15 minutes of (local) fame

Når jeg onsdag for en uke siden ble oppringt midt i skoletiden, var det med en smule forundrelse at jeg tok telefonen. Det var fritime, så det gjorde ikke noe om jeg tok min BenQ-Siemens S68 opp mot øret, men hvem ville ha glede av å snakke med meg nå? Det viste seg å være Ingunn Marie Ruud fra Dalane Tidene, den lokale avisen i distriktet. Hun hadde fått nyss om at jeg skulle stille på UKM til helga, og ville ha Arthur Per Cowie som dagens navn i fredagsavisa.

Mens jeg stotret frem noen ord (som absolutt ikke var velvalgte) for å få mer tid, jobbet hodet mitt raskt. Jeg har lest en del av disse "Dagens navn", og ærlig talt, mange av standardspørsmålene i disse intervjuene er dårlige. Ja, jeg får helt vondt av den stakkars journalisten som må stille dem, og ønsket ikke å svare på slikt. Men samtidig, det var god PR til Suicide Love, så jeg burde kanskje ta det. Og så var det det med PR. Det har lenge vært klart at Johnny er "prettyboy'en" i bandet. Det er han som trekker damer i fleng. Den faktasetningen var allerede vedtatt da Monkey Duckz og for ikke å snakke om Alien Babes herja byen. Likevel, hun hadde da altså valgt å snakke med unge herr Cowie, og for all del jeg kunne tenke meg å få fjeset i avisa, så hvorfor ikke? Men så var det om vi kunne ta den allerede den dagen? Ikke søren! Jeg gikk og valsa rundt med briller, og det ville jeg helst unngå i avisa. Det fikk bli dagen etter, så jeg hadde forberedelsestid. Og slik ble det.

Den Ingunn som møtte meg, var ei flink dame som hadde gjort hjemmeleksene sine. Hun hadde til og med funnet bloggen min (!) der hun lette etter bakgrunstoff på sitt intervjuobjekt. Det hele gikk forholdvis rolig for seg. Jeg svarte hakkete, og stammet frem litt forskjellig. Ingunns egenproduserte spørsmål var veldig spennende, så jeg koste meg. Det virket som jeg skulle slippe fra det hele med æren i behold, på tross av at en tiendeklasse på visning på Dalane fikk overvære "photosessionen" min.

Jeg ser i ettertid at jeg burde svart anderledes på flere av spørsmålene. Som Eiric Costa sa det (ikke ordrett gjengitt): "Arthur, at du unner deg god musikk og diktning trekker IKKE damer." Og angående den elefanten, jeg veit at de ikke lever så rolig liv. Men av dumme spørsmål får en dumme svar. I ettertid trur jeg kanskje jeg skulle valgt dovendyr, men hei, kan ikke få til alt.

Det skal på sies her på slutten, Suicide Love kom videre på den lokale UKM'en, og lokalavisen ville ha oss på førstesiden. Jeg var ikke fornøyd med det bildet der. Det ble tatt på lydprøven, og da hadde jeg ikke gjort meg helt klar, sånn stilmessig. Far ble spurt av en kar om vi sang country, mest grunnet skjorta mi. Skammelig. (Merk at bildet under her ikke er like bra som det i avisa. Scanneren kan umulig ha hatt en god dag).

Post Scriptum: For dere som ikke abonomerer på Dalane tidene, så kan artikkelen "Dagens navn (fredag 26.01.07)" leses ved å klikke her på "Dagens navn (fredag 26.01.07").

Chuck Norris is King.

Tid for helg igjen.
Forrige var en fantastisk moro sak med kretskorpset, som tok på søvnmessig. Men den var ihvertfall verd det. Det kan ikke sies om de sene kveldene jeg har hatt denne uka med prøveforberedelser. Ok. Eldre historie gikk greit, men fysikken? Tviler på at jeg skal smile når de arka igjen er i mine hender. Det er i slike situasjoner en tenkter at nå skal Arthur ta det med ro. Men nei da. Det er konfirmant-weekend, og der må noen være ledere. Jeg er en av disse. En helg med fjortiser hvor jeg enn ser, og sannsynligvis et par oppblåste karer som tror at de er verdens kuleste. Det kan de jo ikke være, men de har sansynligvis ikke møtt Chuck Norris. (se http://www.thechucknorrisfacts.com/ for mer informasjon).

Men det var ikke grunnet hverken konfhelg eller Chuck Norris at jeg skriver denne posten. Jeg bare minner om at det er UKM i helga. Lørdag kl. 12:00 er det klassisk del i kulturhuset, og søndag kl. 17:00 i Egersundshallen får resten prøve seg. Blant deltagerene på søndag er Suicide Love, med Johnny og meg. Håper så mange som mulig tar turen til hallen. Det kan bli bra saker.

Morsmål

Kjære alle dere skoleadministratorer i Rogaland fylkeskommune, samt noen på Dalane VGS.

Jeg regnes meg selv som en ganske ærlig person. Å fare med usannheter fører skjelden noe godt med seg. Men det er altså med en slik usannhet at jeg idag kommer til dere. Ja, jeg har løyet for dere, og det i snart to år. Sviktet deres tillit, og hånet det norske statsapparat. Hvilken stor skam det er, men jeg måtte ut med det. Delvis fordi ingen usannhet kan ligge urørt, og jeg ville heller at dere skulle høre det direkte fra meg enn via noen andre (jeg antar at dere alle leser bloggen min, selvsagt). Men mest forteller jeg det fordi jeg ikke lenger greier å bære løynen inni meg. Den er som et monster som holder på å tære meg opp innenifra! Huff og huff. Hvordan kunne jeg gjøre noe slik mot dere?

Kjære alle dere skoleadministratorer i Rogaland fylkeskommune, samt noen på Dalane VGS:

Jeg har norsk som morsmål.

Det hele begynte så uskyldig da jeg skulle søke om skoleplass GK 2005-2006. I den perioden var jeg mest usikker på om det skulle bli Dalane VGS eller Lundehaugen, og resten var ikke like kritisk, så lenge de fikk med seg at Arthur skrives med "th". Men da så fristen var ute og Dalane var blitt valgt, så jeg gjennom mitt personalia en siste gang. Og der, blandt et myriad av rette opplysninger stod det med blå bokstaver: Morsmål: AFRIKAANS. Dere kan tro jeg ble forfjamset. Som alltid i slike situasjoner lo jeg litt, men tenkt hva det kunne bety. Ville jeg fra nå av bli sett på som en utlening? Ville jeg plutselig bli ukentlig ringt opp av Statistisk Sentralbyrå og spurt om jeg støttet Bin Laden? Ville jeg få tilbud om afrikaansundervisning?
Alle disse spørsmålene gjorde at jeg måtte derfor ringe ungdomskolens rådgiver Inger Kristine Pedersen, og spørre henne ut.

IKP: "Ja, det er Inger Kristine".
APC:"Hei ja. Det er Arthur her. Du jeg har sett litt på mitt personalia, og noe stemmer ikke helt".
IKP:"Jaha?".
APC: "Jeg står visst oppført med afrikaans som morsmål".
(IKP ler høyt, med sin eldre dame-latter)
IKP: "Ja, ja. Så du har det du?"
APC:"Stemmer. Og jeg lurte litt, er det mulig å endre?"
IKP:"Nei, egentlig ikke. Men det der skal sikkert gå bra."
APC:"Ja, vil det skje noe?"
IKP:"Kanskje du får tilbud om spesialundervisning, men de ser at det var en feil."
APC:"Ja, ja. OK da. Snakkes senere."
IKP: (fremdeles litt klukk-leende) "Hade."

Jo da. Så det skulle gå. Og det gjorde det. Jeg er forsovidt en smule skuffet. Ingen spurte om jeg ville ha spesialundervisning i afrikaans. Ingen anbefalte meg at med de språkbarriærene jeg stod overfor, så burde jeg søke om å få fritak fra sidemål (Greit nok. I fjor hadde jeg ei lærerinne som tilba nynorsk, men likevel). Men mye moro hadde jeg med det. Det var flott å kunne si at du offesielt snakket et språk som du ikke kunne bæret av.
Jeg tenkte på å forandre det for ett år siden, men da fikk jeg det ikke til, så jeg lot det stå. Men nå i år har jeg endelig fått det til. Jeg har nå offesielt norsk som morsmål i alle vigo-sammenhenger.

Det var faktisk litt vemodig å ikke ha det der lenger, men jeg kan jo leve på minnene.

Men jeg skylder fremdeles en beklagelse til administrasjonsfolket. For hvor mye strev dere må ha hatt med å overse hva som stod der. Hvor mange søvløse netter dere må ha hatt med "Skulle vi egentlig snakket med ham om afrikaansundervisning?".
Jeg beklager så inderlig for alle de kvaler dere måtte ha hatt.

