Høstferien i rykk og napp. Ikke i et nøtteskall.

Merk:
Ingen av bildene er tatt i denne høstferien. De kommer fra forskjellige år, og forskjellige årstider. Fant bare noe som passer. Det over, for eksempel, er fra en høstkonsert for musikkskolen en gang for noen år siden. (På bildet, fra v. Martin, Pål, Arthur Per, Kristi, Andreas. Du store jeg er glad at jeg ikke ser slik ut idag. Ja, ja. Det har vel ærlig talt ikke hjulpet uansett. Fremdeles singel. Æsj!)
Da var det gjort, og alle dere som hater meg nå, synn for dere. Resten, nyt bloggen.

Det er ikke til å stikke under en stol, eller et teppe for den slags skyld, at jeg har neglesjert bloggen for en stund. Ja, slik en overraskelse var det å se over min egen blogg idag, og se at i løpet av høstferien, hadde jeg bare skrevet EN ENESTE BLOGG! Skammelig, vil jeg si. Det var rart det der.

Høstferien pleier å være en eneste lang uke med ro, fred og ekstremt korte dager, og ekstremt lange netter. Ja, jeg går ikke i hi om vinteren, men i høstferien er det som oftest like før. Dermed er det masse tid til blogging og MSN og Macgyver. Men denne høstferien skulle ikke bli sånn. Jeg visste det allerede da far og jeg kom frem til at vi ikke skulle ta en tur til tante Maureen og onkel Adrian i Nottingham. Jeg hadde for mye å gjøre her hjemme. Ikke at jeg visste hva, men fant ut at jeg skulle holde meg hjemme.

Vel. Hjemme å hjemme fru Blom. Etter at første helga ble som den ble (se forrige blogg), var det på tide å komme igang med vennebesøkene. Du skjønner, jeg har en irriterende vanskelig vennekrets. Enten så er det på trening, eller så er de med søsken eller så jobber de, hvis de da ikke har lang dag på skolen da. Aldri har de tid til gamle venner, og for å være helt ærlig pleier det å passe meg fint, siden jeg heller aldri har tid. Men i høstferien tenkte jeg jeg skulle ta en prat på tomanns/enmannogenkvinnes-hånd, samt delta på større samlinger av hyggelige mennesker (også kalt venner).
Det ble flere samtaler, blant annet var Einar hjemme, og da måtte jeg jo ta meg tid til denne reserve-Finmarkingen. Tenk det, karen som uten tvil kan kalle seg Øybu med stor Ø, har altså valgt å tilbringe et år av sitt liv ved den russike grensen. På folkehøyskole. Slik en kar kan jeg bare ta av hatten for, men håpet er at jeg tenker anderledes når det er min tur til å tenke på friår.

Jeg skulle også ta meg tid til å være Vår-menneske. Ja, som i koret Vår. Sosialisere meg, synge, gå tur. Koselig var det, og jeg fikk prøve hvordan det føltes å sitte på med en lettmotorsykkel. Jeg fikk til og med den treningssky Martin ut på squashbanen! Det var så overraskende som det fikk bli, men veldig moro. Og gjett om ikke han var bedre enn meg. Det endte med at han belærte meg. Meningen med spille var at jeg skulle treffe den tre-fire kvadratmeterstore veggen noen meter foran oss, IKKE taket.

Men mer enn akkurat dette kan jeg ta en annen dag, eller jeg kan ta det muntlig senere. Når en blogg først er ferdig, er jeg lite flink til å lage etterfølgere. Gjort den feilen å lovet en etterfølger. Det løftet brøt jeg.

"People can have the Model T in any color, so long as it's black" - Henry Ford

Jeg vet ikke helt hvordan den kom til. Men den er vel egentlig et produkt av det James Watt gjerne blir gitt skylden for å ha startet. Men uansett. På et eller annet tidspunkt, lenge etter at gamle, gode James var død, ble denne innretningen en landeplage, og har bare i årenes løp blitt en pandemi som får fugleinfluensaen til å blekne. I USA dør hver en av 48 mennesker av denne dingesbomsen. Den er bare slått av hjerte- og karsykdommer, kreft og slag som mest vanlige dødsårsak der borte.

Nå er det da slik at alle gutter liker drapsmaskiner, dermed ble bilen snart en yndling. Også min kjære far falt for bilen, og var siden gutteårene bilfrelst. Denne bilinteressen arvet aldri jeg. Eller, jeg liker biler, men det finnes ting her i verden jeg har større interresse for. Ved riktig bruk kan jo E=mc^2 ta mange flere liv enn bilen. Og med MYYYE større eksplosjon!

Uansett, bilen kan brukes til et par ting som Einstein ikke kunne lage formel for. Blant annet det å ta mennesker fra et sted til et annet på kort tid, og det uten å la deg fordampe først. Denne evnen gjør at jeg har funnet det nødvendig å anskaffe meg et sertivikat når jeg fyller 18 år. Dermed har jeg øvelseskjørt i over et år nå, og denne helgen var den første skikkelige langturen unnagjort. Intill fredag var lengste turen på ca. en time. I helga kjørte jeg fra Egersund og til venner i Kongsberg. I følge Gule Sider tok denne turen fem timer. Tok nok mer enn det ja, men de bomma ikke med mer enn en time eller så. Kjører så seint jeg, og likevel ble satt far med hjertet i halsen, og det var ikke skjelden jeg hørte han trekke pusten typt, eller skrek lett. Har en følelse av at han ikke likte kjøringa mi så godt.

Men jeg moret meg. Hvilken god følelse det er å suse avgårde på norske veier, selvsagt under fartsgrensen (Det er det nemlig veldig viktig at man gjør når man skriver offentlig blogg). Krappe svinger som en bare så vidt greier, ettfeltsveier i mange mil med vakker norsk natur (som du altså ikke har noen anledning til å se på fordi det er passe lurt å ha øynene klistra til veien), og håpet om at en hjort skal hoppe ut i veien og dermed redde middagen.
Som sagt, jeg moret meg.

Men det var selvsagt bare en bonus. Alltid koselig å besøke familievenner i Lurdalen og i Kongsberg, og selvsagt var turen innom Bærum og mormor en toppen av kransekaka (ja, veit at det er snobb å bor der, men hun er nå egentlig god sørlending). Vi gjør ikke sånt så ofte. Men koselig var det. God begynnelse på høstferien

Det alle snakker om, untatt politikere, som ikke gidder å gjøre noe med det. Men jeg begynner ikke der:

Jeg er elevrådsrepresentant i klasse 2AAB. I den forbindelse skal jeg sikkert være sterkt aktiv i elevrådet. Det er jeg forberedt på å være, men egentlig når vi ikke møtes spesielt ofte, er det egentlig en oppgave for elevrådsstyret. De pliktenene jeg derimot må stri med, er ting som å lede klassen under brannøvelser (jeg følger ikke strømmen, jeg leder den...) og drittjobber som klassestyrer ikke vil gjøre (med unntak av det å lære elevene, og å rette prøver). En av disse jobbene var å hente inn penger. Vi skal se film på mandagen etter høstferien, "En ubehalgelig sannhet" eller noe sånt. Dere vet, den med Al Gore, om global oppvarming.
Fin film, men surt at jeg må hente inn pengene. Det er et tapsprosjekt. Hva er sannsynligheten for at jeg skal få inn de resterende 9 ganger 40 kronene imorgen? Som sagt, tapsprosjekt.

Uansett, det er greit at vi skal se filmen. Spesielt etter et irriterende år. Det begynte med at det var kaldt og surt altfor lenge i år. Det ga seg altfor sent, og det snødde første april. Da skrek jeg ut i raseri, og det til tross for at jeg satt oppe i studiearealet og egentlig burde ha passet på at jeg ikke fikk rykte på meg for å være enda rarere enn det folk allerede trodde jeg var. Sommeren var grei, spesielt siden jeg satt i fuktige Mellom-Amerika da Sør-Norge tørket ut som værst. I høst har vi hatt fint vær. Jo takk, klager egentlig ikke. Men det er ikke slik det skulle ha vært. Nå skulle vi allerede hatt en periode med skikkelige høststormer, og så skulle snøen komme rundt desember eller noe. Merk snø, ikke slaps, siden denne byen ser ut til å ha en magisk tiltrekningskraft til det siste.
Desverre. Det var sikkert ikke bedre før heller. Været er det lite man kan gjøre med, men man kan gjøre noe med årsaken.

Å føle natten

Den var der for tre kvarter siden, jeg mistet den da jeg kom hjem for en halvtime siden, men nå skal den kalles tilbake. Som en mild bris blåser den over meg, og legger av små sandkorn av inspirasjon. Vet aldri helt hvordan jeg skal forklare det, men denne følelsen er slikt som jeg trenger. Hadde jeg trodd på slikt, ville jeg sagt lyrikkens musé hadde kommet til meg.
Jeg snakker om én følelse. Det er feil. Det er nok mange følelser, men alle har det til felles at de gir meg ønske om å skape. Bokstaver passer plutselig sammen i et helt spesielt mønster, og ord fulle av energi begynner å stråle. Jeg forlater denne verden, svever avgårde inn i en dimensjon hvor hverken fortid, nåtid eller fremtid eksisterer. Det var dette jeg søkte ikveld, da jeg tok turen ut i natten.

Det regnet tidligere idag, og det henger fremdeles tunge skyer over oss. Perfekt. Det var sånn det skulle være. Vet ikke hvorfor, stjerneklare netter burde vært bedre, men nå var det slik denne natten ble, og det var det beste.
Stillhet. Eneste var vindpust og en og annen bil som skulle den ene eller andre veien. Lyrikk blir til i stillhet. Der kan den vokse alene, og gro til den har styrke til å utfordre støyen.
Men det var da altså slik at jeg diktet i natt. Jeg hadde en jazza versjon av "Walking on the Moon" hengende i hodet, så jeg brukte blues-standardmelodien min til å lage en rar liten tekst. Den var hakkete og ikke egentlig poetisk. Det rimte, men poesi for meg handler mer om ordene, og sammensetning av disse, enn om rim. Men nå gjorde det ikke noe. Jeg lette ikke etter en tekst, men etter en følelse. Følelsen er flytende og svevende, og rar. Det passer inn. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg føler det slik. Teksten kan brukes, selv om folk kommer til å sitte og lure på hva i all verden jeg tenkte på da jeg skrev den.
Får snakke med Johnny imorgen. Skulle gjerne hatt en bassgang på denne.

