at Oslo er stygg likevel, uten å ha all verdens grunner for å si slikt. Drammen var ihvertfall ikke altfor mye verre, slik jeg så det. Men Drammen skal ha én ting. Snøen. Her var det ikke små snøkorn som pisket inn i fjeset. Nei, her var det digre snøkrystaller som festet seg til frakken min. Det la seg som fløyel på bakken, og du og du så vakker snøen var. Jeg blir vel lett oppstemt over ingenting, og dette var et slikt tidspunkt. Det var forresten ganske greit, etter som det var kaldt. Jeg hadde ullfrakk, hue, votter og vanter, men frøys likevel. Det var så kraftig, ukontrollert skjelving at det må ha minnet om imitasjon av Elvis. Dansetrinnene hans altså, ikke sangen.

I det jeg gikk på toget merket jeg at noe ikke stemte. De som fulgte med på nyhetene den onsdagen, merket seg kanskje avsporingen ved Bergensbanen? Den førte til at toget mitt manglet fire vogner. Toget var stappfult, og stakkars Cowie måtte stå den timen togturen til Hønefoss varte. Rart det der. Jeg ville aldri godtatt det fra Egersund til Stavanger, men når jeg allerede hadde sittet alle de timene fra Egersund til Drammen, så var det ikke noe problem. Jeg koste meg der jeg stod og hørte Police. Andre klaget seg, men hvor mye hjalp det? Som kondoktøren selv sa det til et par eldre damer: "Vil du at jeg skal bygge fire ekstra vogner?". Nei. Her var det bare å le, og håpe på at man fikk plasser etter hvert. Desverre.

Togturer ender alltid. De er greie sånn. Enten i en steinrøys, en snøfonn eller havet. I de aller fleste tilfeller er det ingen av delene. Som oftest ender de enten med at man vokner på endestasjonen, når man skulle av for ti minutter siden, eller de ender i det en frivillig går av på rett stasjon. Det var dette som hendte med meg. Jeg kom av på Hønefoss stasjon, og kunne endelig slappe av. Jeg var ved reisens mål. En haug riv ruskende gale mennesker, på et like sykt sted, ventet på meg.

Egentlig skulle denne handle om noe helt annet...

Det dirret i mobillomma på frakken jeg hadde kjøpt på salg på Dressmann en gang i 2005. Dette ble etterfulgt av en rykkende bevegelse som fikk hele setet til å bevege seg, nesten som om jeg skvatt. Alltid hatt lett for slik, denne karen. Jeg hadde akkurat kommentert for Andreas at toglyder måtte være en fin kilde til modernistisk musikk (som i Arne Norheims forståelse av ordet. Som i "rare, absurd sammensatte lyder" for andre). Andreas smilte litt og sa "Det er tydeligvis også mobillyden din". Jeg kunne ikke vært mer enig, og etter å ha lest meldingen og svart på den, skrudde jeg ned volumet. Jeg prøvde også å endre ringelyden, men da jeg i så fall måtte høre på lydene, fant jeg det best å la være. Det er bare ufyselige fjortiser som tror Absoulte Music er en sikker kilde til god musikk som sitter og spille alle de "kule" mobillydene sine på offentlige steder.

Meldingen begynte slik "Hei! kor i helsike e du? jaja, få fingen ud å pel dg ner i misjonshuse NÅ! så blir det show! ok?". Jeg måtte le litt av at Tor Erling unngikk å si "kor i helvette sattans fanseskapsfitte e du?", og heller valgte "helsike" som erstatning for den lenger, og mer tungvinte varianten (svært elegant, min venn). Litt pinglete er det egentlig. Helsike er jo egentlig ikke noe skikkelig kraftuttrykk, og da mister det litt effekten. Det blir litt som å si "Jeg liker ikke George W. Bushman", i håp om at ingen skal forstå hvem man egentlig sikter til. Du ødelegger seriøsiteten og kraften, og undergraver at dette er noe som virkelig menes. Personlig liksom-banner jeg altfor mye. Jeg burde slutte med det. Banning er egentlig ikke spesielt poetisk språk, og det finnes mange mye mer spennende kraftutrykk som kan brukes. I denne sammenhengen kunne man bytta ut "i helsike" med "i all verden", "i svarte" eller "i mine villeste fantasier". Jeg ville sagt nummer to er best, og unngår for en hver pris den siste, men det er opp til enkeltindividet. Man må tenke sjæl og mene.