Erbødigst, Arthur Per

iPod

Hørsten 2002 fikk jeg meg en MiniDisc. Det var en liten greie med små firkanta saker hvor en la inn all den musikk mine ører kunne trenge. Praktisk og grei var den. Jeg kan si at jeg har hatt stor glede av den. Om det er for lange flyturer, inspirerende togreiser eller for å glede meg når volleyballaget har spilt ræva. MiniDiscen har lenge vært en flott følgesvenn. Og slik var det frem til i høst. Da fungerte ikke innlastingsfunksjonen fra PC'en, og alt måtte komme fra CD- og MiniDisc-spilleren nede. Upraktisk og tidkrevende. Utenom det fungerte den faktisk helt ok. Men tiden hadde endret seg, og det som for fire år siden var lite, var da en stor klump. Å ta med flere discer var stress, og jeg kunne altså nesten ikke legge til nytt stoff. Synn.

Noe nytt måtte overta, og dermed var et julegaveønske klart: Jeg ønsket meg en iPod. Og hvilken glede da jeg på 1. juledag kunne åpne pakken å se en slik vakker konstruksjon foran meg. Det eneste negative med dette bildet var at iPoden på bilde hadde Johnny Depp som motiv på skjermen. Ikke det at jeg har noe imot Johny Depp. Det er bare det at enhver herre med stor fanskare på grunn av utseende er meg en smule uforståelige. Spesielt når denne mannen er overlesset med sminke. Heldigvis for meg fantes det ingen Johnny Depp inne i min iPod. Og jeg var svært fornøyd med den. Den var liten, lett og og praktisk, med flott lydkvalitet.

Den har allerede gledet opptil flere ganger. Buss og fly hjem til Egersund, samt togturer inn til Stavanger og Mariero (liker ikke den plassen. Folka er greie, men det høres så vanvittig fisefint ut. Godt å vite at det ikke er Egenes). Jeg begynner til og med å forstå Alf, og hans forhold til iPoden (Det var en periode Alf ikke hadde eksistert uten sin kjære iPod).

Men det har vært de som har vært skeptiske til mitt kjøp. Kjære Mariann for eksempel, mente at det var bortkasta å kjøpe seg en så stor greie. Dere skjønner, jeg har nå en helt ordinær iPod med 30 GB minne. Hva i alle dager skal jeg med 30 GB minne? Selv ser jeg det som positivt med masse plass. Jeg liker å spille musikk utifra humøret, og da er det litt skit å finne ut at du akkurat ikke hadde fått plass til den rette plata før du drog ut på tur. Det er greit å kunne ha alt inne på en gang, og helst enda mer plass hvis jeg skulle til kjøpe flere CD'er. Men vi snakker 7500 sanger! Til nå har jeg lasta inn 26 album (av sterkt varierende størrelser), og har brukt opp 1.2 GB. CD-samlingen min er på ca. 110 album. Jeg har med andre ord 29 GB igjen, og skal jeg legge inn alle mine CD'er (Og da snakker vi også en del album jeg skjelden hører på, men utenom McMusic og den slags tull. Jeg har da stil.), ville de samlet utgjort ca. 5.1 GB. Jeg kunne med andre ord ha fått meg en iPod Nano og likevel hatt masser av plass igjen til å utvide samlingen min.

Ikke at jeg angrer. Planen er å beholde musikkavspillingen min slik den er i lang tid fremover. Det samme gjelder ikke for CD-samlingen, som minst skal fordobles innen noen år (Ok. Med min pengebeholdning kan akkurat det høres utopisk ut). Sikkert fint med en enda mindre sak, men jeg trenger noe som er såpass stort at det faktisk merkes at den er der. Jeg er en vanvittig glemsk person, og en iPod er det ønskelig å ikke glemme. Men det jeg tenkte på mest da jeg ønsket meg en stor en, var at den faktisk er mindre enn lommeboka mi! Hvis jeg kan ha lommeboka på meg uten å merke den (lommeboka har jeg med meg over alt), så ville iPoden funke den óg.

Dette var en forferdelig lang sak om noe så lite som en iPod. Men den er viktig i mitt liv. Jeg kan spille akkurat den musikken jeg vil, akkurat der jeg vil. Og tro meg, det kan gjøre forskjelden mellom en god og en dårlig dag.
For å sitere Pål "Musique" Rake: "iPod er tingen".

"Das klo"

Som mange av dere sikkert har fått med dere, er jeg en bekjent av Tore Søyland. Faktisk, alt i alt vil jeg kalle meg en venn av Tore. Om han nå skulle protestere villt, så får dere ta hans ord fremfor mitt.

Jo da. Etter at klokka slo tolv nyttårsaften skjedde det mye. Rakettene gikk i været, regnet dalte ned, og ordføreren ble stående å prate videre uten at noen hørte etter. Det første jeg gjorde, var å klemme så mange kjente jeg bare kunne finne. Gutter skal ikke klemme rolig og forsiktig. Vi skal klemme som om det var knusemaskinen på bilhuggeriet som satte igang. Jeg trekker denne litt vel langt, og dermed er det i verste fall ubehagelig å komme i mine armer. Men på nyttårsaften er det lov, så lenge det ikke går på livskvaliteten løs. Pål, Martin, Thea Sofie, Stine (løfta henne. Hun ble en smule overraska), Eva, Andreas, Kjetil (ok, mine klemmer blir små og puslete mot hva denne karen presterer), Lise, osv. Lista er lang og rar. Kan tro jeg må ha sett ut som en godt full galning der jeg delvis gikk, delvis sprang rundt. Bare så det er sagt, jeg var edru.

Men etter alt dette, var det planen å stikke opp til denne Tore Søyland på narchspiel. Alkoholfritt sådan. Og der gjorde vi mye moro, blant annet sprengte vi en appelsin og en honningmelon (egentlig litt synd óg. Vannmelon er veldig godt). Vel tilbake i huset merket jeg at jeg hadde et større behov for å søke det private rom. "A man's got to do what a man's got to do", så jeg beveget meg inn på toalettet. Og det var dét rommet som jeg ønsker å ta til nærmere beskrivelse.

For det er da slikt, at man kan kjenne mennesker på toalettene. Personlig er jeg et stort fan av toaletter/bad. Det er det ene stedet i huset hvor en rolig kan sette seg ned og tenke. Og alle de flotte tankene som må ha kommet fra toalettet. Filosofi, romaner, kunst, poesi, sanger, vitenskap. Verden hadde nok manglet mye av de store estetsike saker uten toalettet. Samme gjelder for vitenskapen. Se bare på J.K. Rowling: Hun skrev jo de første Harry Potter bøkene på en dorull. Sikkert mens hun satt der og funderte. Håper bare hun hadde nok igjen til å bli ferdig på toalettet. Det finnes få ting som er værre enn å sitte med buksa nede, og ingen dopapir.

Men tilbake til badet hos Tores far. En skulle vel tro at alt som har med Tore Søyland å gjøre, er veldig lite. Men nei da. Toalettet var utenom regelen. Det var så stort at man hadde fått plass til to elefanter og en middels stor yeti inni. Skal tro at hadde jeg stått og kastet med spydkastteknikk fra den ene enden til den andre, hadde jeg bare så vidt greid det. Ok da. Jeg er en forferdelig dårlig spydkaster, men likevel.
Badeter smykket med to vasker, av glass og med hyller av glass under. De var svært så pene, og jeg grøsser ved tanken på hvilket arbeid Tore må legge ned i å vaske og pusse de vaskene, så blanke de var. Men hva var vitsen med alle såpene? Det var minst fire forskjellige håndsåpetyper. Ja, ja. Noen liker å kunne velge. Jeg velger musikk utifra humøret, hvorfor skulle ikke andre velge håndsåpe? Inne i dette store lokalet fantes det en dusj. Det var sannsynligvis den største av sådann jeg kjenner til. Store, flotte glassdører, og med to seter som enten kan brukes til å sitte på. Om man en morgen er spesielt trett, og en simpelthen ikke orker å stå og dusje, kan man ta dusjen sittende. Flotte saker dette her.

Og slik ender min fortelling om bad og toaletter generelt, og Tores spesielt. For imponerte meg gjorde det. Eneste jeg fremdeles sitter og funderer litt over, er noe som dette flotte bad hadde, som mangler i de fleste andre bad.

Min gode venn, Tore Søyland. Vær så snill å gi meg et godt svar på dette (Og ikke kom her med at det egentlig ikke var det. Jeg veit hvordan slike ting ser ut):
Hva i alle dager gjør et kamerastativ inne på badet?

