Hverdagsliv

Det begynte fint. Hverken måner, meteorer eller rånere fra det ytre rom skygget for solen, så da var det som regel ganske solfylt, med unntak når en og annen forsamling vanndråper fant veien mellom meg og strålene. Det vil si, det var ganske store sjanser for at sola ikke skinte på både Kong Salamon og Jørgen Hattemaker, og ofte skinte nok ikke sola på noen av dem.

Jeg hadde vært på skolen, og til tross for at dagen ikke hadde vært så aller værst, var jeg sliten. Helst hadde jeg sett at jeg kunne legge meg nedpå og roe meg, men det var ikke slik det skulle bli idag. I det jeg tok i dørhåndtaket merket jeg at noe var feil. Jeg liker ikke når noe er feil, det er ikke rett. En eller annen dag skal jeg gå og snakke med noen, slik at vi kan få fjernet alle feil. Eneste problemet er at det er så lett for at en fjerner feil feil, og da blir jo alt bare værre. Derfor tror jeg jeg venter til jeg vet hvordan man riktigst mulig kan fjerne alle feil. Så altså, noe var feil. Jeg trådde inn entréen, og fikk med meg et kort, skjærende hyl før alt ble stille. Stillheten var til å ta og føle på, men i frykt for å bli anklaget for å være tafsete, valgte jeg å la være. De hadde gjort det igjen. De forbanna små krapylene. Normalt var de ganske greie med å gjøre, men noen ganger tok de helt av. Jeg kjente raseriet bygge seg opp i meg som når en sjampanjekort gjør seg klar til take-off. Heldigvis greide jeg å forholde meg rolig, og med iskald stemme sa jeg: "Jeg gleder meg til å få en forklaring på dette, potteplante." Planten så ned, litt skamfull, og trakk seg litt vekk fra til skapet. Han hadde sikkert skremt vettet av skoene mine, og da jeg åpnet, så jeg mine svarte og røde rutete sko ligge innerst i skapet. "Heldigvis at det ikke var noe skarpt i nærheten", tenkte jeg "så emo som de skoene er." Jeg gikk videre inn i stuen for å sjekke ut forholdene der.

Ting var ikke bedre der. Den ene lenestolen hadde prøvd å slenge seg i gardinet, men endte opp med å rive det ned i stede. Da hadde gardinet svart med å prøve å kvele lenestolen, uten særlig hell vel og merke, siden de skjelden får annet enn statisk styrketrening. Jeg har sagt det til dem så mange ganger at"Det hjelper ikke bare å henge der. Skal en få dynamisk styrke, må dere finne på noe annet." Akkurat der og da var jeg ganske glad for at de aldri hadde hørt på meg. Stereoanlegget og bildet av han mannen på veggen som hverken søs eller jeg husker navnet på, furtet. De hadde planer om å lage en atombombe i ekte MacGyver-stil, men forsøket hadde gått i vasken. Det var fordi hverken lommekniven eller gaffatapen hadde villet være med, og alle vet da at ingen kan lage noe i MacGyver-stil uten lommekniv og gaffatape. I et desperat siste forsøk hadde de spurt en kjøkkenkniv om hjelp, men resultatet ble en helt konvensjonell bombe. Den hadde de prøvesprengt i mikrobølgeovnen, så der var det bare et stort svart hull. Eneste problemet (for dem) var at stereoanleggets og bildet av han mannens egentlig mål var konfyren, og nå som de hadde prøvesprengt bomben, så kunne de ikke sprenge den en gang til.