Der var franskinnleveringen over, endelig kan jeg slappe av. Resten er det ikke så farlig med. Det får jeg stresse med imorgen.
Jo da det er mandag kveld, og jeg har sittet med lekeser hele dagen. Egentlig burde jeg vært på korpsøvelse med Egersund Musikkorps, som er det ærverdige janisjarkorpset for borgerlige voksne. Ja, også alle andre som spiller et instrument som passer inn. Men helst borgerlige. Og meg, selv om jeg er ung. Jeg er jo borgerlig (og hvis ikke, så hadde jeg likevel dratt derfra som en).

Arthur Per http://arthurcowie.blogspot.com says:
avant: før
au début:I begynnelsen, i starten
d'abord: i starten, til å begynne med
ensuite: etterpå, neste
enfin: til slutt, aller sist
Sånn, greit det Morten?

Eh, beklager. Er ikke eneste med franskinnlevering.
Men uansett, grunnen til at jeg nå ikke har vært på korps, er lekser. For det blir mye av akkurat det der etter hvert, og da må mandagen i hovedsak gå med til matte, fysikk, kjemi, norsk, fransk osv. Det er prisen en betaler for å bli realist. Det er verd det, men det er kjedelig til tider. Så kjedelig har det vært idag, at jeg måttet ty til enkle, men forholdsvis effektive midler for å holde meg oppegående. Først og fremst har det vært snop. Jeg burde sikkert ha tatt kaffe eller noe sånt, men nå drikker jeg ikke kaffe ("Don't drink coffe, I take tea my dear." Englisman in New York, av Sting), heller ikke noe sånt. Dermed ble det det. Og det funka. Litt redd at lakrisen skal virke negativt ut etter hvert (lakris har den samme effekten som svikser. Sier ikke mer). Men det får jeg tidsnok vite.
Men det var ikke nok. Her måtte det rett musikk til óg. Billy Joel og Big Bang ble kveldens redning. Skulle gjerne hørt Tom Waits eller Thomas Dybdahl, men her var det om å gjøre å holde seg våken. Det funka, eller, jeg fikk gjort det viktigste.

Men nå begynner effekten av sukkeret å gå ut av kroppen, og jeg må legge meg. Skal ha en dag imorgen óg, med fransk, fysikk og matte. Ja, ja. Og jeg gjør det frivillig. Ja, ja. Jeg er gal, bedre blir det ikke av at jeg synes det er helt greit.

Post scriptum:
AC/DC er altfor rolig. Hvem skulle trudd det?

Beretningen om byen uten navn.

Denne historien er skrevet ut ifra mine opplevelser, men er ikke feilfri. Jeg kan ikke utelukke at deler av det som står her er dannet i hodet mitt i ettertid, eller som resultat av antagelser (detaljer, som himmelretninger og materialer). Ikke tenk på historien som noe mer enn en fortelling. Den er hverken for eller imot en eller annen religion. Dette er rett og slett slik jeg opplevde det. Jeg beklager at det ikke er noen bilder på slik en lang blogg, men jeg fant rett og slett ikke noe bilde som virkelig kunne illustrere hva jeg så.
Uansett, her min beretning om «byen uten navn»:

Det var lett overskyet, og sikten var god. En svak vind tok sakte tak i seilene og skjøv oss mot målet. Jeg sto foran i skipet, på babord side, og observerte hvordan «byen uten navn» nærmet seg. I minnet mitt er den ikke spesielt klar, alt jeg husker, er den lille havnen full av mennesker, og palasset som lå til høyre for meg. Heller ikke det slo meg som spesielt stort, men avstanden dit var nok større enn jeg ante. Det som derimot grep min oppmerksomhet, var hvordan det ikke var noe strand eller klippe under bygningene. Der vegger og brostein stoppet, begynte havet. Også himmelen var spesiell. Der solen pleier å være rundt tretiden på en septemberdag, var det et merkelig symbol som hang lik en menneskeskapt måne. Like fjernt som regnbuen var det, men jeg kan i ettertid likevel ikke unngå å tenke på det som en alkymistisk sov-i-ro.
Det var dette symbolet som gjorde det klart. Jeg var ikke i en verden jeg kjente.

Skipet jeg var i var av punisk eller gresk type. Det var ikke gammelt, og det var heller ikke en kopi. Byen virket heller ikke som om den ikke hadde forandret seg siden Kartagos storhetstid. Så det var slik denne verden var. Jeg hadde beveget meg gjennom rom, men også gjennom 2500 år.

I baugen stod en mannskikkelse. Med langt, grått skjegg og en lang stav, kunne han minne om Moses som gjorde seg klar til å dele Rødehavet. Men kanskje ikke. For så han virkelig slik ut? Hukommelsen min svikter meg der. Kanskje ble han først slik i mitt hode i ettertid. Uansett, én ting visste jeg der og da. Mannen var en profet.
Vi var nå begynt å stevne inn i havnen, og seilere og kjøpmenn gikk fra å være anonyme deler av en masse, til å bli enkeltmennesker med ansiktstrekk og stemmer.
Profeten løftet demonstrativt staven sin, og skyene forsvant. Nå skinte solen, og det merkelige symbolet blinket i hvitt eller gull.

Mennene i havnen hadde sett det Profeten hadde gjort, likevel virket de mer irritert enn overrasket. «Vend om til Gud!» ropte Profeten, men ingen lyttet. De krevde skatt for at vi kom inn i deres havn, men da jeg skulle gi dem pengene, ville de ikke ta imot den. «Vent nå litt. Vi stoler ikke på folk som dere» sa de. I øyekroken, eller bare på ren følelse, kunne jeg se at kongen og hans menn observerte det som skjedde fra taket på palasset. De gjorde ikke noe for å bedre situasjonen. Profeten ikke fikk gjennomslag for sitt budskap, og alt som møtte oss var mistro og uvennskap. Vi drog ut av havnen, og stevnet nordover(virket ihvertfall som noe sånt på solens posisjon).

Kongen og stormenne så etter oss fra palasset. Da løftet Profeten igjen staven, og sjøen like ved palasset begynte å boble. Opp av vannet kom noe som liknet tornebuskgrener. De var så tykke at det nok trengtes minst to store menn for å holde rundt dem, og hadde digre rosetorner. Disse grenene slo inn i palasset, og knuste flere av mennene som sto oppe på taket. Jeg hadde en blanding av undring og forferdelse der jeg sto, men snart ble jeg klar over at det ikke var snakk om planter. Det jeg hadde sett, var halene av digre, Midgardsorm-liknende sjøuhyre, og nå kom hodene til syne. Sjøormene slo løs på bygningene, og granittveggene knuste like lett som om det var kråkesølv.

I et øyeblikk fikk jeg et syn. Jeg sto bak kongen av den fortapte byen, og fikk sett hvordan han ble angrepet av en av sjøormene. Det overraskende lille hodet, som minnet sterkt om et dragehode i baugen av et vikingskip, stirret på kongen med stikkende, gule øyne. Jeg kan ikke minnes om mannen så skremt ut, for det hele skjedde så fort. Ormen hugg til, og plutselig var jeg tilbake på dekk i skipet igjen.

Jeg grunnet over det hele, og spurte til slutt Profeten om alle menneskene i byen døde på en like grufull måte som kongen. «Nei» svarte han, «det var bare de mektigste i byen som døde slik». Spørsmålet om hvordan resten døde, ble hengende i luften. For at alle døde, var en hard sannhet som av en eller annen grunn ikke gikk inn på meg. Lik i Sodoma og Gomorra var innbyggerne i «byen uten navn» uten tro og kjærlighet, og lik i disse byene skulle dette føre til deres undergang.
Det hele fylte meg med undring. Det var en merkelig reise, uten sammenheng med mitt liv i min verden forøvrig.
Jeg funderte over dette frem til jeg var tilbake i den virkelighet jeg kjente.

En rar og begivenhetsrik natt var over.

Lille hjerne i hodet der, hvem tenker mest i landet her?

Egentlig burde jeg skrive kåseri om nordmannen, siden jeg ikke er helt ferdig. Men har jo allerede fått med meg at nordmannen både er sosialt tilbakestående og drukkenbolt, og har planlagt den delen om at han er superreligiøs (enten kristendom eller fotball), så den kan vente.
Nei, det jeg vil kommentere, er spørsmålet om jeg tenker hele tiden.

Først og fremst, jeg tenker ikke om natten. Greit nok, så legger jeg meg såpass seint for tiden at det kan bli mange tanker før jeg endelig sovner inn. Men når jeg først sovner, skjer det som oftest lite. Jeg drømmer skjelden, og spør du meg er det like greit.
For når jeg først drømmer, har det av og til vært mareritt som har ødelagt min nattesøvn. Jeg husker fremdeles den drømmen hvor et lite monster med diger munn slukte meg inne på søsterens soverom da jeg var fem, eller den gangen en engelsktalende, svartkledd vampyr ville ha meg med på en tur. Når det gjelder den siste, er det sikkert mange som heller ville blitt skremt av en vampyr med gebrokkent norsk og mullahskjegg. Personlig ville jeg nok trodd at den mest skremmende av alle ville ha vært en vampyr i tettsittende, rosa teskjorte med v-hals, men det skjedde heldigvis ikke.
Men kan ikke si at det bare har kommet ondt ut av de marerittene. De er fine advarseler. Siden jeg hadde de, har jeg alltid holdt meg unna små monstre eller engelsktalende vampyrer.

Videre må man være forsiktig med tanker.
Jeg husker så godt klokken var litt over åtte en helt vanlig skoledags morgen for noen år siden. Stine og jeg satt på bussen, og på en eller annen måte kom jeg inn på Freud. Etter at jeg hadde fortalt henne om hans "It, ego og super ego" ble det stille en stund, før hun svarte "Arthur, får du aldri vondt i hodet?".
Nei, jeg tenker ikke SÅ mye.
Min hemmelighet er nok at jeg ikke tenker så fort alltid. Ta for eksempel når jeg snakker. Da går det unna, inntill det/de punkte(t)/(ne) hvor tanken enda ikke er ferdigtenkt før den kommer ut av munnen. Da begynner jeg og stamme, og plutselig er hele poenget tapt, eller det jeg sier kan tolkes som en fornærmelse. Nei, hodet må varmes opp først. "Du er sånn en som begynner en samtale kjedelig, og så blir den bedre og mer spennende etter hvert", sa ei jeg traff i Mexico. Jo takk. Det stemmer nok. Utfordringen for mine samtalepartnere er altså å holde ut den første delen, og så kan det bli bra etter hvert.