Zuludikt

Når Pippis far blir sydhavskonge i stede for negerkonge, så kan jeg godta det. Men jeg liker det ikke. Det som derimot er uakseptabelt for meg, er nyheten (ok, lenge siden det kom) om at Hottentotten Hoa skal strykes fra Thorbjørn Egners barnesanger! Jo da. En eller annen politisk korrekt tulling har altså kommet frem til at i dagens samfunn så kan vi ikke ha fortellinger om folkeslag.
Jeg skal si dere: Hottentotter er fine folk. De aller fleste mennesker er så. Og jeg tviler at barnesanger er det som fører til fremmedhat. Det er ikke kampsang for Hitlerjugend, det er en harmløs barnesang!

I protest overfor dette, skal jeg herved legge ut et aldri før publisert dikt skrevet av Pål Rake og meg selv mens vi kjørte langs kysten av Sør-Afrika den sommeren etter konfirmasjonen. Vi var på vei til Kwazulu Natal, og hva er ikke mer naturlig da enn å skrive Zuludikt? Zuluene er flotte og stolte folk, så det er sagt. Her kommer et politisk totalt ukorrekt dikt med dype undertoner og lange zen-øyeblikk. Fargene sier hvem som har skrevet hva. Kos dere:

Ein Zulu er ikkje bærre ein zulu,

men óg et vanleg mennesjhe.

Med andlete.

Han kan greta, slik me jær.

Og han kan le, slik me gjær.

Men han likar ikkje brunost, slik me gjær.

Eg vaknar om natta.

Eg får ikkje såva.

Eg vil skrika, men eg har inga munn å skrika med.

Og så vil eg greta, men eg har inga augor å greta med.

Eg ser meg sjølv i speglet.

Eg er ein zulu.

Som zuluar flest,

bur eg i Zululand.

Og som zuluar flest,

arbeite eg i Zululand.

Men av og tell ville eg hellar sitte i raukvilevipparen min å tenkje:

Kvifor blei eg zulu?

Eg ville hellar vore amerikanar,

for då kunne eg sitta der og tenkt domme tankar utan mål og meining.

Det tenkjer eg.

Eg ville mykje heller vore ein amerikanar.

For då skolle eg kjøyra rondt i ein bil,

og så ville eg hatt ein ballong,

ein med hatt og nese på,

og den skal være blå.

Bam, bam, bam, bam.

Gjeitosten er best å skjære når han ikkjer har stått i kjøleskapet.

I gamle dagar då kunne eg vore stolte av å våre zulu.

Då kunne eg løpt rundt og ropt og skreke og voldtatt og drept og vore stor og sterk.

Men idag ville eg gått rett i fengsel og så på pangkrakilsk klinikk.

Nå er det ikkje like gøy å væra zulu.

Når er det mykje gøyare å være amerikanar.

Når eg snekrar på huset,

og badar i badekaret,

skinner sola.

I går

vart eg og leita i nokre skap i huset mitt.

Og langt ner i bestemors kleskap,

fann eg ein zulu.

Eg visste ikkje kva eg skulle gjæra med han.

Eg satte han i vindaugskarmen.

Han sit der enno.

Pål M. Rake

Arthur P. Cowie

Jul

Kjære lesere. Jeg beklager at dette stedet har virket dødt for en lenger tidsperiode. At jeg beklager betyr dermed ikke at denne posten vil føre til noen endring. Det er jul, og jul er alt annet enn blogging. Om det er mange som ikke engang leser blogger i ferien, så er også det meg fulltsendig forståelig. Men jeg ville bare meddele at torsdagen var flott. Jeg begynte med gudstjeneste og juleavslutning. "Happy Players", eller juleorkesteret, som skolen kaller det, spilte julesanger på avlsutningen. Det besto i år av to elver og fire lærere. De to elevene som sitter der driver med seriøs risikosport, da det sannsynligvis er den letteste måten å begå sosialt selvmord i skoletiden. Uansett, det gikk greit, og ingen unngikk meg i gangene etterpå. Mitt sosiale liv, om så på sparebluss, er fremdeles oppegående.

Etter skoleavslutningen drog jeg direkte videre til Andreas. Gutten var endelig hjemme fra folkehøyskole, uten at det hadde blitt nevneverdig mer folk av ham, og ihvertfall ikke mer høy. Men det var uansett gledelig å se gutten. I det hele tatt var han ganske så lik den Andreas jeg tok farvel med sist han var hjemme. Den Andreas var en skikkelig god fyr, så jeg så ingen grunn til at han skulle endres. Vi gikk rundt i byen, jeg fikk levert julegaven til Marius, som jeg kan si har seksuelle undertoner, så han bør åpne med familien til stede (misforstå meg rett). Videre fikk Andreas kjøpte julegave til meg, så begge to kunne glede seg til hva julaften (of han, 1. juledag for meg) måtte bringe.

Flyet gikk til England dagen etter. Julen skulle feires hos tante og onkel i Nottingham. Så det var å glede seg over engelske juletradisjoner. Å pynte juletre er stress, men den store julefølelsen kom i midnattsmessen: "Oh, come all ye faithful" for full hals. Ganske greit at vi avsluttet med den, siden to av fire sanger under gudstjenesten var totalt ukjente sanger. Selvsagt manglet også sangbøkene der borte noter, og i motsetningen til norske salmer var disse uforutsigbare som bare det. Men som vi blei fòra. Du og du! Et konstant spisegilde var det. Trur ikke jeg var sulten et eneste minutt der borte.

Tredje juledagen var det engelsk pantomime. Det har overhode ingenting med miming å gjøre. Det er egentlig en form for humor-musikal for barn i alle aldre (0-100, med andre ord). Det beste er at publikum skal delta. Man kan slenge kommentarer opp til de på scenen, og de svarer på dem, og ofte skal det være talekor. F.eks: skuespiller: "I can't do that" Publikum "Oh yes you can!!!" Got the picture?

Fint folk, disse engelskmenna, men kjøkkenene deres! Kjære lesere og venner, kjøkkenhygiene har engelksmenn lite peiling på. Enten det er langpanner med verneverdige fettflekker på, eller om det bare er det at det ikke finnes en ledig plass på kjøkkenbenken å sette oppvasken på. Det var ikke helt hva en nordmann er vant med. Men jeg overlevde, sånn ca. Litt løs mage i ettertid får vel overleves.

Men da var denne endelig ferdigskrevet. Et nytt år har begynt før det skjedde, og alt som står over er foreldet. Så synn.

Mørketid

Det var den vakre morgenen idag at det skjedde. Far og jeg satt nede i spisestua og nøt hver vår kopp med te. Jeg var tidlig oppe, og det at jeg hadde god tid bare økte følelsen av velvære der jeg satt. Men plutselig, akkurat i det øyeblikket da elektron nummer 1.8596 x 10^47 skulle gjennom worlframtråden i lyspæren over det runde spisebordet vårt, så stoppet det!
Ja, mine flotte lesere, kort fortalt gjorde noe et eller annet sted her i verden slik at den elektriske gjennomstrømningen i wolframmet stoppet, slik at den(wolframmet) ikke lenger ble oppvarmet. Dette førte igjen til at emisjonen av lys (emisjon av lys er når atomene sender ut energi i form av fotoner) fra wolframmet ikke lenger hadde nok energi til å danne elektromagnetisk stråling med en frekvens som beveget seg innenfor spekteret for synlig lys, hvor man finner ROGGBIF.
Enda kortere fortalt: Det ble mørkt.

Heldigvis for oss hadde vi tent det første lys, som alene måtte stå. Og mens det stod der og ventet på et lite barn som i en krybbe lå, kunne vi tenne et par lys til, og sjekke sikringsskapet. Det var ikke hos oss feilen lå. Hele Eigerøy var visst mørklagt for denne gang. Dette førte til at tannpuss og andre siste forberedelser ble utført med levende lys, og riktig koselig var det. Jeg slapp til og med bryet med å skru av lysene før jeg drog. Det holdt med å slukke dem.
Jeg rakk bussen med god margin. Da jeg satt der og så ut bussruten mens vi nærmet oss krysset for overfart over broen, var det igjen mye tydeligere hvor broen begynte. For ca. akkurat på fastlandssiden av Eigerøybroen stoppet lyset. Det var som om Høvdingen i det blå selv hadde kommet frem til at vi værbitte øybuer trengte et hint:

"Kom dere av den mørkets ø! Resten av verden er på full fart inn i opplysning. Er det ikke på tide at dere følger etter?"

Jeg veit ikke helt, men tviler på at vi kommer til å ta hintet.

Tidsklemma

Tiden forsvinner. Sånn føles det ihvertfall nå når julen senker seg over det ganske land. Det ironiske med juletiden er vel hvordan denne roens og fredens tid kan bli slik et kjør. Loddsalg (som jeg aldri gjør, og som jeg derfor har konstant dårlig samvittighet for), skole, korps, friidrett, kor, band, hjem, julegavekjøp, you name it! Det hele handler om å ta valg, men det er ikke alltid en kan ta de valgene en selv ønsker. Av og til må en ofre egne interesser, for den større sammenheng.