Etter at vannkokeren hadde forsikret meg om at hun hadde slukket brannen fra bomben, for så å lage te, kunne jeg sjekke de andre etasjene. Den afrikanske tre-mannen som står ved trappen ned til kjelleren, forsikret meg om at han hadde sendt ned tinnsoldatene mine i for å opprettholde ro, orden og nyvaskede sokker, så jeg gikk opp. På rommet mitt var sverdet mitt i ferd med å inngå forhandlinger med spydet om en midlertidig våpenhvile i stillingskrigen som hadde vart hele dagen. De sivilie tapene hadde vært store, og både søppelkassen og den ene bokhyllen hadde falt i de harde kampene. Nå gjorde sengen min seg klar til mekling, mens skrivebordet, som også hadde fått dype kutt i den ene siden, fulgte spent med. Jeg kom inn, mumlet noe om at det sikkert var mer behov for å blikkbokser enn våpen, og at vi trenger mer gjenvinning, og plutselig var alle tingene på sine faste plasser. Jeg pustet lettet ut. "Dett var dett," tenkte jeg, men bet meg i det da jeg så ut på verandaen. Der stod nemlig TV'en på klar til å hoppe. "Livet er ikke verd å leve mer!" skrek den. "Ingen her i dette huset kommer til å følge med på Glamour og Hotel Cæsar, og det må du bare innse." sa jeg irritert, og ryddet vekk noen småting. Plutselig stilnet jeg, snudde meg mot TV'en og sa "Du har forresten aldri levd noe liv. Du er en død ting, så kom deg tilbake inn i stua som skikkelige folk!"

Togskinner og svidd asfalt i sommervarmen

Det er ukeslutt i en helt spesiell uke av 2007. Skolens første dager har vært hovedtema i en ellers så vakker tid. Solen har skint på akkurat den samme varmende og behagelige måten som har uteblitt i det meste av min sommerferie. Jeg kan gå i kortærmet skjorte og trekvartsbukser til langt på natt, og dog det det ikke har vært anledning til sådann, så er jeg visst på at det hadde vært mulig med midnattstur med te i slikt føre.

Til tross for at været har vært nydelig hele uka, var ikke ukens høydepunkt noen annen dag enn tirsdag. Den dagen da "fiksede" giren på den ene sykkelen min ikke virket. I frustrasjon over min egen udugelighet som sykkelreperatør, valgte jeg den gamle sykkelen min. Den ble etter en kort tid ganske så tung å sykle på. De har nemlig veldig brede dekk, og enda mer så da den punkterte. Det var ingen dramatisk punktering, for sykkelen var ikke flatdekket før langt utpå formiddagen, så jeg kom meg da til reguleringstannlegen i tide. Jeg hadde ikke vært innom der på en stund, i hovedsak fordi jeg hadde glemt timer tidligere. Skaaland ville ha den endelige sjekken på om tennene mine var i ferdi med å utføre platetforflytninger helt på egenhånd. Han kom frem til at det så bra ut, og ba meg si ifra om noe var galt. Jeg vil fremdeles se kjære Bjørn Skaaland ganske ofte, men det er nok heller i korpssammenheng. Kanskje vi en dag kan skåle over mine flotte tenner?

Tror dere dette var slutten på dagens bruduler, så tar dere skammelig feil. Jeg fant det faktisk nødvendig å fortelle en halvsannhet til mine kjære venner. Jeg sa at jeg skulle opp til trafikkstasjonen for å øvelseskjøre med godeste Carl Georg, også kjent som "gamle Høyen", uten at han er ute av sin beste alder for det. Det stemte da også at jeg skulle kjøre med Karl Georg, men jeg skulle også kjøre med anonyme Hr. Sensor. Det gikk ikke så veldig bra, får jeg si det selv. Jeg hadde kjørt med en annen slik anonym Hr. Sensor for litt over en måned siden, og han hadde gitt meg tommelen ned. Lik Krunk, i "Krunk's New Groove" (den mindre fantastiske, men likefullt festlige oppfølgeren til en av Disneys mindre kjente mesterverk: "The Emperor's New Groove"), var jeg av den formening at tommelen ned, samt et tryss over rubrikken "Ikke bestått". Den gangen fikk jeg faktisk æren av å bli kalt "Livsfarlig på landeveg", uten at jeg dermed kjørte spesielt fort. Jeg fikk faktisk klage på den lave farten på et stykke. Likevel, det var snuplassene mine som gjorde dommen uungåelig, og disse innretningene var jeg fremdeles livredd. Faktisk føltes det nesten som om det Hr. Sensor så denne gangen, faktisk var værre enn det den andre Hr. Sensor så forrige gang. Ingenting stemte, og jeg følte egentlig at det var ren pining, som bare kunne ende i enda en nedadgående tommel. Min egen vurdering av situasjonen viste seg heldigvis å være mangelfull. For den nye Hr. Sensor ga meg tommelen opp! Det vil altså si, jeg har nå lov til å kjøre bil. En sånn med fire hjul og koppholdere også.