Men uansett, jeg tenker så ofte jeg kan. Ja, selv skole, friidrett og korps er ikke tankefri. Ikke at det alltid er spesielt spennende tanker alltid. Men det tenkes. Og så kommer det kanskje i rykk og napp, men resultatet her på bloggen ser visst ut til å ha blitt overlevelig.
For det finnes ikke noe mer morosomt enn å tenke. Gjerne med en eller to personer til. Og så deles tankene. Det kalles gjerne samtaler, og slike er egentlig ganske vanlige, uten at det gjør dem mindre morsomme av den grunn.

Enda et navn til besvær

Noen navn er faktisk ganske vanskelige å ha med å gjøre. De kan høres ut som ettenavn, eller de kan misforstås til å være av et annet kjønn.
Tenk deg navnet Åge, for eksempel. Det er ikke så vanskelig, egentlig. Det likner ikke på noe etternavn, og det er heller ikke nært et jentenavn. Men derimot, skriver du Åge med Aa-, altså Aage, så kan man lett ta det som et etternavn. Det er jo de færreste som begynner fornavnet sitt med Aa-.
Et eksempel på kjønnsforvirriende navn er Emil. Her skal det ikke det ikke mye forvirring til før det glatt går som Emilie. Ok, litt kanskje, men ikke så mye.

Og så kan man tenke seg en situsasjon. La oss si at jeg, helt hypotetisk hadde vært på en presentasjonsgudstjeneste for konfirmanter (med, la oss si 130 konfirmanter med foreldre, besteforeldre, søsken osv, bare for å ha et tall?), og at jeg da skal lese opp navnene, siden jeg er med i konfirmasjonsutvalget. Så sier man at jeg for eksempel kommer over navnet Aage Emil, og de som har sett slike lister vet at fornavnet kommer etter etternavnet. La oss si at denne Aage Emil har ganske mange etternavn, så jeg tenker ikke så mye gjennom det når jeg leser opp "Emil ..... Aage". Da kommer selvsagt ingen opp, men det er ikke første gangen, så hvorfor ikke? Rent hypotetsik, selvsagt.

Men kateketen merker at noe er galt, så hun sier noe som for meg høres ut som at det sikkert er "Emilie Aase" eller noe. For det finnes ingen med etternavnet Aage blant hennes konfirmanter.
Så (fortsatt rent hypotetisk), tenker jeg at kateketen er den som har gjort feilen, og beklager for at noen har fått skiftet kjønn. For det er jo en ganske alvorlig feil å kalle ei jente for "Emil".

Jeg oppfordrer alle foreldre herved å unngå å kalle ungene sine Aage Emil med Aa-. Det er et veldig fint navn, for å være ærlig, men jeg skulle helst unngått å måtte lese det opp.
Rent hypotetisk, mener jeg.

Regn

Det høljet ned idag. Regntunge skyer som sendte tonnevis med vann ned i hodene på oss her i Egersund. I dette fantastisk deprimerende og guffne været var det en gjeng ulykkelige og noe sprø mennesker skulle ut og drive med deres felles yndlingshobby: Friidrett.

Ja, mens vettuge mennesker (ok, du skal ha den Martin) satt inne og drev dank, så begynte Sindre, Hans Erik, Egil og jeg på 10 ganger 300 meter. Kaldt, vått og tungt. De første rundene gikk så fint så, jeg hadde til og med tid til å snakke med Sindre om alt og ingenting. Den viljen forsvant fort. Jeg gikk inn i en apatisk tilværelse hvor eneste tanker som gikk gjennom hodet mitt var: "Dette må bloggføres!".
Ja, hver gang jeg kom ut gjennom siste svingen, og den kalde vinden og det enda kaldere regnet deiste inn i mine enogåtti kilo (samt noen kilo dyvåt treningsdress) og fortærte det siste av energien som jeg hadde spart opp i løpet av siste ett minutts pause, var verden et mindre behagelig sted å være.
Jeg var faktisk så vekke at jeg så vidt greide å merke meg hvor suspekt de korte puste- og peselydene som automatsik, og helt uforskyldt kom ut av meg når jeg hadde pause, hørtes ut.

Men da de siste meterene var tilbakelagt, og jeg endelig kunne tenke "Ja!!!", var det uttøying og hjem nedvarming. Har aldri likt uttøying, og at gymlæreren min gjennom ungdomsskolen, som jeg ellers ikke har et vondt ord å si om, greide å le høyt enkelte av de gangene jeg satt og slet med alle slags unaturlige posisjoner. Det å ta i bakken med hendene mens beina er strake, for eksempel. Umenneskelig.

Far min kom jo etterhvert å hentet meg. På det tidspunktet var jeg ganske så søkkvåt, så jeg var en smule usikkerhet på om jeg fikk sitte inne i bilen, eller om jeg måtte henge meg fast på taket. Jeg fikk faktisk lov til å sitte inni, men det var nok fordi han var redd for riper i lakken. Familiekjærlighet er én ting, bilen en ganske annen.

Så der satt jeg, gjennomvåt og klar for en lang dusj etter en fæl trening. Og likevel, jeg satt der med vissheten om at selv i enda værre drittvært kommer jeg til å stille opp på trening torsdag, klar for mer moro.

Old bloodshot moon in that burgundy sky

Merk, dette innlegget bør leses med melankolsk musikk i bakgrunnen, helst Tom Waits, og om natten. For all del, gjør som dere vil, men tror dere vil kunne føle stemningen bedre da.

Klokka er ca. ett om morgenen. De siste Vår-folka har akkurat gått, og jeg begynner å rydde sammen. Vår-folk er forholdsvis ryddige sjeler, spesielt når jeg begynner å hakke på småting, men ellers også. Dermed er det lite å irritere seg over. Noen stoler må jo flyttes på, men hva gjør vel det? Ikke noe å tørke opp, ingen spyflekker og støvsugeren kan stå stille.

Men rydding blir det. Det står tre tomme og en nesten tom flaske brus der ute. Også et dusin glass og fire plastglass, eller noe sånt, selv om det ikke var fullt så mange mennesker som hadde vært der står klar til å ryddes vekk.
Bob Marley synger rolig om et eller annet. Bryr meg ikke så mye om akkurat sangen, men lar den stå på. Tenker på å skifte til Tom Waits snart, men det kan jeg gjøre når alt er inne på kjøkkenet.
Det er det greie med å ha fest hos seg. Du kan kvalitetssikre musikken. Greit, de kunne ha satt på Absolute Music 32 eller lignende, som jeg fikk i slutten av barneskolen, men da hadde jeg sagt ifra. Har liksom aldri kasta de CD'ene der. Jeg gleder meg til den dagen ungene mine kommer løpene inn til meg og roper ut "Pappa, pappa. Hørte du virkelig på dette?". Da skal jeg nikke rolig, smile og si til dem, "Ja, pappa gjorde mye rart før dere ble født vet dere". Og så får det mine lesere (og jeg) nå tenker på være usagt til den dagen ungene begynner med seksualundervisning.

Men ihvertfall, nå er det da slik da slik at jeg har en ganske grei og allmenn musikksmak, men da uten at det omfatter VG-lista topp 20. Jeg hører ikke på hva som er der med mindre jeg eller en kamerat selv finner ut at det er bra. Tom Waits, The National Bank, Travis, Bob Marley var det som ble spillt ikveld. Jeg vet ikke om det er representativt for samlingen min, men de står nå der i hylla, alle sammen. Det var salig blanding for én og samme kveld, men jeg klager ikke. Skal ikke si at jeg akkurat nå er helt i reggea-steming, men når jeg går med "raggamaffin tours"-teskjorte, kan er det vel en selvfølge at jeg skal høre sånt.

Jamming er akkurat ferdig, så eg slår av Bob Marley, og tar med meg alle CD'ene ut på kjøkkenet, hvor glass og flasker allerede er klare for vask. New Coat of Pain er første sangen på The Heart of Saturdag Night av Tom Waits. Jeg står og vasker glass. Vannet er litt vel varmt, men det var meningen. Ingen hansker, så et par grimaser blir det jo, men jeg skåller ikke huden av, så det går. Etter vask er det tørking. Jeg føler meg litt som en bartender der jeg står med stettglassene og tørkefillen, med skikkelig melankolsk jazz-blues barmusikk (Tom Waits) i bakgrunnen. Uten om disse tingene er alt helt anderledes. Ingen sørgelige mennesker som sitter og forteller sine enda sørgerlige livshistorier. Ingen eim av tobakksrøyk eller folk som prøve å samle øynene slik at de kan se inn i dine, og alvorlig stotrer frem at de "elscher deg" før de detter sammen på barkrakken igjen og tar sin siste sipp av wiskeyglasset som de har fyllt, tømt, fyllt og tømt igjen hele kvelden. Her er det kun meg, mørket og musikken.
Ikke så galt det heller.

Glassene er i boksene, og skal ned i kjelleren for å stues vekk. Nei, det mangler et. Jeg sukker oppgitt og går inn for å lete. På toppen av pianoet står det. Jeg tar det og sender en mildt irritert tanke til personen som satte det der, men kommer frem til at uansett hvem måtte være, så er det ikke noe jeg kommer til å klandre personen for likevel.
Jeg drikker opp Colaen, som jeg egentlig aldri gjør, siden Cola er noe jeg ikke drikker mye av, selv om det kommer seg. Det er det med Cola. Det blir bedre og bedre etterhvert som du har drukket mer av det. Dette gjelder forsovidt også for sprit har jeg hørt, uten at det er spesielt sammenlignbart.

