Tanker på en punktert søndag

ADVARSEL:
FOR DE AV DERE SOM ØNSKER Å HOLDE PÅ BILDET AV MEG SOM EN GLADKRISTEN GUTT SOM ALDRI HAR GJORT NOE GALT I SITT LIV, IKKE LES DENNE, OK?

Da jeg begynte å skrive denne, var det ca. tolv timer siden jeg la meg igår. Hilde hadde kjørt meg hjem, velsignet være henne. Jeg gikk rundt i byen, med hyperaktive tendenser og skyhøy promille. Ganske patetisk. Jeg er glad for at noen gjorde noe med denne personen, som jeg ikke helt vil identifisere meg med. Men ja, det var så definitivt meg. Sannsynlig var det en del av det, hadde jeg gått inn i meg selv, som gjenspeilet den delen av min personlighet som jeg til vanlig undertrykkeer, til samfunnets store glede.

Men la gårsdagen være. Jeg har ikke skrevet blogg for å skryte over hvor mange damer jeg erobret (hvilket var, så nært det teoretiske ingenting som det fysisk går ann å komme), hvem jeg sloss med (samme antall som over), eller generelt hvor fantastisk full jeg var. Jeg ser ingen glede i det. Ei heller mye humor. Derimot, dagen derpå fortjener noen ord. Jeg har ingen lang erfaring med drikking, og til nå har jeg vært velsignet med forholdsvis god helse dagen etter. Det endret seg idag.

Når jeg endelig kom meg opp, var det ingen dans på roser. Kroppen kjentes som om Hannibals elefanter bedrev drilltrening mellom mine indre organer. Så hva var kuren? Første som kom i tankene, var det grønne, peruanske pulveret som jeg lager koka-te med. Men det ble for stress. Jeg holdt meg til gode, gamle Earl Grey. Og så var det å lage frokost. Et ork. Gravitasjonskraften mot kroppen hadde plutselig mangedoblet på mitt syke legeme. Det var tungt å holde seg stående for en lenger tidsperiode om gangen. Endelig var maten klar, og jeg satte meg ned med min kjære far. Han visste hva jeg hadde drevet med, og hadde dermed ingen påtatt empati. Tvert imot, da jeg satt der og tvang i meg føde (som irriterende nok ALDRI greide å holde seg nede), var det et stort, skadefro smil om hans lepper, og latteren satt lett. Jadda, trillende latter over min ulykke. "Du får betale for dine synder" var et av sitatene hans, samt "Du får ingen sympati her". Alt mens smilerynkene han etter mange års lattersalver har anskaffet seg, laget dype furer i øyekrokene. Etter maten var det rett og slett ikke stor glede. Jeg var ikke i stand til å gjøre annet enn å holde meg i ro. Til middag, klokken 5, var jeg fremdeles så kvalm at vi valgte å droppe en stor middag, og heller hadde suppe. Det var ikke en god dag, men jeg fortjente det. Du og du som jeg fortjente det.

Nå er klokken halv åtte. Først nå vil jeg si at jeg totalt har kommet meg etter gårsdagens bruduljer, men var vel egentlig sånn ok en stund før seks. Men det var faktisk så galt idag at nærmet meg tanke "Skal aldri mer drikke!". Men jeg tok det aldri innover meg, siden jeg begynner å endre mitt alkholsyn.

Som min kjære, skadefro far sa det:
"Fyllesjuken går nok over, men dumheten, den går nok aldri over"