Hverdagsliv

Det begynte fint. Hverken måner, meteorer eller rånere fra det ytre rom skygget for solen, så da var det som regel ganske solfylt, med unntak når en og annen forsamling vanndråper fant veien mellom meg og strålene. Det vil si, det var ganske store sjanser for at sola ikke skinte på både Kong Salamon og Jørgen Hattemaker, og ofte skinte nok ikke sola på noen av dem.

Jeg hadde vært på skolen, og til tross for at dagen ikke hadde vært så aller værst, var jeg sliten. Helst hadde jeg sett at jeg kunne legge meg nedpå og roe meg, men det var ikke slik det skulle bli idag. I det jeg tok i dørhåndtaket merket jeg at noe var feil. Jeg liker ikke når noe er feil, det er ikke rett. En eller annen dag skal jeg gå og snakke med noen, slik at vi kan få fjernet alle feil. Eneste problemet er at det er så lett for at en fjerner feil feil, og da blir jo alt bare værre. Derfor tror jeg jeg venter til jeg vet hvordan man riktigst mulig kan fjerne alle feil. Så altså, noe var feil. Jeg trådde inn entréen, og fikk med meg et kort, skjærende hyl før alt ble stille. Stillheten var til å ta og føle på, men i frykt for å bli anklaget for å være tafsete, valgte jeg å la være. De hadde gjort det igjen. De forbanna små krapylene. Normalt var de ganske greie med å gjøre, men noen ganger tok de helt av. Jeg kjente raseriet bygge seg opp i meg som når en sjampanjekort gjør seg klar til take-off. Heldigvis greide jeg å forholde meg rolig, og med iskald stemme sa jeg: "Jeg gleder meg til å få en forklaring på dette, potteplante." Planten så ned, litt skamfull, og trakk seg litt vekk fra til skapet. Han hadde sikkert skremt vettet av skoene mine, og da jeg åpnet, så jeg mine svarte og røde rutete sko ligge innerst i skapet. "Heldigvis at det ikke var noe skarpt i nærheten", tenkte jeg "så emo som de skoene er." Jeg gikk videre inn i stuen for å sjekke ut forholdene der.

Ting var ikke bedre der. Den ene lenestolen hadde prøvd å slenge seg i gardinet, men endte opp med å rive det ned i stede. Da hadde gardinet svart med å prøve å kvele lenestolen, uten særlig hell vel og merke, siden de skjelden får annet enn statisk styrketrening. Jeg har sagt det til dem så mange ganger at"Det hjelper ikke bare å henge der. Skal en få dynamisk styrke, må dere finne på noe annet." Akkurat der og da var jeg ganske glad for at de aldri hadde hørt på meg. Stereoanlegget og bildet av han mannen på veggen som hverken søs eller jeg husker navnet på, furtet. De hadde planer om å lage en atombombe i ekte MacGyver-stil, men forsøket hadde gått i vasken. Det var fordi hverken lommekniven eller gaffatapen hadde villet være med, og alle vet da at ingen kan lage noe i MacGyver-stil uten lommekniv og gaffatape. I et desperat siste forsøk hadde de spurt en kjøkkenkniv om hjelp, men resultatet ble en helt konvensjonell bombe. Den hadde de prøvesprengt i mikrobølgeovnen, så der var det bare et stort svart hull. Eneste problemet (for dem) var at stereoanleggets og bildet av han mannens egentlig mål var konfyren, og nå som de hadde prøvesprengt bomben, så kunne de ikke sprenge den en gang til.

Etter at vannkokeren hadde forsikret meg om at hun hadde slukket brannen fra bomben, for så å lage te, kunne jeg sjekke de andre etasjene. Den afrikanske tre-mannen som står ved trappen ned til kjelleren, forsikret meg om at han hadde sendt ned tinnsoldatene mine i for å opprettholde ro, orden og nyvaskede sokker, så jeg gikk opp. På rommet mitt var sverdet mitt i ferd med å inngå forhandlinger med spydet om en midlertidig våpenhvile i stillingskrigen som hadde vart hele dagen. De sivilie tapene hadde vært store, og både søppelkassen og den ene bokhyllen hadde falt i de harde kampene. Nå gjorde sengen min seg klar til mekling, mens skrivebordet, som også hadde fått dype kutt i den ene siden, fulgte spent med. Jeg kom inn, mumlet noe om at det sikkert var mer behov for å blikkbokser enn våpen, og at vi trenger mer gjenvinning, og plutselig var alle tingene på sine faste plasser. Jeg pustet lettet ut. "Dett var dett," tenkte jeg, men bet meg i det da jeg så ut på verandaen. Der stod nemlig TV'en på klar til å hoppe. "Livet er ikke verd å leve mer!" skrek den. "Ingen her i dette huset kommer til å følge med på Glamour og Hotel Cæsar, og det må du bare innse." sa jeg irritert, og ryddet vekk noen småting. Plutselig stilnet jeg, snudde meg mot TV'en og sa "Du har forresten aldri levd noe liv. Du er en død ting, så kom deg tilbake inn i stua som skikkelige folk!"