Ja, da har vi saken. Jeg kan altså kjøre bil. Det blir ikke så altfor ofte, da jeg ikke selv finner kapital til å anskaffe, og holde i stand en slik innretning. Jeg får likevel låne fars bil fra tid til annen, så for å være på den sikre siden, anbefaler jeg dere å holde dere hjemme. Jeg kjører som en gammel mann med hatt.

Rigth Spirits

Til tider er nordmenn hysterisk renslige. Ofte er å dusje én gang i uken nok. Vi dusjer hver dag. Med unntak av undertøy blir som regel ikke tøyet skitten etter to dagers bruk, men vi vasker det om igjen og om igjen for det. Ikke at det egentlig funker så bra. Det er begrensninger for hva såpe og vann egentlig kan gjøre av skade på det veldige økosystemet kalt huden. Som regel gjør det egentlig bare alle de små mikroorganismene renere, selv om det er mye bedre enn ingenting. Et av de områdene hvor bakterier, sopp og annet smått trives spesielt bra, er hendene. Av alle de stedene mikroorganismer kunne finne på å danne svære, tettbebygde kolonier på størrelse med Tokyo, så har da faktisk valgt hendene våre. Å bite negler er visst som å slikke doskålen ren. Jeg biter ikke negler.

Jeg har altså kommet frem til at såpe og vann ikke er godt nok, og at hendene er mikroorganismers svar på kystlinjene langs Gulehavet og det sør-østlige Japan. Det har Det Norske Helsevesenet gjort for lenge siden, og det var derfor de innførte spriting av hendene på sine instutisjoner. Sprit, eller etanol, er det ultimate drapsvåpen mot en stor mengde uønskede organismer. Det dreper det aller meste som kommer i dets vei. Såpass blodtørstig er det, at om sprit hadde hatt et eget språk, så skal jeg vedde på at de hadde hatt over tyve ord for "dø" og "drepe". Hadde det ikke vært for at spriten blandes med glyserol, så tror jeg neste den hadde angrepet hendene mine også, og ikke bare koloniene der. Det er den ultimate måten å desinfisere hendene på, uten å skade dem.

På jobb gikk jeg altså rundt med en liten spritflaske på lommen til et hvert tidspunk. For spriting trengtes, da det er uønskelig at vi skulle kunne spre en eventuell smittefarlig bakterie rundt til pasientene. Ofte brukte jeg flasken flere ganger i timen, og påførte dermed mine bakteriekolonier noen aldri så små Hiroshimaer og Nagasakier. Jeg savner den lille flaska. Det passet meg med masseødeleggelse i stor stil, og det uten å dele så mye som ett eneste atom. Nå har jeg måtte ruste ned, og sitter altså her uten annen besyttelse enn den vanlige såpen og vannet. Når jeg da sitter her og tenker tilbake, burde jeg vel egentlig finne glede i å vite at den samme dødelige spriten som jeg hadde på hendene, også er verdens mest brukte rusmiddel. Vi kunne for all del trenge litt desinfisering. Det begynner jo å bli vel folksomt her.

Alzheimers - Nå også light.