Jeg liker ikke situasjonen. En konstant skyldfølelse fordi du ikke får gjort alt, og fordi du må ta valg. Følelsen av at du ikke vil greie å prestere på neste prøve fordi du ikke har jobbet nok med stoffet på forhånd. Huff. Det virker som om tiden min blir slukt opp av et svart hull, og det samme hullet suger kreftene mine ut av meg. Mest frustrerende av alt er vel at jeg kanskje hadde ligget litt mer asur om jeg hadde sluttet å skrive her, og heller hadde kommet igang med fysikken. Men enkelte ting frister mer enn andre.

Når alt er godt

Jeg puster lettet ut her jeg sitter. Tom Waits: Closing Time i CD'spilleren. Lettelse kalles det når man akkurat kommer hjem fra matteprøve, og det føles greit. Liker ikke si at alt er ok før jeg får tilbake prøven, men mener det går idag.

Ute er det overskyet og vått, og en kald vind blåser. Litt hardt, men likevel dovent tar vinden tak i tretoppene. Videre seiler den over hagen, og lager en dyp, monoton rumling i det den sneier om hushjørnet. Av og til tar vindkast tak i huset, og rister det forsiktig, for å minne meg om at vinden hvert øyeblikk kan ta i med full kraft. Noe sier meg at det ikke passer den akkurat nå. Sangen "I Hope That I Don't Fall In Love With You" spilles for andre gang siden jeg kom hjem. Denne CD'en var perfekt for dagen. Savner "Heart of Saturday Night", men ikke noe særlig. Det er en slik stund som dette, som skal beskrives med Josteins nye ord: Rett og slett litt jomvele her idag.

Jeg sitter her og lurer litt på om jeg skal på juleball eller ei. Jeg skal synge der, og jeg har betalt billett for å komme inn. Likevel, rett etter at pengene skiftet hender gikk det opp for meg at jeg skulle på kretskorps den dagen. Litt synd egentlig, men helst skulle jeg greie begge. Om jeg må velge, så blir det kretskorps, men det tar jeg når det kommer. Slikt er ikke noe nevneverdig problem. Det tar jeg etter hvert.

Det er noe rart med slike dager som idag. Skolen var stress, og ro fantes ikke. Plutselig kommer jeg hjem, leser litt i avisa, for så å sette meg foran PC'en, med musikk i bakgrunnen. Alt er godt, uten at jeg akkurat vet hvorfor. Jeg vet at dette ikke kan vare. Snart er far hjemme, og jeg skal stresse videre til friidretten. Men akkurat nå er det bare godt å sitte her og slappe av. La alle muskler i kroppen gå i dvalemodus, lytte til god musikk og nyte livet.

Bare kjenne at alt stemmer.

Ungdomstinget 2006. Referat i arthuriansk stil.

Dette burde vært på nynorsk, siden det er det som er offisielt skriftspråk for Ungdomsting og råd, men jeg mener at mine tanker kommer bedre frem når det skrives på bokmål. Med tanke på dialekten min, mener jeg.

Turen inn
På fredag bar det avgårde til Holmavatn leirsted utenfor Varhaug. Stavanger Bispedømmes Ungdomsting var ca. en halvtime med bil unna (men merk, vi tok tog). Jarle og jeg drog fra Egersund stasjon som delegater for Eigerøy menighet. Dere vet, den menigheten som klamrer seg fast til den værbitte øya utenfor fiskerbyen Egersund. Fem minutter etter at vi hadde forlatt Egersund stasjon, kom vi til Hellvik. Kort fortalt er det en liten plass hvor to tredeler av befolkningen forsvinner hvis en tar bort sauene. Nå har det seg slik at jeg elsker å rakke ned på alle plasser som er enda mindre enn Egersund (og gjerne den óg), derfor vil jeg anbefale at dere tar dette med en klype salt. Og forresten, dette er ingenting. Bare vent til den dagen jeg finner på å skrive blogg om Haua. Men det er egentlig ikke så viktig. Poenget var at på denne lille plassen gikk en delegat og en observatør fra Egersund menighet på toget. Henholdsvis Hans Olav (nei, ikke Kong Olav kjære Snøfnugg. Han her lever) og Geir. Da var representantene fra Dalane Prosti samlet. Nå lurer dere sikkert på hvor representantene fra de resterende fem menighetene i Dalane var. Og det skal sies at vi hadde samme spørsmål i våre hoder. Greit nok at disse stedene er lang ute i gokki, men etter at Alf Magnus har skrytt breibandet på Haua opp i skyene, hadde jeg egentlig venta at de hadde litt anelse om hva som skjedde i omverden.
Etter at vi tre trøtte karer hadde blitt hentet på en iskald stasjon etter en del venting, var vi fremme ved leirstedet. Helgas store begivenhet, og denne postens hovedtema, var endelig i ferd med å begynne.

Dag 1
Fredagen var rolig. Traff på gamle kjente, som Magnus, Tora, Torill, Åshild osv. Lista kunne vært lang og fin, men sånt får jeg ikke lesere av. Nei, uansett. Vi skulle ha gruppesamtaler, hvor vi skulle ta opp et av flere evner og i løpet av helga komme frem til en resolusjon som skulle stemmes over på søndagen. Et av temaene var hvordan man i menighetsarbeid skulle snakke om sex. Etter overtalelse av Åshild, kom Jarle og meg frem til at dette var noe vi hadde lyst til å jobbe med. Dermed ble det til at det samme temaet som er ca. daglig kost på skolen, skulle sette sitt preg på helgen óg, om ikke i en litt annen kontekst. Mildt sagt.

Det ble en hyggelig kveld. Noe av det beste med slike samlinger, er at de trekker på hyggelige og spennende mennesker lik en magnet. Det ble noen fine samtaler, og jeg kom frem til at til tross for ett og et halvt år på allmenn Dalane, fremdeles kunne føre en samtale uten hverken banning eller datasnakk. Det gledet. Men kvelden varte ikke evig. På et eller annet tidspunkt var det på tide å komme seg avgårde mot sengen.

Det tror jeg jeg skal gjøre her jeg sitter og skriver óg. Derfor avslutter jeg dag 1, og fortsetter med dag to imorgen.

Dag 2
Eh, sa jeg imorgen? Plutselig var det godt et par dager ja. Altfor mye øving til franksprøve (kremt). Øving ja. Samt litt trening, selvsagt. Ja... Men tilbake til tema igjen. Stå opp!
Geir hadde æren av å være morgenfuglen på firemannsrommet vårt. Men unnskyldningen, "vent med å stå opp, Geir er enda på badet", kunne jeg ikke bruke lenge. Også jeg måtte etter hvert ta den lange veien fra min grønne lakenpose, og komme meg i dusjen. Etter dette var det mat. Jeg dels morer meg over, dels irriterer meg over den effekten trøtte mennesker har på meg. Den morgenen var jeg ganske stille rundt frokostbordet, noe som ikke skal skje. Jeg er typen som begynner frokosten med "Far, hvilket år var det Stalin kom til makten?". At jeg som oftest ikke greier dette på turer med andre enn familien, er nok en god ting. Vil gjette på at det er det som kalles sosiale antenner på autopilot.




Dagen fortsatte med trosvandring. Ja, ut i Guds frie natur, aldri sur. Eller noe sånt. Kaldt var det, og vinden blåste som bare det. Men jeg koste meg like fullt. Selv ikke hagl og våte sko (og, jeg var en av de få som holdt meg på det tørre) skulle innvirke på oss. Om mitt kjære friidrettskjerf skulle bli til pannebånd hos Åshild for anledning, var bare gledelig. Eneste skår i denne gleden, fikk jeg da jeg så utover det flotte jærske landskapet. I mitt stakkars hode kom en tanke til å danne seg: "Hvordan er de geologiske formasjonene her dannet?". Kjære lesere, jeg ble rett og slett skremt. Et halvt år med Sverre Nilsens geografi har sine konsekvenser, og jeg liker dem ikke. Som dere sikkert ser av bildene over, så hadde våre sko en mindre hyggelig opplevelse ute i gokkiheiene. Det første er tatt før turen startet, det annet etter at vi hadde kavet oss over den siste bakketopp, og igjen sto på "sivilisert" området (om du noensinne vil kalle Jæren sivilisert, vel og merke). Jeg er så GLAD for at jeg ikke tok med meg "My lucky Shoes", som jeg kaller de svarte skoene jeg vanligvis pleier å (f.eks) dibbe med.

