Populærkultur

Ja vel da! Jeg gir meg!
Det har ikke gått en uke uten at min kjære hotmail-konto har fyllt seg opp med Facebook-saker. Er jeg venn med ditt, er jeg venn med datt? Ja, ja, JA!!! Sikkert det, sikkert det, sikkert det! Arrgh!

Nå har jeg altså gjort det. Jeg har altså fått meg Facebook. Når søs har det, så kan det jo være greit å få med meg, med tanke på at hun legger ut masser av flotte bilder. (Ikke at jeg ikke har nok av festbildene hennes på PC'en min da. Hun lasta over en masse bilder slik at hun kunne sette et utvalg av dem på Facebook. De ligger på maskinen min fremdeles. Men typisk jenter på fest: De tar en million bilder, hvorav absolutt INGEN er spesielt interressante.) Men så var det altså ikke eneste grunn. Jeg fant vel ut at det var på tide. Og så håpte jeg at jeg slapp strømmen av mail. Jeg tok feil. For når en er på Facebook, får en ikke bare "Friend-requests". Du får pidlemeg også en haug med andre saker! Ja, ja. Det kan sikkert være bra, men ikke nå.

Hvis noen nå føler at jeg virker en smule negativ til Facebook, eller at jeg generelt bare er negativ, så kan det ha noe for seg. For jeg ER negativ, sånn når det passer meg. Og nå gjør det altså det. Egentlig, skulle jeg gjøre som med resten av livet mitt, så ville jeg nok sagt at jeg har opplevd værre (i livet mitt), og at det egentlig er et helt fantastisk liv jeg lever. Sånn generelt. Dermed er ikke Facebook så galt.

Men jeg sitter altså her, og tenker over hvordan jeg kunne falle for et slikt populærkulturelt uttrykk som vil komme til å ta deler av min fritid som jeg kunne brukt på noe personlighetsbyggende, eller rett og slett lekser. For jeg misliker populærkultur, hvor enn stor del den er av meg. Det er egentlig ganske propblematisk det der. En stor bølge av selvforakt vil til alle tider skylle over meg, siden jeg ikke kan godta at populærkulturen er en del av meg. Det er nemlig uavhengig av hva jeg selv synes høres ut som en bra saker (Du kan vel skrive saker, Roar? Eller er det like mye en uting som å si ting?) Notis til norsklæreren min, altså.

Jadda. Selvforakt på grunn av at jeg blir påvirket av verden rundt meg, det liker jeg ikke. I dag, for eksempel, ble jeg klar over at jeg begynte å oppføre meg som en ekte egersunder! Det skar meg i hjertet å måtte innrømme det. En jantelovsbevisst, brautende, usjarmerende egersunder, som kunne plasseres rett i båsen sammen med resten av de fiskeluktende sauene med stort gult merke i øret med "Egersunder" på. Dråpen var da jeg allerede på søndag lurte på om det var fest neste lørdag. Hva i alle dager er det slags tankemåte? Jeg lever ikke for en spesiell dag i uka. Jeg lever et helt liv, og det akter jeg å fortsette med. Ingen innsnevring her i gården.

Jeg overdriver, selvsagt. Jeg har levd to år av mitt liv utenfor Eigersunds kommunegrense, hvorav ett var på Tengesdal, to minutters gåtur fra grensa til Eigersund. Jeg ER en egersunder (Eller kanskje heller øybu?), enten jeg vil det eller ei. Er jeg meg selv, så er det ikke så galt det heller, å være egersunder, mener jeg. Det jeg prøver å si, er at jeg ikke vil være DEN egersunderen. Og det er jeg neppe heller. Hadde jeg vært det, ville jeg neppe irritert meg over at jeg kanskje var det, ei heller skrevet det på bloggen. Jeg ville sannsynligvis ikke hatt en blogg i det hele tatt. Jeg er altså ikke slik en egersund, tror jeg. Men jeg skal være på vakt. Alltid beredt! (Engang speider, alltid speider, med andre ord).