Alt klart på kjøkkenet og i stua. Jeg husker til og med å lukke de to vinduene nede i hjørnet som står åpne. Heart of Saturday Night er snart ferdig. Jeg tar ut CD'en, legger den på toppen av haugen med plater som skal være med opp på rommet. De skal inn i CD-hyllen systematisk. Ikke like systematisk som det bøkene mine er, riktignok. Her er et mye mer etter sjanger enn etter forfatter og tittel, men det er uansett ikke bare å slenge dem inn, så jeg må finne plassen til alle sammen. Men det kan vente. Jeg er i stemning nå.

Setter på Tom Waits der jeg slapp nede på kjøkkenet, og kjører repeat når Ghost of Saturday Nigh avslutter plata. Jeg vet jeg burde være i seng, men det får være det og. Nå vil jeg skrive. Dette blir ikke et populistisk notat. Søren i alle andre om det blir langt, uten bilder og humor, men jeg vet at ihvertfall jeg vil like det.

Det er en virkelig god natt dette her.

Første skoledag VK1

Det er over én uke siden jeg fant ut at skolen startet mandag 21. august, og at det var førstkommende mandag (Som Ari Behn sier det: "trist som faen".)
Men det var faktisk ikke så galt. Jo da, jeg likte ferien. Den var en av de beste feriene på lenge, på tross av at TMF og enda viktigere, sommerkurset manglet.

Men nå var alt over, og skolen begynte. Kl. 06:28 begynte vekkerklokken å sende P4-morgen med Bjørn og Lars (er det ikke det de heter), og plutselig var jeg tilbake til det gode gamle. Jeg hørte på musikken, svarte på spørsmålene til "Fem Kjappe" og kom meg opp rett etterpå.
Morgenstellet fulgte, for så å spise frokost med far. Som alltid var tekannen på bordet fyllt med Twinings Earl Grey. Jeg burde en gang skrive en hyllest-blogg til teen, men nøyer meg her med å si at den gjør morgenen min hel. Og da snakker jeg ikke om melken, siden jeg ikke har melk i teen. Gjerne et glass med akkurat helmelk ved siden, men ikke i teen. Min te skal være bar. Punktum.
(Merk, jeg foretrekker løsvekten).

Så bar det til Dalane Videregående Skole på min kjære Velotec, og som alltid kom jeg tidlig. Ingen overraskelser sank inn over meg da Mons Bjone tok åpningstalen for året, og jeg ble lest opp i klassen til Roar Løken. Alle It's Learning-frelste hadde jo sett klasselisten for leeenge siden.
En time etter at jeg kom, ca. drog jeg og Morten hjemover. Men sammen med Eivind snudde vi nesene nordover, og plutselig var vi på Kvadrat. Rart det der. Å komme seg tilbake til Egersund skulle vise seg noe vanskeligere. Nå er det sikkert mange som lurer på hvorfor i all verden en ønsker å komme tilbake til Egersund, og jeg klandrer dere ikke. Men til vårt forsvar, vi har bodd der mesteparten av livet, og du blir nok prega av sånt.

Men vi hadde altså problemer med å komme tilbake til Egersund. Dette hang sammen med at vi var innom en butikk rett ved Sandnes stasjon, og plutselig var det på tide for toget å gå. Uten oss.
Neste tog greide Morten og Eivind å komme på. Jeg derimot, som hadde truffet ei venninne på stasjonen, og skulle ta toget tilbake med henne, fikk høre at dette toget kun gikk til Nærbø. Det gjorde det IKKE.
Toget vi kom oss på, var det toget som kom en halvtime senere. Dermed kom jeg hjem en time senere enn antatt.

Senere, etter at jeg hadde tilbrakt en del tid med Signe, og sendt henne avgårde til folkehøgskole og kjæreste på Østlandet, og at jeg hadde greid å dette på sykkelen i en oppoverbakke (kjetting hoppa av. Weee!), var det møte med konfirmasjonsutvalget eller hva enn det heter. Poenget er at kateketen har et lite råd som skal være med å hjelpe til med arrangementer for årets konfirmanter i Egersund Kirke, både planlegging, ideer og praktiske oppgaver. Jepp, I'm one of those...

Den kvelden la jeg meg i grei tid. Et nytt skoleår hadde begynt, og jeg visste ikke om jeg likte det eller ei.
Eneste jeg var sikker på var at jeg plutselig måtte begynne å bruke hodet til noe fornuftig igjen. Æsj.
"Far! Hvor la jeg hjernen min!?"

Siste vestamaran til Sjernerøy.

På fredag drog jeg fra Egersund med sikte på å nå Stavanger. Eller, det var første stopp, for å kjøpe noen CD-plater, hvilke jeg har referert til i forrige blogg. Du skjønner, etter dette skulle jeg og Egil Christoffer, som kom på toget på Hillevåg, videre på en timelang ferd inn i Boknafjorden, før det endelige bestemmelsesstedet vårt: Kyrkjøy i Sjernerøy kommune.

Nå tenker mine kjære lesere sikkert: "Hah! Arthur drar ut på en to timer lang tur ut i gokken. Enda et av disse (kirke- eller friidrettsmøtene hans?", eventuelt, "Fisketur. Men hvor er Johnny?" For, som dere ser på bildet fra i høst, ingen fisketur uten Johnny!
Til dette vil jeg svare dere. Det var ingen av delene. Det vi fikk vite, var at det var en uoffesiell volleyballturnering arrangert av Liv, ei jeg kjenner fra sommerkurs (hvis dette forvirrer mine nære venner, det finnes to Liv fra sommerkurs. Ikke hun med hytte på Hellvik). En av de få jeg faktisk har greid å holde kontakten med over MSN. Generelt er jeg drittdårlig til sånt. MSN er ikke noe for mennesker som snakker med kroppspråk så mye som jeg gjør. Men ihvertfall, av og til glimter jeg altså til.

Så da bar det avsted fra Stavanger med vestamaran. På fergekaien møtte jeg Olaug, kretskorpskollega og lillesøsteren til Liv. Resten traff vi ikke før vi hadde satt oss ned på båten. Der var det en morosom liten gjeng. Foruten Liv selv, var Kjersti, Morten og Nikolai alle Svithun-elever. Mari, den stiste av dem, fikk jeg ikke helt med meg hvor gikk, men den som vet, si ifra.

Men der var det da en vakker liten tur ut på Boknafjorden. Til min store overraskelse var det faktisk en mellomlanding for å skifte ferge. Nå virket dette sikkert ikke så rart for harbarka øybuer fra området, men for meg, som er vant med at "mellomlanding" betyr Amsterdam, Heathrow eller Frankfurt, var denne lille fergekaien så absurd at det eneste som gikk gjennom hodet mitt var "kult!". En åpenbaring av de store, var det.

Vi ankom Kyrkjøy en eller annen gang utover ettermiddagen. Stedet var synonymt med idyll. Rolig sjø, små feriehus, få biler osv. Da alle var kommet, hadde vi først en rar, rar lek, med en "ping" og en "pong". Ikke spør. Det hele forvirret ihvertfall meg, men morsomt var det, akkurat på grunn av forvirringsmomentet.
Så var det bare litt forskjellige ting. Vi snakka, laget mat, bada. Slapp å sette opp lavo, siden Liv og Kjersti mente at hjelp var for pingler, så de jobba alene. Og så fin lavoen ble! Høyt og luftig ble det. Når det ser slik ut, hvem kunne da tenke på å klage på at topphetta ikke er på, slik at det vil regne inn i midten hvis været skulle snu?

Uansett. Da vi satte igang med grillingen hadde for lengst enda ei komt. Og hvem var vel bedre skikket til å ta seg av grillmaten en Elin? Ok. Grillmat var nok ikke helt verdig en proffesjonell kokk, men hun overlevde. Med annen mat.
Men det var mens vi satt der, at det første sjokket kom. Ingen spilte gitar! Her var jeg med en hel del musikklinje-elever, og de spilte ikke gitar! Hvilken merkelig verden dette er, men til gjengjeld hadde vi noen kløppere på bratsj. Synn jeg aldri fikk oppleve dem i duett.

Etter at vi hadde grillet, og prøvd ut å spille volleyball i mørket, noe som viste seg å være svært vanskelig, så vi gikk inn og hadde noen leker som krevde mindre hode enn den leken hvor vi skulle sende rundt en "ping" og en "pong". Både mine evner som skuespiller og som forteller ble satt på prøve, og det er kanskje like greit at jeg ikke satser i retning av noe sånt. Men ja, ja, som Krunk sier det: "Åh, jeg koser meg!".
Vi la oss rundt halv fire.

Neste morgen sto jeg opp tidlig.
Altfor tidlig, for å være ærlig. Dere skjønner, jeg visst ikke at vi hadde lagt oss halv fire. Trodde den var halv to eller noe, så da jeg våknet kvart på seks om morgenen, var jeg i god form. Jeg tok et morgenbad klokken seks, hørte musikk, gikk en liten tur rundt på øya. Jeg hadde det egentlig ganske fint, tatt i betraktning av at jeg hadde hatt noe sånt som to timers søvn (Pluss pluss).
Første som var oppe etter meg, var Olaug i nitiden, og innen ti var alle oppe. Da begynte jeg å merke at jeg var søvnig, de andre fortalte meg jo når vi la oss.

De neste timene var det en masse pakking, litt volleyballspilling men også en del prat og ro. Passet meg ypperlig, siden jeg ikke helt kom meg den dagen. Etter at alt var pakket og klart, var det mat, jeg prøvde meg på samtidsdiktning (disse folka kunne dette her med absurde dikt. Imponerende. Jeg bøyer meg i støvet.).

Så var det avreise. Jeg kjente at det hele var litt sørgelig. Sørgelig å forlate denne lille idyllen. Sørgelig å forlate folka. Men også sørgelig at dette nok var slutten på ferien slik jeg liker den. Med masse å gjøre, og masse øyeblikk å skape.
På toget greide jeg ved et mirakel ikke å sove. Det mirakelet het Lars, Martin og Eirik, som tilfeldigvis skulle hjem fra Stavanger akkurat da.

For en tur. Virkelig fantastisk.
Men i det jeg sto på stasjonen i Egersund og ventet på far, var det lite å se av den gleden. Jeg hadde sovet to timer den natten, jeg var et flimmrende lyrsrør som ville dette i bakken hvis det ikke snart ble slått av.
Og om en halvtime skulle jeg sitte barnevakt...

Hovlandsveien og andre minner.

