Ro

Jeg skrev hele den forrige posten fordi jeg sitter her med en varm kopp Imperial Gunpowder. Når jeg puster ned i koppen, viser for en kort tid brilleglassene mine meg hvordan Tåkelandet må se ut, om det plutselig hadde matrialisert seg i TV-stuen vår, vel og merke. Jeg er alene hjemme. Torsdag morgen drog far til Antwerpen i Belgia, og han kommer tilbake fra London på mandag. Frem til da, er jeg alene i huset. Selvsagt er jeg inn og ut. Vennetreff, innkjøp, samlinger. Men hver gang jeg kommer hjem, er det stillhet. Jeg slår på lysene, setter på musikken. Da er det stemning. Huset er ikke lenger et sted for lange samtaler og latter. Det er et sted for ettertanke og ro. De mørke rom (jeg er bare blant lysets barn i religiøs forstand), gir opplysning. Klokken er litt over seks, og jeg får den samme følelsen av ro som om det var midt på natten. En grunn er mørketiden. Den legger en demper på alt, selv imunsystemet mitt, og gir meg tid til å tenke. Jeg hører nå på Mark Knopfler. Rolig, varm musikk for å nyte øyeblikket. Ingenting skjer, og akkurat nå er det slik jeg vil ha det.

Rart er det, men akkurat når ingenting skjer, kan en kjenne på livet, og hvordan det er å leve.