Lost in Space

Nå som november måned er syv dager i gang (nei du store, der var den ni dager på vei. Sånn går det når en sitter i sine egne tanker mens tiden flyr!), begynner gradestokken for alvor å bevege seg mot frysepunktet for vann (det har for lengst passert mitt fryesepunkt). T-skjorte og shorts har forlengst blitt erstattet med genser og bukse, men selv Tor-Inge må snart tenke på å la sandalene stå hjemme. Det er i slike dager at en tenker på å ta ferie. Jeg tenker jeg skal holde ut frem til juleferien, og heller unne meg en tur til sydligere breddegrader når julebord, julekonserter og juleball er unnagjort. Ikke at jeg skal så langt da. Nottingham er kanskje lenger syd, men det er guffent det óg.

Men det er da jeg tenker litt på et av de dyreste reisemål i verden. Eller, strengt talt ikke i verden, men heller verdensrommet, skjønt jeg kjenner ikke prisene rundt Alpha Centauri eller andre stjerner. Vi mennesker har lenge drevet med såkalt romturisme en stund. Ironisk nok, er de fleste som skal på slike turer, ikke engang mennesker. Mennesker lager faktisk roboter for å dra på ferie til rommet. Du vet, stygge dingsebomser som sviver rundt og tar bilder som de sender til slektninger og venner hjemme. Som oftest får de enveisbiletter, som sannsynligvis er det Frp ønsker å gi norske pensjonister med tanker om Spania-tur. De som derimot tenker på å komme hjem igjen, blir som oftest stoppet i tollen, eller atmosfæren, som astrofysikere kaller den. Der brenner de opp. Det er sikkert fordi de oversteg sprit-kvoten. Det samme skjer jo med en del bilister som tar danskeferja over til Norge. Kjører på grønt, stoppes likevel, og blir kraftig brent.

Men uansett, tilbake til disse enveisturistene. De drar ut til et eller annet sted i verdensrommet og tar bilder. Masse bilder. Ja, jeg kan tenke meg at hadde du blitt invitert på te (og pizza, hvis det hadde vært jeg som hadde laget roboten) hos en slik en, så vil jeg anbefale at du sier nei takk. Det hadde sikkert blitt time opp og time ned med bilder som var nesten helt like. "Her er bilde av et stort stormsenter på Uranus tatt klokken 19:37:28 GMT, og her er et bilde av det samme stormsenteret klokken 19:37:38 GMT." Det er en grunn til at sånne dingser bare har store vennekretser i NASA og ESA.

Men en av disse tok altså et bilde som for en gangs skyld var interresant, eller noe sånt. Den ble tatt slik at kom med en liten blå-grå dott. Saturn, som fylte over halve bildet, var plutselig degradert til noe sånn som en måte å måle størrelsen med. Den lille, ubetydlige dotten som hadde forvillet seg ut i det store intet var vår lille verden. Så lang vekk har vi alstå send en flere millioner dollar verd blikkboks med innebygd kamera og solcellepanel. Så liten er altså vår verden i sammenlikning med gasskulene lenger ute i solsystemet.

Jeg er av den typen som liker sånt. Jeg komme alltid til å være for å sende radiobiler til Mars og kolonister til Alfa Centauri. Ikke det at vi ikke har det fint på den lille blå-grå dotten, men på tide vi møter noen som kan banke litt sunn fornuft inn i oss, slik at vi greier å beholde den. Dotten, altså.

"The earth is the cradle of the mind, but one can not eternally live in a cradle"