Banning er ikke så spennende det heller lenger. Alle gjør det, og til alle tider. Man kan si "faen ta deg", uten å mene annet enn at der var du litt frekk. Ærlig talt, sier man "fanen tar deg", så ønsker man egentlig at mennesket bli så onde at de fortjener å lide evig pine i en diger svovelsjø. Da er det ikke egentlig nok at man skiftet sang på CD-spilleren (med mindre man skifter fra noe veldig bra, som Sting eller Tom Waits, og setter på tysk tekno. Da er evig svovelpine egentlig å forvente).

Det var ikke dette denne bloggen skulle handle om. Jeg skulle egentlig skrive om turen til Hønefoss, hvor jeg besøkte folkehøgskolen Andreas går på. Da jeg fikk meldingen av Tor Erling var vi akkrurat kommet inn på stasjonen i/på Nelaug (en totalt ukjent stasjonsby på Sørlandet et sted, som bare huskes fordi en bytter tog til Arendal der). Jeg måtte derfor takke nei, siden jeg ikke hadde muligheten til å komme ned til Misjonshuset i Egersund med det aller første. Som dere sikkert har frostått, er denne bloggen et godt eksempel på at jeg kan gå rundt grøten noe så til de grader (en fin vri, uten banneord eller liksom-banneord). Denne gangen nådde jeg aldri smørøyet engang.
Men det funker fint det.

Damn, happy valentine

Du og du, nei og nei, men ja, ja.
Jeg er en sterk motstander av alle slags amerikanske tradisjoner som skal trekkes inn i det norske samfunn. Julenissen var jeg aldri stor fan av, og Halloween er forhatt. Ja da. Det siste KAN ha noe av at jeg skvetter bare jeg er på en mørk flekk, men det handler da også om prinsipper. Men akkurat nå er det ingen av disse som gjøre dagene mine grå og overskyet. Forsovidt, grå og overskyet er de vel egentlig uansett, siden "sol" er blitt et ukjent begrep for egersundere de siste månedene. Men det blir ikke bedre av at en "høytidsdag" er på vei.
Det er ti dager igjen til valentinsdagen.

For hver dag som går, så er det annonser med "Gi ditt til din kjære", "Gled henne med datt". Jeg er singel, og har ikke noe behov om å bli minnet om sådann. Det holder at jeg minnes hver gang jeg ser mine gode venner og venninner som koser seg med hver sin godklump. Normalt pleier dette å glede meg, siden jeg liker at andre har det bra. Men det finnes grenser, og når handelsstanden også skal minne meg på at jeg burde hatt noen, da blir jeg en smule irritabel.
Og så sukkerspinnsøtt de gjør alt. La romantikken leve, ikke drukn den i tonnevis med klissete, syntetisk-liksom-godlukende griseri. Det er så vanvittig med klisjeer at mennesker som bryr seg om sånt, sitter og gremmer seg hver gang vi åpner en avis eller slår på TV'en.

Jeg er altså negativ til hvordan valentinsdagen er blitt fremstilt. Men om noen, mot formodning som kunne tenke seg å sende MEG noe, så skal jeg selvsagt ikke si nei takk. Kjære dere, jeg kan ikke unngå å sette pris på andre menneskers gaver. Noe annet ville jo være frekt. Men i så fakk er det kanskje noe dere bør vite: Veien til en manns (og en gutts) hjerte går gjennom magen. Heller konfekt enn rose.
Kort mottats også med takk.