Alzheimers - Nå også light.

Jeg kan være forferdelig vimsete noen ganger. Det klassiske enksempelet er de gangene jeg glemte å legge fra meg althornet etter korpsøvelsen. I stede for å legge det klart til musikkskoleøvelsen dagen etter, endte jeg som oftest å gå flere kilometer med instrumentet før jeg merket meg at, søren, den skulle ikke være der! Som regel er det kun morsomt. Som den gangen jeg snakket med Andreas i mobilen en lørdags kveld og utbrøt "Vent litt, jeg skal bare finne mobilen min." Andre ganger glemmer jeg viktige avtaler og tannlegetimer. Husker jeg ikke feil, har jeg glemt en en time hos reguleringstannlegen en tre-fire ganger allerede, og fått dermed fått den utsatt med nesten like mange måneder (For at det ikke skal, jeg venter på sjekken etter at man er FERDIG med Jærbanen. Jeg har ikke hatt regulering på år og dag). Jodda. Jeg kan det med å glemme.

Det jeg derimot IKKE glemte, var å stille opp til første dag på jobb sent i juli. Jeg har jobbet på Lagård Bo- og Servicesenter, og der har jeg hatt i oppgave å hjelpe demente. Altså slike som har dratt den der glemmegreia helt ut. Jeg har altså vært en av få gutter på 2 Vest, som det heter i vårt bygg. Koselig plass, med bra arbeidsmiljø. Det med å være gutt, eller mann som de gjerne kaller meg, er har til tider overrasket både brukere og personalet. Hvordan kommer en mann på å ta sommerjobb i helsevesent? Og han skal ikke engan bli lege? Hva skjer? Her er jeg, og det er faktisk flere med meg. Og som regel går det så fint så. Brukerene er forresten som regel de beste mennesker, og jeg får gjort noe som faktisk betyr noe. Jeg hjelper andre, samtidig som regnskapet mitt ikke viser røde tall noe sted. Jobb er jobb, og det vil si at ting går opp og ned, men som regel er det solsiden jeg ser. Det kan bli godt å bli gammel i slikt et land.

Et av de større problemene med jobb, er at den krever at du er oppe tidsnok til å komme deg dit. Hvis dette tindspunktet nå viser seg å være 07:00 om morgenen, så betyr ikke det at du kan være oppe til tolv kvelden før. Nei, skal du ha dine 6-8 timers søvn, må du begynne å legge deg tidligere. For min del så snakker vi helst 21:00-22:00. Jeg skal nemlig opp 05:30. Én ting er at jeg skal på jobb, men jeg ofrer helst ikke morgenritualet mitt for det. Nei, barbering, dusj, frokost med te. Alt skal være der. Det blir ikke alltid te, men alt det andre er på plass. Det må bli sånn. Egentlig så jobber jeg ikke så ofte at det skal være noe problem. Jeg har som regel fått tid til å sove ut en hel fridag etter kun tre dager på arbeid. Ikke slikt nå. Dere skjønner, det har seg slik at i helsevesenet, til tross for all spriten som vi smører utover hendene våre i løpet av dagen for å holde oss sterile, så blir også vi rammet av sykdom. Jeg ble slått ut allerede etter de fire første vaktene, og forsvant en uke med pencelinkur og det hele. Når så jeg var tilbake på jobb, så har andre forsvunnet, og glad som jeg er for å arbeide, så nikker jeg og smiler hver gang jeg kan få en vakt. Det vil si jeg skal jobbe åtte dager i strekk. Det funker ikke når den der 21:00-22:00 leggetiden aldri blir overholdt. Jeg blir rett og slett trett av det. Trett gir mangel på overskudd. Overskudd til å jobbe, skrive, tenke. Akk ja. Det er ikke lett. Men koselig er det, så for all del, det er verd det.

Post Scriptum:
Jeg har av en eller merkelig grunn overskudd til å spille Civilizatin IV: Beyond the Sword. Akk ja, engang geek, alltid geek.