Videre skulle vi glede oss. Trommer, og masse rare rytmeinstrumenter skulle vi ta i bruk, og vi skulle holde oss innenfor den gode sirkelen. Alle fikk til og med lov til å spille en liten trommesolo. Generelt er jeg svært skeptisk til større samlinger av trommiser (Sikkert mange korpsfolk som vil forstå), men det funka, til tross for at jeg følte meg en smule dum der jeg satt og dengte løs på trommen min mens alle satt og hørte på. Jeg ble til og med vond i hendene, så lenge slo jeg. Men heldigvis, mesteparten av tiden var det med andre folk.

Lunsj. Trenger jeg si mer? Jeg var sulten, enkelt og greit. Store beist som meg trenger godt med mat.

Men det var nå begynte arbeidet for fullt. Tinget var endelig igang. Vi valgte ordstyrere, sekretærer og stemmetellere. Enstemmig bestemte vi oss for at Geir og Benedicte skulle få lov til å snakke. Observatører de to. Fatter ikke hva de skulle gjort hvis ikke. Greit nok, de skal observere, men det var ikke egentlig så mye å se på likevel. Hvis de ikke skulle si noe, kunne de vel egentlig bare fått referatet, og det kunne vi ikke ha noe av. Altfor hyggelige mennesker. Men Geir, kun hvis den t-skjorta er ment for høvdingen i det blå (liker å kalle Ham det. Enkel og uhøytidelig), så er den rett. Hilton Graham, far min, er sterkest. Aldri vært tvil om det.

Men tilbake til arbeidet. Etter formalitetene var det på tide å gjøre klar "den sexy resolusjonen" (Hvordan snakke om sex?). Den skulle leveres inn før kl. 21:00 den kvelden, og møtet vårt var ferdig klokken 18:00. Vi sporet av, og uansett hvor spennende jeg syntes det var å snakke om alkoholvaner (i miljøene rundt oss) osv, måtte jeg til slutt være den ansvarsfulle som fortalte at vi hadde litt dårlig tid. Tiden begynte nemlig å løpe raskere enn en ensom Arsenalspiller som oppdager at han har forvillet seg inn på en pub for Tottenhamsupportere. Det endte opp med at Åshild og Tor Jakob måtte jobbe overtid. Stakkars mennesker.

Kveldens formelle aktiviteter avsluttet med et lite foredrag av stiftsdirektør Åge Bognø. Hva en stiftsdirektør faktisk er, er noe jeg enda ikke helt vet (mistenker at han egentlig var driftsdirektør, og at noen hadde skrevet litt for da det dokumentet ble laget). Men én ting er sikkert, den mannen har kontroll og posisjon i bispedømmet. Når sånne karer snakker, gjør man lurt i å lytte.

Etter det var det enda mer mat (I love this!), en litt snakk med Liv, som stakk innom, og så lovsangskveld med vitnemøte. Som jeg så ofte poengterer, jeg greier sjelden å holde kjeft, men synes det ble sagt mye flott den kvelden, spesielt mens jeg satt og lyttet. Det inspirerte, og fikk de små grå til å få noe å jobbe med. Nå skjer ikke det så ofte, men de hadde lite valg den dagen. Litt tregt går det jo, men sånn er jo bare å vente av en elektronisk dibbedutt fra -89. Fantes ikke engang modem da.

Natten var enda ung da lovsangskvelden endte, og vi hadde god tid til å samtale om alt mellom himmel og jord, samt en god del mer (Kristenfolket, vet dere. Vi skal nå snakke en del om det i himmelen òg). Mange samtaler da gitt. Må si jeg moret meg godt. Geir og jeg satt og snakket med Karianne, da spørsmålet om hva vi gjorde i av menighetsarbeid kom opp. Geir svarte som rett var, han dreiv litt med det, og litt med det. Så var det Kariannes tur. Hadde ikke min munn vært godt trimmet etter år med hard trening, trur jeg haken min hadde falt ned i fanget mitt. Jeg er visst på at jeg neppe kunne telt antallet timer i uka hun brukte på kor, kirketjener, KRIK osv, på begge hender! Ikke engang om jeg hadde hentet frem mine forvokste hobbittær hadde jeg hatt greid det, men jeg kan ikke garantere for den. Hadde liten lyst til å prøve. Men det var vel situasjonen. Disse menneskene her var ekte ildsjeler, og her snakker vi gode temperaturer. De var alle og ingen steder, og for oss vanlige dødelige er det nok et under at de har tid til alt. Jeg er kanskje idealist, men flammen i meg er styrt av enzymer, altså holder den seg på 37.5 grader celsius. Dette førte til, at når spørsmålet så kom til meg, "Hva gjør du i menigheten?", følte jeg meg liten. Ja, folkens. Da har dere hørt det også. 1,87 meter høye, 81 kg tunge Arthur Per følte seg svært liten. Svaret var jo at jeg var med kor og konfirmantutvalget, at plikter som kirketjener lå rett om hjørnet. Mer tid hadde jeg rett og slett ikke til slikt. Til mitt forsvar, friidrett, squash, korps og lekser tar en betydelig del av min fritid.

Men temaet skiftet, og vi snakket om alt annet. Jeg fikk til og med tid til en runde mafia, og Jofrid fikk meg til å synge bluesen min "Baby, be my baby tonight" (skulle aldri gjort det. For sexfiksert sang, og det blir ikke bra uten bass, gitar og trommer). Tora og jeg hadde en lenger snakk om litt av hvert, og fikk også tid til å diskutere våre felles venner på Lundehaugen. Det hadde seg nemlig slik at sist gang vi var på slikt møte, hadde Tora nevnt at hun kjente kun to mennesker fra Egersund. Disse to var Kristi og Pål, og hvor underfundig enn dette var, så var (og er) disse to blant mine aller beste venner. Et hyggelig sammentreff. Nå har det seg slik at både Pål og Kristi er vanskelige å få tak i. De har et liv, som det også kalles. Dermed er det greit å få små deler av deres situasjon fra andre vinkler. Andre ting var musikk, og vi eigersundere ble en stund litt vel interne. Jeg beklager så meget.

Kvelden endte her. Eller vel, ikke akkurat her, men når klokken var mellom 3 og 4 på morgenen, lenge etter at Åshild hadde sagt god natt (hun med tannbørste i munnen og grønn t-skjorte), fant jeg det fort vanskelig å holde øynene oppe. Hodet gikk i dvalemodus, og jeg visste med meg selv at hvis jeg ikke gikk og la meg nå, så ville noen måtte bære meg ut.

Slik endte dag to av Stavanger Bispedømmes Ungdomsting.

Dag 3
Jo da. Geir opp først igjen. Hva er det med den gutten? Morgenstund har gull i munn sier det, men han har ikke engang fyllinger! Henviser til bildet rett under lunsj-snakket. Nei, ikke flodhesten, men det med Geir. Ser dere hvor hvite og gullfrie tennene hans er? Men det forandret altså ikke situasjonen. Igjen var maten et forholdsvis stille foretak. Min egen skyld. Jeg burde sikkert vært mer aktiv. Men igjen, det var sikkert greit at stillheten senket seg. Vi som hadde lagt oss klokken 4, var vel strengt talt noen av de som hadde fått mest søvn.

I de timene som fulgte, var det på tide å la stemmesedlene flagre. Resolusjoner skulle finskrives og stemmes over, og et nytt Ungdomsråd skulle klargjøres for et nytt år med hardt arbeid. Resolusjonen (ærlig talt, hvorfor skriver jeg alltid "u" og "o" på feil sted i dette ordet?) vår ble fremlagt av Vidar og Marianne dagen før, og det var dermed lite å plukke på idag. Stemmene ble avgitt, og vi kunne glede oss over at det ble et klart flertall å jobbe for et mer åpent, oppdatert og positivt syn på sex.

Etter at et par flere resolusjoner var kommet i boks, var det på tide å velge nytt ungdomsråd. Torill, Einar, Tove m. flere hadde sagt takk og farvel for denne gangen, og det skulle dermed bli et ganske åpent valgt. På listen over kandidater stod en Hellvik, og to øybuer fra Eigersund. Da rådet endelig ble satt frem, var ingen av disse med i rådet. Vi var veid og funnet for lette (som sagt enogåtti kilo. Går det ann?)

And it hurt, that my friends never stood downwind.
And, oh, the shame (he was ashamed!)
Thought of changing my name (Oh, what's in a name?)
And I got downhearted (How did you feel?)
Ev'rytime that I...

Pumba! Not in front of the kids!
Oh, sorry.

Hakuna Matata!
What a wonderful phrase...