Akkurat nå sitter jeg i nabohuset til min kjære Fullriggerveien 10. Dette er fordi det trengtes barnepass, og jeg var tilgjengelig. Her sitter jeg og lytter til CD'en "Heart of Saturday Night" av Tom Waits. Rolige jazz-blues toner fyller rommet, og jeg får assosiasjoner til en gammel nattklubb i Chicagos bakgater. Virkelig en fantastisk plate, det der.

Men det jeg egentlig skulle snakke om, var om denne dagen, og dagene før, som gjorde gjør dem til så viktige deler av min ferie. Dere skjønner, disse dagene har vært noen av de beste i hele sommerferien.

Det hele begynte vel med mandag, eller kanskje forrige søndag eller lørdag. Vet ikke helt, men det betyr ikke så mye heller. Uansett, Andreas hadde besøk av ei Finmarksjente, og det var naturlig for meg å stikke innom for å si hei. Hmm. Det var nok lørdag det, ja. Før eller senere måtte hun jo møte Andreas venner, og ettersom hun allerede hadde møtt Pål, hadde hun nok skjønt hvilke spesielle mennesker dette var snakk om. Dette gjorde at jeg ikke tok noen forholdsregler, og ikke var varsom med hvor mye meg selv jeg var. Som om jeg noen sinne har vært helt klok på hva akkurat hvordan "meg selv" er.

Det var en flott kveld, og selv om jeg styrte som en gal med en gang jeg ble vert for Andreas Karen Therese, Einar og Kjetil, koste jeg meg. Da jeg så fant ut at jeg skulle være på Sola Lufthavn for å si hade til min kjære søster samtidig som Andreas og Pål skulle si hade til Karen Therese, endte det med at jeg satt på med dem hjem.

Foruten at Andreas og Pål først greide å kjøre til Stavanger i stede for Egersund, gikk turen greit.

Etterpå var først jeg hos Andreas mens Pål underholdte Eva og familien hos Rake og så The Police konsertopptak. Etter en stund kom Bjørn Ege oppom, og vi satt og snakket omløst og fast, før Pål drog med seg Eva opp. Etter at Eva og Bjørn hadde dratt, satt Pål, Andreas og jeg og snakket en stundt, før vi så "Love Actually" hos Pål. Ja, jeg vet det er en jentefilm, og jeg vet enda bedre at det er sommer nå. Men likevel, jeg likte den. Står på ønskelista til julegaver, så er det sagt.

Når så den var ferdig, og kvelden var på hell, fulgte Andreas meg hjem. Før vi kom så langt, ble vi sittende i veien like ved innkjørselen til Simrad. Der snakket vi om alt og alle. Av og til skapes øyeblikk uten at de egentlig er spesielt store. Et slikt var å sitte der og diskutere livet på Riksvei 502 mens menneskelige nattdyr kjørte hjemover i motsatte kjørefelt.
Vi fant ut at vi skulle bevege oss hjemover litt før en politimann (bekjent av Andreas), rullet ned vinduet på politibilen sin og spurte om hva vi satt her for. Hadde ingenting med at han var der, men vi måtte jo ha søvn.

Dagen etterpå hadde ikke Pål tid til å være med meg og Andreas, så når vi møttes den kvelden, var det bare to av oss som så "Notting Hill" og en enda en lang samtale etter det.
Onsag var det på'an igjen, uten Jan Eggum. Denne gangen var det High Phidelity vi så, og Einar var også med denne dagen. Hvor fint det er å se god film med gode venner, selv om disse gode vennene greier å gjøre en av de fire våre pizza'ene uspiselig.

Nå er det ikke lenger lørdags kveld. Jeg sovnet etter å ha skrevet det i parentes. Resten kom på søndag ettermiddag, med Tom Waits, men også Sting og Dire Strais i CD-spilleren.
Det viktige er likevel at denne uken vil huskes. Ikke for de store opplevelsene eller de store begivenhetene. Bare på grunn av vennene, filmene, og en lang strekning asfalt badet i lyset fra gatelys.

Fra redaksjonen. Tekniske endringer og andre finesser.

Det er oss her i redaksjonen til Bull at Battle Mound den glede å kunne komme med noen små oppdateringer rundt siden. Da snakker vi i hovedsak om linkene(og bloggene) som står på sidestolpen:

Linkene:

1. Noen ser kanskje at "Nyheter" har blittb erstattet av "Skikkelige nyheter". Dette betyr at jeg har byttet denne linken fra "Google News" til BBC News. Sier dere sikkert ikke så mye, men det sier litt om Arthur Per
2. er at det har dukket opp et link med "Matias & Annes Bokbad". Denne siden er laget av Matias, bror av Pål (MR), og Anne, søster av Eva (RC). De skriver masse artikler om bøker de har lest, noe som kan hjelpe folk som Arthur Per med hans stadige bokskjøp, slik at han vet at det er verd bruke sparepengene sine på. Anbefales.

Andre med fritidsproblemer og skrivekrampe:

1. Her er det et par av bloggene som ikke er oppdatert på en stund. Vi i redaksjonen kan ikke ta ansvar for alle bloggene, men vil sannsynligvis snart slette noen linker som aldri blir oppdatert. Men la dem få tid til å komme hjem fra ferien først.
2. "Hadle" fungerer igjen. Sikkert mange som har irritert seg over at linken ikke virkert. Det gjør den nå, så klikk dere inn og les. Weee!!
3. Redaksjonen vil virkelig anbefale de bloggene som står der. De er der fordi det er venner av oss, eller at de rett og slett er veldig gode. Mange av dem, spesielt Pål M. Rake, Mong Jr. og Martin T.J. vil også kunne fortelle litt om Arthur Per, siden deres liv ofte samfaller med hans liv. Vi garanterer at alle bloggene blir lest regelmessig av Arthur Per.

Til sist skal vi her her i redaksjonen hilse fra Arthur Per, og si at han gjerne tar imot kommentarer. Man trenger ikke være romanforfatter for å skrive kommentar. Heller ikke konstruktiv krittikk er å forakte, så dere trenger ikke skrive som "anonym".

Takk.

Da jeg la meg i natt, var klokken skammelig mye. At den var det, var jo sørgelig, siden jeg ikke ønsker å snu døgnet, men det fikk gå nå i ferien. Jeg kunne jo sove lenge, trodde jeg.
OG MERK "TRODDE JEG".
For ikke før hadde jeg gjort meg klar til å falle i en dyp søvn som skulle vare i all evighet, så kommer jeg til å tenke. Akkurat det skjer faktisk til tider, problemet er at jeg ofte tenker unyttige tanker. Da snakker jeg gjerne om tanker som "Jeg er sulten", "Jo da. Verden er grei den", og"Jeg fremdeles sulten, og jeg spiste jo akkurat.". Derimot, det å tenke "Jeg skal til tannlegen imorgen", var det som kom inn i hodet mitt der jeg lå.

Det neste som skjedde, husker jeg i detalj. Jeg gikk ned trappen, over inngangshallen, og inn på kjøkkenet. Der, på en liten blå lapp med et frimerke med spekkhoggermotiv sto alt jeg trengte å vite. På lappen, som var festet til kjøleskapsdøren ved hjelp av to magneter (en papegøye og et eple), sto det at jeg hadde fått time hos tannpleier Aud Ollsetad klokken 11 neste morgen. Mitt første ord var "faen!". Ikke mer å si, egentlig, men det sa nok. Sikkert for mye, hvis mine venner i Vår (med flere) leser dette. Torill, selv du tilgir meg vel?

Så da var det tidlig opp neste morgen. 08:28 sto klokken på. Dette er grunnet min evne til å dra ut tiden om morgenen. Jeg bruker ganske så lang tid om morgenen i ferien. Dette er ikke fordi jeg bruker lang tid i dusjen eller med håret eller noe, men heller fordi jeg går inn i transer til tider, og forlater jordens overflate for en fem minutters tid om gangen.
Dermed, fra jeg endelig stod opp ca. ti over 9, tok det meg en time før frokosten var konsumert. Tenke seg til, en hel time. Du og du, jeg må virkelig gjøre noe med dette. Greit nok, jeg lette etter en BMW-caps som fetteren min fikk da han var med på Racing-Teamet deres, men det er ingen unnskyldning.

Uansett, jeg greide nå å komme meg avgårde, og klokken elleve, da Ollestad enda ikke hadde hentet meg, tok en av de andre pleierskene og tok røngenbildene mine.
Det gikk så fint så, og så kom Aud og tok sjekken av tennene mine. De var visst veldig fine, sa hun, men jeg pusset tennene litt vel hardt. Jeg pusset dem faktisk så hardt at hun ba meg kjøpe meg en ekstra myk tannbørste på apoteket i stede for "medium" som du får på dagligvareforretninger. Rare greier dette her. Og jeg som alltid har følt meg som en myk mann (vel, kanskje ikke, ettersom gymlæreren på ungdommskolen lo av meg hver gang vi skulle strekke ut).

Men uansett, etter å har greid meg uten hyl, skrik osv hele timen, var jeg svært skuffet over at jeg ikke fikk en lite leke (eventuelt en øl, for dere som leser Pondus). Noe fortjener jeg da for å holde ut med at tannpleiersken snakket til meg som om jeg var en femåring.

Ja, ja. Et og et halvt år til neste gang, grunnet godt tannstell. Skjønner ikke at folk synes tannlegen er fæl.

Nå som Cowie jr. endeling hadde kommet seg hjem fra ingenmannsland og var tilbake i ødemarken (Eigersund Kommune), hadde sikkert mange ventet at enda flere sprø, litt halvrare tanker med tilhørende ulogiske forklaringer skulle dukke opp. Jeg beklager hvis de til nå har blitt skuffet.

Ja, det har kommet tre blogger, men dere ventet vel mer? Jeg beklager, og skal som plaster på såret legger jeg ut fire vakre bilder som jeg (eller andre) har tatt opp gjennom tidene. Bare for å tilfredstille deres estetiske sans:


Takk til Pål M. Rake og Erlend A. Lorentzen, som gjorde enkelte av disse bildene mulig. Hvis noen ønsker de spesifikke grafikerene som har æren for hvert enkelt bilde, så spør meg (eller den som har laget bildet).

Klokken 02:26 1/2 natt til tirsdag.