Jeg kan være forferdelig vimsete noen ganger. Det klassiske enksempelet er de gangene jeg glemte å legge fra meg althornet etter korpsøvelsen. I stede for å legge det klart til musikkskoleøvelsen dagen etter, endte jeg som oftest å gå flere kilometer med instrumentet før jeg merket meg at, søren, den skulle ikke være der! Som regel er det kun morsomt. Som den gangen jeg snakket med Andreas i mobilen en lørdags kveld og utbrøt "Vent litt, jeg skal bare finne mobilen min." Andre ganger glemmer jeg viktige avtaler og tannlegetimer. Husker jeg ikke feil, har jeg glemt en en time hos reguleringstannlegen en tre-fire ganger allerede, og fått dermed fått den utsatt med nesten like mange måneder (For at det ikke skal, jeg venter på sjekken etter at man er FERDIG med Jærbanen. Jeg har ikke hatt regulering på år og dag). Jodda. Jeg kan det med å glemme.

Det jeg derimot IKKE glemte, var å stille opp til første dag på jobb sent i juli. Jeg har jobbet på Lagård Bo- og Servicesenter, og der har jeg hatt i oppgave å hjelpe demente. Altså slike som har dratt den der glemmegreia helt ut. Jeg har altså vært en av få gutter på 2 Vest, som det heter i vårt bygg. Koselig plass, med bra arbeidsmiljø. Det med å være gutt, eller mann som de gjerne kaller meg, er har til tider overrasket både brukere og personalet. Hvordan kommer en mann på å ta sommerjobb i helsevesent? Og han skal ikke engan bli lege? Hva skjer? Her er jeg, og det er faktisk flere med meg. Og som regel går det så fint så. Brukerene er forresten som regel de beste mennesker, og jeg får gjort noe som faktisk betyr noe. Jeg hjelper andre, samtidig som regnskapet mitt ikke viser røde tall noe sted. Jobb er jobb, og det vil si at ting går opp og ned, men som regel er det solsiden jeg ser. Det kan bli godt å bli gammel i slikt et land.

Et av de større problemene med jobb, er at den krever at du er oppe tidsnok til å komme deg dit. Hvis dette tindspunktet nå viser seg å være 07:00 om morgenen, så betyr ikke det at du kan være oppe til tolv kvelden før. Nei, skal du ha dine 6-8 timers søvn, må du begynne å legge deg tidligere. For min del så snakker vi helst 21:00-22:00. Jeg skal nemlig opp 05:30. Én ting er at jeg skal på jobb, men jeg ofrer helst ikke morgenritualet mitt for det. Nei, barbering, dusj, frokost med te. Alt skal være der. Det blir ikke alltid te, men alt det andre er på plass. Det må bli sånn. Egentlig så jobber jeg ikke så ofte at det skal være noe problem. Jeg har som regel fått tid til å sove ut en hel fridag etter kun tre dager på arbeid. Ikke slikt nå. Dere skjønner, det har seg slik at i helsevesenet, til tross for all spriten som vi smører utover hendene våre i løpet av dagen for å holde oss sterile, så blir også vi rammet av sykdom. Jeg ble slått ut allerede etter de fire første vaktene, og forsvant en uke med pencelinkur og det hele. Når så jeg var tilbake på jobb, så har andre forsvunnet, og glad som jeg er for å arbeide, så nikker jeg og smiler hver gang jeg kan få en vakt. Det vil si jeg skal jobbe åtte dager i strekk. Det funker ikke når den der 21:00-22:00 leggetiden aldri blir overholdt. Jeg blir rett og slett trett av det. Trett gir mangel på overskudd. Overskudd til å jobbe, skrive, tenke. Akk ja. Det er ikke lett. Men koselig er det, så for all del, det er verd det.

Post Scriptum:
Jeg har av en eller merkelig grunn overskudd til å spille Civilizatin IV: Beyond the Sword. Akk ja, engang geek, alltid geek.