Eh, ja... Takk til Lion King. Blei litt revet med der, kan du si. Men det var faktisk slik at jeg følte meg egentlig ganske lett til sinn. Selvsagt ville jeg være med å drikke te med de store gutta (Ok, det der var å overdrive. Samt, de andre drikker sikkert kaffe. Isj), men det passet greit. Jeg ble nemlig første vara. Jeg har altså møterett, og kan samtidig unngå møter som blir lagt til Indre Ryfylke og Haugalandet. Mye stress med sånne. Kort sagt, jeg kan glede meg over at situasjonen. Og som tredje vara kom også Jarle med. Morosamt.

Middagen som fulgte, hadde ikke bare god mat på menyen. Også møtesnakk kom opp, og plutselig kunne kunne jeg ikke være med på friidrettstrening tirsdag femte desember. Så lenge Gjøran Sørli og Egil Mong lager skjeleklump av samtlige utøvere med treningsprogrammene sine, kommer jeg neppe til å angre når jeg sitter på møtet. Men likevel, det er jo alltid greit å få trent. Det er et sårt behov for sånt her i gården.

Hjemreisen
Det hele avsluttet med en liten gudstjeneste. Flotte saker, og om den var litt annerledes enn de jeg er vant med, så skal det ikke sies annet enn at Tor Jakob var flink prest, og Torills små ord og powerpoint vekket elektroniske signaler inne i hjernen til live på en fin måte.
I det gudstjenesten var ferdig, var det for oss eigersundere å fare avgårde for å rekke toget. Det ble bare så vidt tid til alle avskjedsklemmene og håndtrykkene, trodde vi. Jofrid satte avgårde over åpen vei i vill fart. Nå plutselig, var jeg i full gir. Trist var jeg selvsagt, men energien ville ut. Jeg er dessverre ikke typen stenge inne følelsene mine, spesielt galskapen. Men tilbake til vår hasardiøse biltur mot Varhaug stasjon: Vi brøt et utall trafikklover, og fortsatte i rallygir som nesten hadde vært Solberg-brødrene verdig. Jeg vurderte om jeg skulle krype godt ned i bilsetet og ringe til min store kjærlighet og fortelle henne at jeg elsket henne, men lot det være. Hadde ikke ei slik ei inne på min telefonliste, og den telepatiske delen av hjernen min var for øyeblikket på service ved CIA's hovedkontor i Virginia (ikke si det til noen).

Trygt frem kom vi, til og med i tide til å kjøpe cashewnøtter til sølvmanken hjemme (farsdag, skjønner dere), før vi ankom stasjonen. Der var det ganske mange hyggelige mennesker som stod på stasjonen, og da jeg tok Jofrids farsgave som gissel (glemte at de ikke var mine), ble hun stående med oss en stund. Lenge stod vi der, og selv om menneskene var hyggelige, var det litt for vått og kaldt til at gleden var på sitt maksimum.

Alle gode ting ender en gang, og Ungdomstinget var intet unntak. Mens Jarle, Hans Olav og Geir satte oss på toget, og vinket ut, kjente jeg vemodet komme. Men en ting var sikkert, og det er den fremdeles, etter at postens 2842 ord er skrevet. Disse menneskene hadde ikke sett det siste av oss. Så nå er dere advart. På det sterkeste.

Takk for en flott helg, alle sammen.
Deres matelskende, høyrøstede, samt en smule eksentriske bekjente, Arthur Per.

Preludium

For et par uker siden eller noe sånt, kom Hans Olav plutselig til å begynne å snakke med meg på MSN Messenger. Dette skjer egentlig veldig sjelden, ettersom jeg er et forferdelig kjedelig menneske på MSN, men nå gjorde han altså det. Det mest sjokkerende med dette var at det var i skoletiden, og slikt gjør en bare ikke. Alle vet da at Tryggheim ikke har data i skoletiden, altså kan de ikke gjøre dette. For det andre, i motsetning til Dalane Videregående, som er et eneste stort ragnarok, så skal Tryggheimsfolket sitte stille på plassene sine og flittig følge med med sine store, mørke dådyrøyne. Zoom inn på bildet her for referanse. Hans Olav demonstrerer hvordan det skal gjøres.

Men dette gjorde altså ikke Hans Olav den dagen navnet hans poppet opp på en av de små vinduene som kommer opp i tide og utide (denne gangen i tide. Ingen lærer som så det). Han ville ha Jarle og meg med på Stavanger Bispedømmes Ungdomsting, og da fikk det heller være at han brøt skolens normer og regler. Han danset ihvertfall ikke, og da var alt ok. Og hans svarte bokstaver brente seg inn i bevisstheten min, og jeg fant ut at dette var noe jeg måtte få med meg.

Det er med dette preludium (gjerne "Fields of Gold" eller "Fill Her Up" av Sting, men de kan jeg ikke skrive ned like helhetlig) at jeg ønsker å skrive om Stavanger Bispedømmes Ungdomsting 2006.

Gled dere folkens. Denne lover jeg å skrive, rett og slett fordi jeg har lovet mine venner nordover.
Garantere for at den blir god, det er en annen sak.

Lost in Space

Nå som november måned er syv dager i gang (nei du store, der var den ni dager på vei. Sånn går det når en sitter i sine egne tanker mens tiden flyr!), begynner gradestokken for alvor å bevege seg mot frysepunktet for vann (det har for lengst passert mitt fryesepunkt). T-skjorte og shorts har forlengst blitt erstattet med genser og bukse, men selv Tor-Inge må snart tenke på å la sandalene stå hjemme. Det er i slike dager at en tenker på å ta ferie. Jeg tenker jeg skal holde ut frem til juleferien, og heller unne meg en tur til sydligere breddegrader når julebord, julekonserter og juleball er unnagjort. Ikke at jeg skal så langt da. Nottingham er kanskje lenger syd, men det er guffent det óg.

Men det er da jeg tenker litt på et av de dyreste reisemål i verden. Eller, strengt talt ikke i verden, men heller verdensrommet, skjønt jeg kjenner ikke prisene rundt Alpha Centauri eller andre stjerner. Vi mennesker har lenge drevet med såkalt romturisme en stund. Ironisk nok, er de fleste som skal på slike turer, ikke engang mennesker. Mennesker lager faktisk roboter for å dra på ferie til rommet. Du vet, stygge dingsebomser som sviver rundt og tar bilder som de sender til slektninger og venner hjemme. Som oftest får de enveisbiletter, som sannsynligvis er det Frp ønsker å gi norske pensjonister med tanker om Spania-tur. De som derimot tenker på å komme hjem igjen, blir som oftest stoppet i tollen, eller atmosfæren, som astrofysikere kaller den. Der brenner de opp. Det er sikkert fordi de oversteg sprit-kvoten. Det samme skjer jo med en del bilister som tar danskeferja over til Norge. Kjører på grønt, stoppes likevel, og blir kraftig brent.

Men uansett, tilbake til disse enveisturistene. De drar ut til et eller annet sted i verdensrommet og tar bilder. Masse bilder. Ja, jeg kan tenke meg at hadde du blitt invitert på te (og pizza, hvis det hadde vært jeg som hadde laget roboten) hos en slik en, så vil jeg anbefale at du sier nei takk. Det hadde sikkert blitt time opp og time ned med bilder som var nesten helt like. "Her er bilde av et stort stormsenter på Uranus tatt klokken 19:37:28 GMT, og her er et bilde av det samme stormsenteret klokken 19:37:38 GMT." Det er en grunn til at sånne dingser bare har store vennekretser i NASA og ESA.

Men en av disse tok altså et bilde som for en gangs skyld var interresant, eller noe sånt. Den ble tatt slik at kom med en liten blå-grå dott. Saturn, som fylte over halve bildet, var plutselig degradert til noe sånn som en måte å måle størrelsen med. Den lille, ubetydlige dotten som hadde forvillet seg ut i det store intet var vår lille verden. Så lang vekk har vi alstå send en flere millioner dollar verd blikkboks med innebygd kamera og solcellepanel. Så liten er altså vår verden i sammenlikning med gasskulene lenger ute i solsystemet.

Jeg er av den typen som liker sånt. Jeg komme alltid til å være for å sende radiobiler til Mars og kolonister til Alfa Centauri. Ikke det at vi ikke har det fint på den lille blå-grå dotten, men på tide vi møter noen som kan banke litt sunn fornuft inn i oss, slik at vi greier å beholde den. Dotten, altså.