Tiden var ca. deromkring. Jeg hadde hatt Andreas over for å se film, og senere, Dire Straits og snakk, men nå hadde Andreas funnet ut at han skulle gi etter for morens meldinger, og skulle hjem. Mens han meldte henne for å si at han drog herfra, hentet jeg tingene fra bordet i stua, og satt det inn på kjøkkenet.
Sammen med en flaske Sprite var det også to små glassflasker med Berentsen Eplemost, som jeg satte på oppvaskenken ved vinduet.
I en av disse flaskene greide ei flue å forville seg inn. Raskt hentet jeg korken og satte den på. Den satt ikke perfekt, men det fikk duge. Jeg hadde akkurat dømt flua til en langsom død inne i ett søttluktende glassfengsel.

Slikt hadde jeg gjort før. Mange år siden nå, men da jeg var liten, hadde jeg ingen skrupler med sånt. Slik er det ikke lenger.
Jeg fikk skyldfølelse med en gang.
Denne flua hadde intet liv. Den ville dø bak glassruta på kjøkkenet, eller bli spist av en spurv utenfor vinduet, eller noe. Likevel, jeg ga den ikke sjansen til å greie seg hvis jeg putta den i en flaske.

Jeg sukka. Hvorfor brydde jeg meg? Jeg var blitt like dyreelskende som jeg frykta. Det var et godt stykke igjen før jeg ble vegetarianer heldigvis, men dette var likevel for langt.

Igjen sukka jeg.

Jeg tok frem flaska, åpna korken, og "helte" flua ut, i håp om at den skulle nå det åpne vinduet i løpet av natten.

Sommerferien

En normal sommerferie har ofte visse faste punkter som gjentar seg hvert år. Først er det korpsturen. Denne er jeg aldri helt sikker på om jeg gleder meg til eller ei, men når jeg først drar, får jeg en masse morro med Pål, Andreas og resten av folket. Enkelte år er denne enten avløst av Lillehammertur med friidretten, men det skjer skjelden, siden jeg ikke har sjans til å få noen gode plasseringer der.

Så følger noen uker med sløving, jobbing eller vennegreier. Frem til jeg begynte i 8. klasse sto også en speidertur for døren, men denne tradisjonen måtte brytes siden jeg ikke hadde tid til alt.

Nå er det det hele blir spennende:
Når var det far ville ha oss med på ferie? Hvis det er sent, så er Gladmat på programmet. Ingen grunn til å ikke høre Pål, Andreas med flere (kun de to som
har vært med alle årene) spille og synge.
Men i år gikk ikke dette. Far ville ha med seg søs og meg til Mexico før den tid. En virkelig stor opplevelse var det, med pyramder, salsa, kultur, gastronomi (og drikker). Jeg normalt pleier jeg å få et stikk av hjemlengsel de siste dagene, men i år var denne lengselen liten og ubetydelig. Mellom-Amerika er en verden for meg.
Men vi mått jo hjem en gang, og da jeg ankom Sola lufthavn på torsdag kveld forrige uke, var det ikke tid til å tenke hverken TMF eller sommerkurs på meg. Dermed var to gamle, og en forholdsvis ny tradisjon brytt (Sommerkurs har jeg vært på i årevis. TMF derimot, har jeg bare vært på et år, "But, I will be back!")

Men at jeg ikke skulle noe sted den siste uken (m.m.), ga meg muligheten til å virkelig nyte slutten av ferien:

1. Masse sene netter med forskjellige rare temaer.
2. Gode filmer som Andreas, Pål og jeg EGENTLIG ikke burde se, siden vi anser oss av det mannlige kjønn (Love Actually, Notting Hill. Skal også se High Phidelity, men det er guttefilm. Får se hvilke filmer som kommer etter det.).
3. Møte mennesker jeg ikke har truffet på lenge, og ta sjansen på at det ikke blir en fiasko.
4. Lage limonade, selv om jeg aldri har prøvd før. Ble bra resultat, forresten.
   
5. Kjøpe sandaler som ikke lukter så vondt etter bruk at de funker som morder av alt sosialt liv og myggfjerner.

Ja. Listen er enda lengre, jeg gleder meg til å ta fatt på den.

Billedforklaring:
Andreas og Pål har det gøy på korpstur. (høyre)
Jeg prøver å gli inn i moten i Guatemala. (høyre)
Jeg dirigerer det såkalte "Moi skulekorps". Sommerkurs ifjor. (venstre)
Fra TMF ifjor. Balle Frost står og vinker. Kjell Gunnar bare står. Ole står med ryggen vendt mot kameramann. Høyst uhøflig Ole! (venstre)

Buenos diaz. Unbelizeble to be back!

No he eg fært tilbake fra Mexico, fært tebake fra Mexico.
Jo da. Fire uker i Mexico, Guatemala og Belize er over for familien Cowie. Dermed kan alle puste lettet ut: Jeg ble ikke ofret til en eller annen blodtørstig gud. Men det kan også ha noe med at blodet mitt ikke egner seg til sånt. Fikk aldri spørre noen som kunne gitt meg svaret. De er nok døde alle mann.
Kjempetur var det uansett.

Men nå er jeg altså tilbake. Rart hvordan jeg egentlig ikke har savnet noe før jeg kom inn døra og husket hva jeg hadde gått glipp av.
Små ting som Lama-kommentarer (de det gjelder vet hva jeg snakker om), brunost, og det å kaste dopapir rett i do, i stede for i en dunk ved siden av.

Ja, borte bra, men hjemme blir før eller siden best.

Ett år siden

Denne bloggen kommer litt sent, noe som sikkert gjelder mye annet i mitt liv, slik som ungdomsopprør (venter fortsatt), interresse for sport, og fortsåelsen for at jeg var litt smågal. Men det skal være sagt at det nå er over et år siden jeg opplevde et av de store øyeblikk i år 2005:

U2 Vertigo tour

Ja, 27. juli 2005 var jeg og Pål på Valle Håvin stadion i Oslo og så et av verdens desidert største band (ikke åpen for diskusjon) spille live. Vi hadde ankommet Oslo dagen før, og våknet tidlig, slik at vi kunne komme først i køen. Det funka. Det var kun et fåtall som hadde stilt seg i kø før vi ankom i 8-9 tiden om morgen. Den dagen besto egentlig bare av ro og fred, hvor vi nesten ikke spiste eller drakk, i frykt for at vi skulle ha behov for dobesøk mens vi var på konsert. T-skjorter med U2 -Vertigo på var selvsagte kjøp, men ellers skjedde det lite.

Kl. 17:30 åpnet portene, om jeg ikke husker feil, og vi sprang inn. Eller, vi hadde ikke lov til å springe, så det ble tidenes største Norgesmesterskap i kappgang. Og vet dere hvor vi stod folkens? Vi sto rett foran sikkerhetsgjerdet! To nakne meter fra scenen! Dere kan tro det ble en forrykende flott konsert. Da Vertigo begynte (ca. tolv timer etter at vi hadde stilt oss i kø), eksploderte hele stadioen med 40`000 mennesker, og det roet seg ikke før konserten avsluttet i 11-12 tiden.

Jeg vet det ikke kan beskrives, derfor har jeg ikke prøvd å gi noen beskrivelser av når "Elevation" runget utover, når "Sometimes You Can`t Make It On Your Own" fikk voksne menn til å få tårer i øynene, eller når "Where the Streets Have No Name" fikk hele stadionen i sang. Ubeskrivelig, det er det eneste jeg kan si.

Jeg kommer til å husker på den dagen for resten av mitt liv.

Tanker en måned før slutten.

Livet går videre dere. Idag er det en måned minus to dager til skolen begynner. Triste fakta, men det går den veien. Eneste trøsten er vel at jeg skal møte mine gamle og nye klassekamerater, og jeg skal begynne en to år lang trakassering av neste kull allmenngeeker. Vet det heter noe annet nå, men de er like fullt allmenngeeker.
Jeg gleder meg og til å fortsette mitt harde opplegg av fritidsaktiviteter, selv om det nok er en høst med noen viktige valg, hvilke jeg skal fortsette med, hvilke som må på pause, og hvilke som jeg aldri skal gå mer på. Vanskelig valg, men matte, fysikk og kjemi kommer til å ta på, så jeg må nok ta det valget.

Men det er nå slik at jeg tok et valg etter den forrige bloggen. Jeg skal nyte ferien. Ja, nyte den som at jeg ikke vil få tid til å blogge så mye. Jeg skal ut i verden! Nyte dagene som kommer, og nettene som går, og ikke bli lei meg hvis jeg ingen damer får.(ja, ja. Det burde jeg være vant med nå.)

Så vi vi får se. Det kan være jeg kommer innom, men sannsynligheten er at jeg ikke får så mye tid.

Nyt resten av sommeren, dere og.

Woolly mammoths

Okey dokey. This one is going to be written in incredible bad English, but, well, you're all Norwegian, so who cares:

I had the great privelege to wach Ice Age 2 last night. Then, I got one little question: What is the difference between a woolly mammoth and a mammoth? Probarly there is none, but what if there where not just woolly mammoths, but also other types of mammoths?

Skin-head mammoth, for example? Mammoths that could trumpet "Deuchland, Deuchland uber alles", and that hated for example elephants, since they where grey, and did not belong to "the great mammoth race"? Mabye tha's why mammoths and elephants never were to see together, because of the racist skin head mammoths?

Or what about the kashmire woolly mammoths? Those must have been very expensive. I'm not sayning woolly mammoths weren't expensive, but the kashmire must have been extra expensive. Of course, they were not raised in the mayham Kashimr is today, but at least then you did not have to collect the wool under heavy artillery fire. And the wool probarly never smelled of gunpowder.

Yes, I know it is all rubbish, and of course, there are only woolly mammoths. But still, love the thougth...

VM bloggen

Jeg vet det er sent. Altfor sent, men nå er det nå slik at det er bedre enn aldri. Jeg skal skrive om mitt intrykk av VM, og når jeg først er der, hva med å si litt om fotball og meg rent generelt:

Jeg ble født inn i en familie som aldri var sportsfolk. Far hadde en viss interesse i tennis og squash, og mor skal visst ha gjort det ganske greit i sesilåmi eller birkebeineren eller noe sånt, på ski altså. Men fotball hadde aldri vært en slager, noe som, uten at det egentlig var bevisst, ble overført til den hissige lille klumpen meg. Ja. Jeg begynte aldri på fotball. Jeg har prøvd det meste annet. Svømming, håndball, volleyball, tennis, friidrett, men altså aldri fotball.
Og greit var det. I løpet av barneskolen fikk jeg tre baller i fleisen slik at jeg begynte å grine. Ingen av gangene var jeg med på spillet.

