"Das klo"

Som mange av dere sikkert har fått med dere, er jeg en bekjent av Tore Søyland. Faktisk, alt i alt vil jeg kalle meg en venn av Tore. Om han nå skulle protestere villt, så får dere ta hans ord fremfor mitt.

Jo da. Etter at klokka slo tolv nyttårsaften skjedde det mye. Rakettene gikk i været, regnet dalte ned, og ordføreren ble stående å prate videre uten at noen hørte etter. Det første jeg gjorde, var å klemme så mange kjente jeg bare kunne finne. Gutter skal ikke klemme rolig og forsiktig. Vi skal klemme som om det var knusemaskinen på bilhuggeriet som satte igang. Jeg trekker denne litt vel langt, og dermed er det i verste fall ubehagelig å komme i mine armer. Men på nyttårsaften er det lov, så lenge det ikke går på livskvaliteten løs. Pål, Martin, Thea Sofie, Stine (løfta henne. Hun ble en smule overraska), Eva, Andreas, Kjetil (ok, mine klemmer blir små og puslete mot hva denne karen presterer), Lise, osv. Lista er lang og rar. Kan tro jeg må ha sett ut som en godt full galning der jeg delvis gikk, delvis sprang rundt. Bare så det er sagt, jeg var edru.

Men etter alt dette, var det planen å stikke opp til denne Tore Søyland på narchspiel. Alkoholfritt sådan. Og der gjorde vi mye moro, blant annet sprengte vi en appelsin og en honningmelon (egentlig litt synd óg. Vannmelon er veldig godt). Vel tilbake i huset merket jeg at jeg hadde et større behov for å søke det private rom. "A man's got to do what a man's got to do", så jeg beveget meg inn på toalettet. Og det var dét rommet som jeg ønsker å ta til nærmere beskrivelse.

For det er da slikt, at man kan kjenne mennesker på toalettene. Personlig er jeg et stort fan av toaletter/bad. Det er det ene stedet i huset hvor en rolig kan sette seg ned og tenke. Og alle de flotte tankene som må ha kommet fra toalettet. Filosofi, romaner, kunst, poesi, sanger, vitenskap. Verden hadde nok manglet mye av de store estetsike saker uten toalettet. Samme gjelder for vitenskapen. Se bare på J.K. Rowling: Hun skrev jo de første Harry Potter bøkene på en dorull. Sikkert mens hun satt der og funderte. Håper bare hun hadde nok igjen til å bli ferdig på toalettet. Det finnes få ting som er værre enn å sitte med buksa nede, og ingen dopapir.

Men tilbake til badet hos Tores far. En skulle vel tro at alt som har med Tore Søyland å gjøre, er veldig lite. Men nei da. Toalettet var utenom regelen. Det var så stort at man hadde fått plass til to elefanter og en middels stor yeti inni. Skal tro at hadde jeg stått og kastet med spydkastteknikk fra den ene enden til den andre, hadde jeg bare så vidt greid det. Ok da. Jeg er en forferdelig dårlig spydkaster, men likevel.
Badeter smykket med to vasker, av glass og med hyller av glass under. De var svært så pene, og jeg grøsser ved tanken på hvilket arbeid Tore må legge ned i å vaske og pusse de vaskene, så blanke de var. Men hva var vitsen med alle såpene? Det var minst fire forskjellige håndsåpetyper. Ja, ja. Noen liker å kunne velge. Jeg velger musikk utifra humøret, hvorfor skulle ikke andre velge håndsåpe? Inne i dette store lokalet fantes det en dusj. Det var sannsynligvis den største av sådann jeg kjenner til. Store, flotte glassdører, og med to seter som enten kan brukes til å sitte på. Om man en morgen er spesielt trett, og en simpelthen ikke orker å stå og dusje, kan man ta dusjen sittende. Flotte saker dette her.

Og slik ender min fortelling om bad og toaletter generelt, og Tores spesielt. For imponerte meg gjorde det. Eneste jeg fremdeles sitter og funderer litt over, er noe som dette flotte bad hadde, som mangler i de fleste andre bad.

Min gode venn, Tore Søyland. Vær så snill å gi meg et godt svar på dette (Og ikke kom her med at det egentlig ikke var det. Jeg veit hvordan slike ting ser ut):
Hva i alle dager gjør et kamerastativ inne på badet?