"The earth is the cradle of the mind, but one can not eternally live in a cradle"

Nytt fra administrasjonen

De observange av dere har sikkert lagt merke til at det er kommet inn noen nye bloggere på listen over "Andre med fritidsproblemer og skrivekrampe". Denne listen er fremdeles ikke helt ordnet opp i. Jeg planlegger å fjerne noen fra den prestisjetunge lista, grunnet laber (les ingen) aktivitet. Hadle skulle egentlig også vekk, men grunnet en enkel liten blogg som nevner en av mine desidert største barndomshelter, nei, ikke Tor Heyerdahl, men Ole Brum. Han unngikk også å knytte den ekte Ole Brum til Disneys kopi via bilder eller noe. Bra!
Karen Therese har kommet med, og det samme har Tor Erlings NYE blogg, som faktisk fungerer. Gidder såvidt å nevne at Snøfnugg også står der, siden hun, svært fortjent har stått der en god stund nå. Jeg legger kun til bloggere som jeg selv leser jevnlig. Jeg anbefaler på det varmeste disse sidene for mine lesere. Check it out!
Det går også rykter om at nominasjonkomiteen planlegger å gå gjennom en blogg som er kjent for sitt fravær av æ,ø,å, samt Æ,Ø,Å.

Men uansett, tilabake til hovedpoenget i denne posten.
De aller mest observange av de mer observange igjen, merket kanskje at det plutselig kom enda en "Skikkelige Nyheter" under links, før den den ene av dem forsvant igjen. Nå var det sikkert de som ble redde for at mengden nesespray eller paracet hadde oversteget rimelighetens grenser da de så dette, men dette er altså ikke tilfellet. Dere er fremdeles i stand til å kjøre mopedene deres, samt mormors bil, hvis hun liker ekstremsport.
Men tilbake til hva som skjedde med "Skikkelige Nyheter" nr. 2. Denne linken er idag en såkalt "metamorf link" under navnet "Bandet Suicide Love, myspace". Enkelt og greit var det en feil med navnet, selv om linken var rett. Så til poenget i bloggen:

Jeg har tidligere fått tilbakemelding på at flere av de sangene jeg har nevnt i på denne siden, senere har kommet i andre menneskers besittelse på grunn av akkurat dette. Som min viktigste kontakt sa det (jeg skal la Tore får være anonym, siden jeg vet at det er så mange skumle mennesker som kommer til å lese dette): "Den gode nyheten er at jeg fikk tak i de sangene, den dårlige er at jeg lastet dem ned". Jeg får bare si det som det er. Jeg er motstander av nedlasting. Normalt. Men det finnes faktisk et lite unntak. Dette unntaket er fra en liten side av det veldige MySpace-universet. Ja, dere har sikkert allerede gjettet det: Inne på Suicide Love's myspace, kan dere laste ned gitarriffene som sikret oss 10'000 kr til plateinspilling. Det er planer om å legge ut nye demoer hvor vokalen også er med, men i mellotiden, nyt Johnnys vakre toner.

Klikk og last!

Post Scriptum:
Klikk her, og dere kommer direkte til bandets myspace, uten flere om og men!!!

Viser

Dagens innlegg måtte deles i to. Del en finner dere under. Jeg fant at det var bedre slik, siden jeg ved dette tidspunktet hadde beveget meg et stykke vekk fra begynnelsen av teksten. Likevel, du skal lese «Minifestival i avisa» for å virkelig være med på denne posten.

Det er noe her i verden jeg gjerne skulle gjort. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive viser. Skrive om hvordan solen går over himmelen, og egentlig snakke om mitt lille liv. Om en tur på butikken eller om bazar på bedehuset. Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg, Tønes, med flere. De kan denne sjangeren. Selv er jeg mer inne i den svevende melankolien om krig og fred, drømmer ødelagt av evighetens gigantiske krefter og menneskets hånd, om det ene stedet der en finner fred. Det stedet som alle leter etter, som mennesker drar til for å finne seg selv, men fordi det er ukjent, ender opp med å miste det lille av seg selv de faktisk kjenner. "Du tenker alltid så stort", pleier Andreas å si. Ikke noe galt med det, men likevel, jeg liker av og til å kunne kjenne fast land under føttene mine når jeg synger.

Jeg har bakkekontakt når jeg skriver blues og rock, men har altså litt problemer når de enkle, rolige toner skal fylle rommet, og musikke skal kunne brukes både som bakteppe og som hovedtema. Det ligger tekster i skriveblokka mi og venter på meg. Noen kan kanskje bli en vise. Andre kan det ikke. Uansett. Jeg setter meg herved dette mål: Jeg skal lage en vise om noe enkelt. Ikke noen veldige saker. Noe enkelt og vakkert som jeg kan like bare fordi det forteller så mye med få ord, de ting som store ord aldri når ned til.

Minivisefestival i avisa

For dere av dere om leser Stavanger Aftenbladet lørdag, kan dere umulig unngå forsiden på del 2, med tittlen "Visebølge" og skyggen til en mann med gitar som synger i en mikrofon. Normal vil ikke del 2 være spesielt spennede for min del. Jeg har fått den behagelige uvanen at den delen er der mest for at jeg skal kunne lese tegneserier. Men akkurat idag, delvis fordi de så interessant ut, delvis fordi jeg var litt lei av å lage fars lunsj og min frokost, slo jeg opp på side 40 og leste artikkelen om minivisefestivalen Locals & Heroes på Sting (en eller annen klubb eller bar i Stavanger, tror jeg).

Det første som slo meg var at mannen jeg hadde sett skyggen av på forsiden, aldeles ikke var en mann. Det var en dame, og ganske såp feminin var hun også, med langt hår og venstre ben i kryss over det høyre. Så leste jeg gjennom artikkelen, skrevet av ei Solveig Grødem Sandelsin. Den var på nynorsk, og skrevet som et kunststykke. Ja, selv med Damien Rice og lyden av en ekte sølvmanke (far) som vasket vinduer, kunne jeg føle stemningen fra stedet. Jeg prøvde å vekke til live minnene om sist jeg hørte Moi fremføre sangene sine, og merket meg at jeg måtte få tak i plata hennes. Jeg irriterte meg litt over at jeg ikke hadde fått med meg at det var en slik konsert den dagen. Til slutt kom jeg frem til at gårsdagen hadde vært så hyggelig at jeg ikke hadde noe problem med å ofre konsterten, selv om Life of Brian ikke var så morsom når man så den for andre gang i løpet av en måned. Enkelte mennesker trives man liksom med uansett, så jeg skal si at det var verd en gjentagelse, dog med en annen film.

Men uansett, denne artikkelen i Aftenbladet førte tankene mine tilbake til 15 april i år. Etter en lang dag gjennom Romas gater, var det på tide å virkelig feire at jeg hadde fylt 16 år. Både far og jeg er mennesker av jazzen, så vi styrte mot det Rouge Guide hadde beskrevet som "Romas beste jazzklubb" ved Alexandersplatz. Vin i glassene, levende lys og musikk. Mye likt Sandelsons skildring av Local & Heroes. Jeg er fremdeles litt lei meg for at jeg måtte gå tidlig. Etter dager med inntrykk var jeg nokså trett, og jeg hadde en grense på hvor lenge selv fantastiske, lekne jazztoner kunne holde hodet høyere enn kanten av vinglasset mitt.

Bar og musikk. Stillhet brutt kun av akkustikk eller rolige, dype toner fra en el-bass. Det er der man burde leve livet. Der skulle man være sammen med venner og nyte musikk, mat og hverandres selskap.

Kunsten å velge feil.

Valg, valg, valg. Det er denne rare verden full av.
Denne helgen stod det mellom to musikalske tilstevminger for mitt stakkars sinn. Enten var det Rogalands UngdomsKorps, eller så var det Dalane Korpsfestival. Veldig bra korps med flere jevgamle kjenninger, eller divisjoner dårligere korps med masse småfolk. Jo da. Valget er lett. Selv om vi får spille med Brazz Brothers på Dalane Korpsfestival, så vil jo uansett RUK bli utrolig mye bedre.

Men!!!:
Hvilken premieidiot er det som i en slik situasjon velger å la ansvarsfølelsen ta overhånd?
Jeg.
Hvem trur dere valgte å gå på Dalane Korpsfestival, når de fleste kjenningene hans tok til vettet og enten ikke gikk, eller valgte RUK?
Jeg.
Hvor dum er du hvis du velger noe du egentlig misliker? Bare fordi du føler at du har et ansvar ovenfor noen rundt deg, som du vet ville greie seg nogenlunde uten deg?
Akkurat så dum som jeg er.

Ja da. Jeg forstår det ikke selv engang. Jeg fant altså ut at mitt ansvar som eldstemann i korpset gikk foran det å møte gamle kjente jeg ikke har sett på evigheter, og det å spille i et vannvittig bra korps denne helgen.
Syke syke mann.

Sammen med Thea Sofie, Asbjørn, Signe Marie (the conductor. Se bildet under), og flere, skal jeg nok overleve, men jeg ser ikke lyst på det.
Jeg har imidlertid grei å ifinne meg med min skjebne, og har i den anledning funnet frem til noen lyspunkt:

Lørdag 21.10
Kl.13:00-14:00 Mat
Kl.16:00 Alle obligatoriske aktiviteter ferdig for dagen. Home sweet home, here I come!
Søndag 22.10
Kl.13:00-14:00 Mat
Kl.16:00-17:00 Mat, les kaker (og fukt, men drit i det).
Kl.19:00 Konsert ferdig.