Etter hvert som jeg ble eldre, og ble mellomtrinnselev, ble frykten for ball mot brilleglass mindre, og jeg ble å se blant klassekameratene på grusbanen ved Husabø. Det ble til og med til at jeg meldte meg frivillig som keeper, siden jeg var forferdelig dårlig ute på banen. Det er jeg fremdeles, hvis noen lurte.

Senere har jeg hatt et rolig og avslappet forhold til fotball. Det er en sport med mange fine sider og hyggelige mennesker. Det er også et sted hvor mindre hyggelige, litt hjernedøde gutter kan vise at de virkelig er verd mer enn andre. Hvis de kan skåre mål, kan de til og med få vise en av grunnene til at de bruker så lang tid på å studere seg selv foran speilet hver morgen: Magemusklene.
Det hele er til å trekke på smilebåndet av. Sier ikke at alle passer inn under den beskrivelsen, men de finnes, og de har en egen evne til å komme til syne.

Men uansett, så var det VM. Vel, jeg får si at det var litt kjedelig. Så faktisk en del kamper, og det var lite spennde. Når du kommer gjennom en kamp på 90 minutter, og ingen har scoret, da er det ikke direkte oppløtende. Når ikke engang Braszil greide å lage vakker fotball, da var det ikke rart at jeg ofte fulgte med på kampen med et øye på TV'en, og et på MSN. Mine personlige favoritter var Togo og Ghana(pluss øvrige land i Afrika sør for Sahara), som jeg aldri fikk anledning til å se spille. Hvorfor Afrika? Liker det området av verden. Skal takke det for mye rart, som far min, assegaier og gerilliakrigføring.

Men det var jo etter hvert en god del kamper som gikk med andre lag. Nå var det åttendelsfinaler, kvartfinaler osv. Men da ble det bare enda værre. For ikke nok med at de skulle spille uavgjorte kamper i 90 minutter, nå skulle de legge på to ekstraomganger til hvor de heller aldri scoret. Da var det et plaster på såret at straffespark alltid er spennende, men ja, ja. Vi visste jo alle at England aldri i verden kunne vinne på det.
Når det hele til slutt ender med at Frankriket taper etter å ha dominert kampen i hele andre omgang og ekstraomganger (og jeg liker ikke Italia), og en av verden største fotballspillere går av banen etter å ha skallet ned en annen, da tenker jeg:
Greit at det bare er hvert fjerde år...

Overnattings-"fest" hos meg.

Ja, ja. Atter en dag mer av livet å glede meg over. Men nå skal jeg snakke om en natt.

Pål, Eva og Stine var over på filmkveld og snakk på tirsdags kveld og racerbilkjøring. Eva og Stine måtte hjem, men Pål fant ut han skulle tilbringe enda mer tid med sin store, bastante og litt distré øybu-venn. Så vi satte oss og snakket sammen, mens vi drev med vår felles store mani: blogging. Pål att på MSN, og snakker med blant annet Pixie (Nina Kristin). Nå ville det ha seg slik at hun sier noe som Pål ikke forstår, men som han tolker det som noe med kaffe og tur.

Da skytes det inn i Pål og meg en fantastisk tanke, en tanke som er like enkel som den er genial, og det er i seg selv fantastisk, når du tenker på hvilke to herrer som står for ideen:
Vi skulle ut på tur og en kopp varm drikke. Ikke i morgen. Nei, nei. Sånt er ikke gøy. Nei, vi gikk ut på tur en liten stund etter at ideen gjorde sin entré i våre hoder. Klokken er 2 om natta, eller mer.

Så Pål og jeg stakk av sted, fant den fjelltoppen med best utsikt, og satte oss og drakk teen vi hadde med. Jeg drikker ikke kaffe ("Don't drink coffee, I take tea my dear" som Sting sier i Englishman in New York). Der satt vi og sang, med våre klare røster (men dog så lett å merke at Pål er såpass mye mer proff på den fronten enn jeg). Tostemt, selvsagt. Vi snakker jo om Pål her.
Hvilken natt. Etter at vi hadde sittet der oppe en god stund, og teen var drukket opp. Gikk vi en tur i halvmørket og snakket. Vi var ikke i hus før klokken fire.

Det er slike netter som gleder meg og mitt lille sinn. Ikke fordi det skjer så mye. Bare fordi det er slike netter en har muligheten til å kjenne på at en lever. Og du verden hvor fantastisk livet er når du innser akkurat det.

Hår, skjørt og mokkabønner, mest mokkabønner.

Hår forsvant idag.

En stor del av den lille hårballen som til da hadde klamret seg fast til mitt topplokke, måtte se seg slått av saks, kniv og barbermaskin.

Frykt ikke, mine hårglade venner, som bruker all den tid de kan på å forsikre seg om at jeg ALDRI skal kjøre 6 millimeterssveisen igjen, jeg har fremdeles en betydelig andel mer hår igjen enn som så.

Dette er dermed ikke et endelig beskjed om at jeg ikke kan finne på å ta frem maskinen igjen. Fremdeles kunne det være behagelig å ta håret en gang iblant.

Da dette var gjort, fant jeg ut at jeg skulle ta en liten tur i byen. Ja, på slike dager i Egersund senstrum, med sin vakre, blå himmel, blågrønne hav og grønne fjell, kan jeg fatt hvorfor mine kjære foreldre heller ville bosette seg her, fremfor i gokken utenfor Kongsberg. Det kan jeg forsovidt mange andre ganger i løpet av året, men spesielt på slike dager i Egersund sentrum.

Mitt neste æren var, som så ofte, på Amadeus (byens eneste skikkelige platebutikk. Måtte den hvile i fred når den nå snart forsvinner). Tre Dire Straits-platekjøp senere, bar det videre bort til undergangen, hvor jeg traff Ally.
Jeg pleier ofte å treffe henne ved denne undergangen, men ikke på en mandag ettermiddag, og ihvertfall ikke med en unge i vognen og en annen ved skjørtekanten. Det siste gjorde jeg ikke heller denne dagen, siden hun hadde bukser, men poenget var at hun hadde med seg søsteren, og hun nådde ca. opp til hvor en skjørtekant hadde vært, hvis da Ally ikke hadde hørt på Coco Chanel, og dermed valgt å skjule knærne sine, som Coco Chanel mente var det styggeste på en kvinnekropp. Det kan Coco Chanel ha rett i, men jeg vet ikke, siden jeg aldri har brukt tid på å studere hvordan knærne er i forhold til resten av kvinnekroppen, som i seg selv sier noe om at knærne ihvertfall ikke er den peneste delen av kvinnekroppen. Men uansett, HVIS nå Ally hadde hørt på Coco Chanel, og ikke brukt skjørt som viser knærne, så hadde lille Emma vært for høy til at hun kunne holde i skjørtekanten uten å bøye seg, og det vil sikkert ikke lille Emma, dermed ville ikke lille Emma vært i skjørtekanten på Ally.
Men hva betyr vel det, siden Ally hadde bukser, mener jeg?

Så, etter en lenger samtale om alt fra søsken til vekst med mer, bar det videre. Jeg skulle avgårde på mitt siste viktige ærend i byen den dagen: Jeg skulle kjøpe mokkabønner.
Nå vil sikkert noen av mine kjære lesere si at mokkabønner ikke smaker godt. Det har de sikkert helt rett i, siden mokkabønner nok har en helt forfærdelig smak, hvis du ikke liker dem. Nei, da smaker de antagelig rett og slett dårlig, om jeg får si det selv. Men nå er jeg laget slik at jeg ikke synes mokkabønner smaker dårlig. Mokkabønner smaker godt, så lenge du liker dem, og det gjør altså jeg. Ja, det var faktisk slik, at jeg på søndag sa til min kjære søster at nå ville jeg ned på butikken og kjøpe mokkabønner. Det kunne jeg ikke, siden butikken ikke selger mokkabønner på søndager. Butikken selger ikke mye annet heller på søndager. Faktisk selger de ingenting på søndager, og ihvertfall ikke mokkabønner. Dermed måtte jeg vente med å kjøpe mokkabønner til mandag.

Men først snakket jeg lenge med to gamle kjente. Ikke om mokkabønner så klart, for mokkabønner er egentlig ikke noe spennende tema, selv om jeg har skrevet ca. to hundre ord om dem, hvis du tar med hele avsnittet. Men det var altså ikke mokkabønner vi snakket om. Vi mimret og diskuterte, og siden vi sto rett ved Kiwi, hvor jeg hadde tenkt å kjøpe mine kjære mokkabønner, kunne hele byen få høre hva vi synes om jenter, film, drikking osv. Men så hadde plutselig tiden flydd, noe den egentlig aldri gjør, men som alle sier at den gjør, så derfor skal jeg ikke si noe annet, siden det ikke er så viktig for meg, så lenge tiden beveger seg fremover. Derfor sa vi hade, og jeg gikk inn for å kjøpe mine mokkabønner, som jeg altså synes smaker godt, til tross for at det nok ikke er så mange unge mennesker som gjør akkurat det, synes mokkabønner smaker godt, altså. Men når jeg så gikk inn på Kiwi for å finne mine mokkabønner, fant jeg dem ikke. Jeg fant mye annet, både IFA, melkesjokolade og brus, men altså ikke mokkabønner.

