Ma sœur, Lyon et l'alcool

Hvor har frøken Cowie vært det siste halve året, har sikkert mine kjære lesere spurt seg om og om igjen. Vel, nå har det seg slik at det finnes veldig mange slike. Noen kjenner jeg svært godt, en del søskenbarn ved slikt navn, samt en del andre familimedlemmer. Det finnes også en god del andre briter rundt i verden med slikt navn, med eller uten familierelasjoner. Faktisk fant jeg ut at bare på Facebook er det en evighet med Cowier, og et utall av dem virka som frøkner (en del av dem var såpass pene at det var verd å ta kontakt. Noe galt i å gå etter sin femtitusendtrehundreogtrettisyvendemenning?).

Men da var det tilbake til den frøken Cowie jeg antar mine lesere spurte etter, var min kjære, store-men-likevel-tretten-centimeter-kortere-søster. For dere som ikke leser bloggen hennes kan jeg fortelle dere at hun har lært seg fransk i Lyon (Dere andre visste det for lenge siden). Jadda. For oss som for ikke mange ukene priste oss lykkelig for at vår siste franskprøve var over, kan dette virke vanskelig å forstå. Men bra er det visst, og hun har kost seg. I helga var det derimot slutt, og far og jeg stakk ned for å hente henne. Der traff vi hele hennes franske verden, og jeg fikk smaken på å ta en del tid i Republikken. Virkelig moro, særlig når jeg selv måtte snuble meg gjennom gebrokken skole-fransk for å gjøre meg forstått.

Mitt inntrykk av Lyon? Pen liten by (Kjernen, som er det offesielle Lyon, er ca. 450'000 innbyggere. Med megn snakker vi over en million), med flotte hus, behagelige gater og flotte mennesker. Franske kvinner kan det der med å kle seg bra, selv til hverdags. Nei, jeg snakker ikke russiskliknende minimalisme (Noe annet hadde jeg ikke innrømt her). Bare om å gå litt finere, og litt mer feminint og egenartet enn de uendelig monotone motene her i området. Du kan faktisk se forskjell på to jenter uten å studere nøyaktig hvilke nøyanser av lyse pastellfarger de går med. Dette kommer jeg til å få mye tyn for, garantert. Men etter noen dager i Lyon så har altså dette slått meg. Tro meg eller ikke.

Maten var også noe å skryte av. Frokost, lunsj, middag. Ikke ett eneste måltid hvor jeg ikke likte kokkekunstene. Vertsfamilien til søs gav oss et gastronomisk høydepunkt, det samme gjorde Ingrid Julias yndlingsrestaurant. Jeg elsker mat, og der nede er det mange med samme syn. I motsetning til meg kan disse folka lage saus.

Så kom hjemreisen. Tirsdag morgen var det hjemover. Grei tur. Eneste grunn til at jeg nevner det, er tax-free'en på Sola. Jeg fant ut jeg skulle kjøpe et par flasker vin, og fylle opp kvoten. Jeg kunne sikkert hatt med meg en del fra Frankrike, men det gjorde jeg altså ikke. Hvorfor? Desverre kan jeg ikke si det var fordi jeg ønsket å være lovlydig. Ei heller fordi jeg var redd for å bli tatt. Nei, det var rett og slett fordi jeg tidvis så for meg Karl Ivar og Eli som går gjennom tollen etter Spania-ferie. Jadda, dere fatter hva jeg mener. Jeg klarte ikke tanken på å bli slik. Rett og slett for harry for meg.