Kom gjerne på konserten. Den starter kl.17:00.
Ha en god helg, og send en tanke til oss på Dalane Korpsfestival.

Høstferien i rykk og napp. Ikke i et nøtteskall.

Merk:
Ingen av bildene er tatt i denne høstferien. De kommer fra forskjellige år, og forskjellige årstider. Fant bare noe som passer. Det over, for eksempel, er fra en høstkonsert for musikkskolen en gang for noen år siden. (På bildet, fra v. Martin, Pål, Arthur Per, Kristi, Andreas. Du store jeg er glad at jeg ikke ser slik ut idag. Ja, ja. Det har vel ærlig talt ikke hjulpet uansett. Fremdeles singel. Æsj!)
Da var det gjort, og alle dere som hater meg nå, synn for dere. Resten, nyt bloggen.

Det er ikke til å stikke under en stol, eller et teppe for den slags skyld, at jeg har neglesjert bloggen for en stund. Ja, slik en overraskelse var det å se over min egen blogg idag, og se at i løpet av høstferien, hadde jeg bare skrevet EN ENESTE BLOGG! Skammelig, vil jeg si. Det var rart det der.

Høstferien pleier å være en eneste lang uke med ro, fred og ekstremt korte dager, og ekstremt lange netter. Ja, jeg går ikke i hi om vinteren, men i høstferien er det som oftest like før. Dermed er det masse tid til blogging og MSN og Macgyver. Men denne høstferien skulle ikke bli sånn. Jeg visste det allerede da far og jeg kom frem til at vi ikke skulle ta en tur til tante Maureen og onkel Adrian i Nottingham. Jeg hadde for mye å gjøre her hjemme. Ikke at jeg visste hva, men fant ut at jeg skulle holde meg hjemme.

Vel. Hjemme å hjemme fru Blom. Etter at første helga ble som den ble (se forrige blogg), var det på tide å komme igang med vennebesøkene. Du skjønner, jeg har en irriterende vanskelig vennekrets. Enten så er det på trening, eller så er de med søsken eller så jobber de, hvis de da ikke har lang dag på skolen da. Aldri har de tid til gamle venner, og for å være helt ærlig pleier det å passe meg fint, siden jeg heller aldri har tid. Men i høstferien tenkte jeg jeg skulle ta en prat på tomanns/enmannogenkvinnes-hånd, samt delta på større samlinger av hyggelige mennesker (også kalt venner).
Det ble flere samtaler, blant annet var Einar hjemme, og da måtte jeg jo ta meg tid til denne reserve-Finmarkingen. Tenk det, karen som uten tvil kan kalle seg Øybu med stor Ø, har altså valgt å tilbringe et år av sitt liv ved den russike grensen. På folkehøyskole. Slik en kar kan jeg bare ta av hatten for, men håpet er at jeg tenker anderledes når det er min tur til å tenke på friår.

Jeg skulle også ta meg tid til å være Vår-menneske. Ja, som i koret Vår. Sosialisere meg, synge, gå tur. Koselig var det, og jeg fikk prøve hvordan det føltes å sitte på med en lettmotorsykkel. Jeg fikk til og med den treningssky Martin ut på squashbanen! Det var så overraskende som det fikk bli, men veldig moro. Og gjett om ikke han var bedre enn meg. Det endte med at han belærte meg. Meningen med spille var at jeg skulle treffe den tre-fire kvadratmeterstore veggen noen meter foran oss, IKKE taket.

Men mer enn akkurat dette kan jeg ta en annen dag, eller jeg kan ta det muntlig senere. Når en blogg først er ferdig, er jeg lite flink til å lage etterfølgere. Gjort den feilen å lovet en etterfølger. Det løftet brøt jeg.

"People can have the Model T in any color, so long as it's black" - Henry Ford

Jeg vet ikke helt hvordan den kom til. Men den er vel egentlig et produkt av det James Watt gjerne blir gitt skylden for å ha startet. Men uansett. På et eller annet tidspunkt, lenge etter at gamle, gode James var død, ble denne innretningen en landeplage, og har bare i årenes løp blitt en pandemi som får fugleinfluensaen til å blekne. I USA dør hver en av 48 mennesker av denne dingesbomsen. Den er bare slått av hjerte- og karsykdommer, kreft og slag som mest vanlige dødsårsak der borte.

Nå er det da slik at alle gutter liker drapsmaskiner, dermed ble bilen snart en yndling. Også min kjære far falt for bilen, og var siden gutteårene bilfrelst. Denne bilinteressen arvet aldri jeg. Eller, jeg liker biler, men det finnes ting her i verden jeg har større interresse for. Ved riktig bruk kan jo E=mc^2 ta mange flere liv enn bilen. Og med MYYYE større eksplosjon!

Uansett, bilen kan brukes til et par ting som Einstein ikke kunne lage formel for. Blant annet det å ta mennesker fra et sted til et annet på kort tid, og det uten å la deg fordampe først. Denne evnen gjør at jeg har funnet det nødvendig å anskaffe meg et sertivikat når jeg fyller 18 år. Dermed har jeg øvelseskjørt i over et år nå, og denne helgen var den første skikkelige langturen unnagjort. Intill fredag var lengste turen på ca. en time. I helga kjørte jeg fra Egersund og til venner i Kongsberg. I følge Gule Sider tok denne turen fem timer. Tok nok mer enn det ja, men de bomma ikke med mer enn en time eller så. Kjører så seint jeg, og likevel ble satt far med hjertet i halsen, og det var ikke skjelden jeg hørte han trekke pusten typt, eller skrek lett. Har en følelse av at han ikke likte kjøringa mi så godt.

Men jeg moret meg. Hvilken god følelse det er å suse avgårde på norske veier, selvsagt under fartsgrensen (Det er det nemlig veldig viktig at man gjør når man skriver offentlig blogg). Krappe svinger som en bare så vidt greier, ettfeltsveier i mange mil med vakker norsk natur (som du altså ikke har noen anledning til å se på fordi det er passe lurt å ha øynene klistra til veien), og håpet om at en hjort skal hoppe ut i veien og dermed redde middagen.
Som sagt, jeg moret meg.

Men det var selvsagt bare en bonus. Alltid koselig å besøke familievenner i Lurdalen og i Kongsberg, og selvsagt var turen innom Bærum og mormor en toppen av kransekaka (ja, veit at det er snobb å bor der, men hun er nå egentlig god sørlending). Vi gjør ikke sånt så ofte. Men koselig var det. God begynnelse på høstferien

Det alle snakker om, untatt politikere, som ikke gidder å gjøre noe med det. Men jeg begynner ikke der:

Jeg er elevrådsrepresentant i klasse 2AAB. I den forbindelse skal jeg sikkert være sterkt aktiv i elevrådet. Det er jeg forberedt på å være, men egentlig når vi ikke møtes spesielt ofte, er det egentlig en oppgave for elevrådsstyret. De pliktenene jeg derimot må stri med, er ting som å lede klassen under brannøvelser (jeg følger ikke strømmen, jeg leder den...) og drittjobber som klassestyrer ikke vil gjøre (med unntak av det å lære elevene, og å rette prøver). En av disse jobbene var å hente inn penger. Vi skal se film på mandagen etter høstferien, "En ubehalgelig sannhet" eller noe sånt. Dere vet, den med Al Gore, om global oppvarming.
Fin film, men surt at jeg må hente inn pengene. Det er et tapsprosjekt. Hva er sannsynligheten for at jeg skal få inn de resterende 9 ganger 40 kronene imorgen? Som sagt, tapsprosjekt.

Uansett, det er greit at vi skal se filmen. Spesielt etter et irriterende år. Det begynte med at det var kaldt og surt altfor lenge i år. Det ga seg altfor sent, og det snødde første april. Da skrek jeg ut i raseri, og det til tross for at jeg satt oppe i studiearealet og egentlig burde ha passet på at jeg ikke fikk rykte på meg for å være enda rarere enn det folk allerede trodde jeg var. Sommeren var grei, spesielt siden jeg satt i fuktige Mellom-Amerika da Sør-Norge tørket ut som værst. I høst har vi hatt fint vær. Jo takk, klager egentlig ikke. Men det er ikke slik det skulle ha vært. Nå skulle vi allerede hatt en periode med skikkelige høststormer, og så skulle snøen komme rundt desember eller noe. Merk snø, ikke slaps, siden denne byen ser ut til å ha en magisk tiltrekningskraft til det siste.
Desverre. Det var sikkert ikke bedre før heller. Været er det lite man kan gjøre med, men man kan gjøre noe med årsaken.