Dermed var det avgårde til Coop Mega, noe som egentlig aldri skjer. Dere skjønner, jeg er altfor påvirket av anti-Arbeiderparti-meninger, og de fleste som ikke liker Arbeiderpartet, kjøper ikke mokkabønner på Coop Mega, siden det er en link mellom Coop Mega og Arbeiderpartiet. Men så er det nå sånn at jeg hadde satt sykkelen min utenfor Coop Mega, siden jeg liker å gjøre akkurat det. Siden jeg ikke liker Arbeiderpartiet, og dermed ikke Coop Mega, pleier jeg å si at jeg setter sykkelen utenfor Dressmann (samme bygg), som er et mye mer naturlig sted for en som stemmer Høyre å sette den nyvaskede Mercedesen sin. Nå er ikke jeg Høyremann, men Venstre, og derfor satte jeg altså sykkelen, og ikke den nyvaskede Mercedesen min utenfor Dressmann. Men tilbake til Coop Mega. Jeg tenke, at i Coop Mega går sikkert mange gamle damer og handler, som de har gjort siden deres store leder Gerhardsen regjerte landet. Det var en slik en som introduserte mokkabønner for meg. Hun var min bestemor, og var riktignok ingen Arbeiderparti-kvinne, men en KrF'er. At hun ikke heller var Venstre, eller kanskje heller Høyre, kan jeg ikke helt skjønne, men så visste man ikke det man vet idag, og fremdeles er det mange som ikke vet det. Dagfinn Høybråten, for eksempel. Men så vet man aldri helt hva han egentlig vet, siden han ikke liker å si det, etter det jeg vet. Men hva vet vel jeg?

Uansett, siden disse gamle damene sikkert spiste masse mokkabønner, så måtte jo Coop Mega være stedet å få tak i disse, og sikkert kamferdrops også, men det var jeg ikke ute etter, så det var noe jeg først tenkte på i ettertid. Jeg har faktisk tenkt litt på akkurat det med kamferdropsene nå, og kommet frem til at jeg ikke så noen kamferdrops på Coop Mega. Men så lette jeg etter mokkabønner, og da ser jeg sjelden kamferdrops, som sikkert ligger på en annen hylle.

Det jeg derimot så, var kremtopp, siden de var i en lignende pakke som mokkabønner, og lå rett ved siden av mokkabønnene. Det er faktisk noen som tror at folk kjøper mokkabønner fordi de tar feil av de og kremtopp, siden de har så lik pakning. Det skulle vel ikke være så vanskelig, siden gamle damer sikkert bare så vidt rekker opp til kremtoppene og mokkabønnene, og sikkert ofte da tar feil. Mokkabønner og kremtopper ligger ofte helt øverst på butikkhyllene. Det er sikkert fordi barn ikke spiser mokkabønner og kremtopper, men det er dårlig gjort mot de gamle damene, som nok må strekke seg lang etter det de er ute etter, bokstavelig talt. Dette er sikkert ikke så behagelig for de gamle damene, og selv om jeg ikke selv har noe problem med det, synes jeg ikke at Coop Mega, eller alle andre butikker for den slags skyld, skulle ha mokkabønnene øverst oppe. Det var disse damene som bygget landet, og de fortjener respekt. De og Gerhardsen, selvsagt, bygget landet altså. De hadde fortjent respekt uansett om de bygget landet eller ikke, men nå gjorde de altså det, og da bør de ihvertfall få respekt.

Jeg holdt faktisk på ta feil av kremtopp og mokkabønner jeg og, men så grep hjernen min inn, og jeg fikk med meg to pakker mokkabønner. To pakker siden ingen kjøper én pakke mokkabønner. De gamle damene fordi de skal ha en ekstra pakke til sine utakknemlige barnebarn, som sikkert ikke liker mokkabønner, og jeg fordi jeg ikke ville gjøre noe som de gamle damene ikke ville ha gjort. Det kan jeg gjøre andre ganger.

Takk til deg som har brukt tid og krefter på lese deg helt ned hit. Håper du har hatt det like moro med å lese bloggen som jeg har hatt med å skrive den. Og en ekstra takk til min venninne Liv på Sjernarøy (som beklagelig vis ikke heter Sjælerøy, som er mye morsommere å si med dårlig østlandsk akksent), siden det var en av hennes blogger på MSN Space som ga meg ideen.

Takk til alle, vil jeg si. Beklager for at bloggen ble så sykt lang, men jeg hadde sikkert litt vel høyt blodsukker akkurat da. For mange mokkabønner, vet dere...

Bicycle of life

Hmm? Å ja, sykkelen min? Ja, min kjære Velotec, ja. Typisk bysykkel, med forholdsvis tynne hjul, og nok gir til å få meg opp Hoveræget og andre uendelige bakker (og måtte det aldri bli nødvendig.) Ikke mer, ikke mindre. Akkurat passe. Tung er den heller ikke.
Hvis noen ikke greier å løfte den, prøv igjen etter å ha satt meg av.

Joda. Sykkelen er min beste venn når det gjelder å komme meg rundt i verden. Spesielt til skoleveien er det sykkelen som foretrekkes. Ikke trenger den busskort som lett glemmes, og den venter på meg etter skolen selv når jeg bruker all verdens tid med å pakke ned. Og det skjer ofte.
Til fritidsaktviteter velger jeg ofte å øvelseskjøre i bilen, noe som jeg trives veldig godt med. Men da må far være med, og han kan ikke alltid være med meg. "Tenke sjæl og mene!", som sangen sier det. Eller "O ja ja ja ja boff !" som trollmor synger når hun har lagt sine 11 små troll.

Sykkelen er også en av de få greiene som minner meg på at jeg har et snev av praktisk sans i meg. Jeg kan skifte deler, jeg kan lappe dekk, og jeg har til og med bont sykkelen en gang. Helt uhørt utifra mine egne uttalelser om at jeg ikke er det minste praktisk.
Men ja, ja. Det med at jeg kan gjøre pratiske ting, er sikkert bare en fase jeg må gjennom.

Jeg har hatt mange erfaringer og minner fra all min sykling. Den beste vil jeg for alltid bruke som en lattervekker:
I en ferie for noen år siden, hadde jeg bestemt meg at jeg skulle oppom min venn Pål. Jeg skulle selvsagt sykle, så bra som været var, og satte avgårde. Men da jeg hadde syklet nedover, forbi Shell og Rema 1000, hadde jeg drømt meg en smule bort. Jeg så bare det som var foran meg på asfalten, og så dermed ikke den lange planken som stakk ut fra taket på en bil. Jeg ante fred og ingen fare, før Impact! Plutselig hørte jeg et smell, en ubehagelig følelse bredte seg over fjeset, og før jeg fikk sukk for meg, lå jeg på bakken. Planken dirret godt der over meg.

Mange kan si at de har gått på en lyktestolpe, men de færreste kan skilte med at de har kjørt på en horisontalt-liggende planke. Traff meg midt i fjestet, og hadde det ikke vært for at brillene mine var tykke som fy og sannsynligvis av armert stål, hadde nok et øye gått med.

Men jeg slapp med skrekken, og vissheten om at jeg kan le av det. Og det gjør jeg.
Ja. Sykkelen er en fin ting.

Prolog

Idag var en svært innholdsrik dag på friidretten.
Det begynte med en ankomst som var de vanlige x antall minuttene for sen. Så viste det seg at Lise ikke var der til å klage på at jeg var for sen. Behagelig. Satte sykkelen vekk, låste, og satte igang med løpinga.

Etter en grei trening som var mer tekninsk enn den var hard, satt jeg og snakket med to av andre. Da de ikke synes konversasjon var spennende nok, begynte de å bruke den svarte blandingen av skitt, bremsekloss-pulver og olje til å sværte hverandre. Jeg ble også en smule svart på haken, men de to andre ga meg assosiasjoner til Dynamitt-Harry. Vel er ungdomsforelskelser ofte eksplosive saker, men ærlig talt, ikke nødvending å lage Molotov-cocktail heller.
(sånn en. Eksploderer gjør den og. Gøy!!!)

Denne dagen endte med at jeg syklet hjem igjen. Men da jeg kom bort til Rema 1000, og skulle begynne oppstigningen, falt kjettingen av. Søren! Hadde akkurat olja kjettingen, så den var deilig og grisete. Ja, ja. Hjem måtte jeg, så det var bare å ordne det, og komme meg hjem.

Det var da tanken slo meg: Jeg skulle skrive en blogg om sykkelen min. Og uten at hverken Pythia eller sexritualer var innblandet, var jeg blitt inspirert.

I'VE SEEN THE LIGTH! OMOMBOGAJOBOQWYNGABOO!!!

Inspirasjon

Æsj. En sånn periode igjen. Ikke kan jeg skrive dikt, eller sangtekster, eller blogger. De kommer og går, uten at jeg vet helt hvordan. Det jeg vet, er at jeg ikke greier å skrive noe nå.
Det hele handler vel om inspirasjon. Dette lille ekstra som får pennen til å fly, eller som gjør at tastaturet plutselig begynner å lage små, irriterende klikk som kun stopper når hendene er ødelagt og musesyke eller senehinnebetennelsen får overtaket. Da er man inspirert dere.

Men det er vel bare de aller beste tilfellene av inspirasjon. Vanligvis skjer det hele litt mer rolig. Med dikt kommer det ofte stykkevis. Jeg finner en setning eller et ord jeg liker, og så bygger jeg på det lille jeg har. Av og til tar dette tid. Det kan gå dager fra første setning kommer, til det hele henger sammen. Samme er vel også sangtekster, men hvis jeg har en melodi, er det ofte inspirasjon nok til å få fortgang i det hele.

Og blogger? Vet ikke helt. Må være i form, og det er jeg vel ikke akkurat nå, ser det ut til. Av og til skriver jeg likevel, men det blir skjelden blant mine bedre tekster.

Så nå må jeg ut på inspirasjonsjakt igjen. Kanskje snakker jeg med noen venner, kanskje opplever jeg noe spesielt som ikke bare blir et kjedelig handlingsreferat, eller jeg høre musikk som kan gi meg noe ekstra.

En siste løsning er jo å gå til orakelet i Delfi, i det gamle Grekenland. En dame (Pythia) som snakker masse tull, som så blir oversatt av prester, skal kunne gi meg et hint. Kanskje til og med få guden Apollo til å sende poesiens musé for å inspirere meg.

Ja! Der er løsningen! Også kanskje et lite sexrituale med vakre prestinner dansende rundt meg. Helst med en gjeng kappekledde prester/munker med fakler, som synger mystiske, gregorianske hymner.
Der ligger det. Får inspirasjon bare ved tanken.

Men det går nok ikke. Jeg har ingen avtale, og jeg kan ikke dra tilbake i tid til Delfi, uten å ha gjort en avtale.
Noe annet ville jo være absurd.