Ma sœur, Lyon et l'alcool

Hvor har frøken Cowie vært det siste halve året, har sikkert mine kjære lesere spurt seg om og om igjen. Vel, nå har det seg slik at det finnes veldig mange slike. Noen kjenner jeg svært godt, en del søskenbarn ved slikt navn, samt en del andre familimedlemmer. Det finnes også en god del andre briter rundt i verden med slikt navn, med eller uten familierelasjoner. Faktisk fant jeg ut at bare på Facebook er det en evighet med Cowier, og et utall av dem virka som frøkner (en del av dem var såpass pene at det var verd å ta kontakt. Noe galt i å gå etter sin femtitusendtrehundreogtrettisyvendemenning?).

Men da var det tilbake til den frøken Cowie jeg antar mine lesere spurte etter, var min kjære, store-men-likevel-tretten-centimeter-kortere-søster. For dere som ikke leser bloggen hennes kan jeg fortelle dere at hun har lært seg fransk i Lyon (Dere andre visste det for lenge siden). Jadda. For oss som for ikke mange ukene priste oss lykkelig for at vår siste franskprøve var over, kan dette virke vanskelig å forstå. Men bra er det visst, og hun har kost seg. I helga var det derimot slutt, og far og jeg stakk ned for å hente henne. Der traff vi hele hennes franske verden, og jeg fikk smaken på å ta en del tid i Republikken. Virkelig moro, særlig når jeg selv måtte snuble meg gjennom gebrokken skole-fransk for å gjøre meg forstått.

Mitt inntrykk av Lyon? Pen liten by (Kjernen, som er det offesielle Lyon, er ca. 450'000 innbyggere. Med megn snakker vi over en million), med flotte hus, behagelige gater og flotte mennesker. Franske kvinner kan det der med å kle seg bra, selv til hverdags. Nei, jeg snakker ikke russiskliknende minimalisme (Noe annet hadde jeg ikke innrømt her). Bare om å gå litt finere, og litt mer feminint og egenartet enn de uendelig monotone motene her i området. Du kan faktisk se forskjell på to jenter uten å studere nøyaktig hvilke nøyanser av lyse pastellfarger de går med. Dette kommer jeg til å få mye tyn for, garantert. Men etter noen dager i Lyon så har altså dette slått meg. Tro meg eller ikke.

Maten var også noe å skryte av. Frokost, lunsj, middag. Ikke ett eneste måltid hvor jeg ikke likte kokkekunstene. Vertsfamilien til søs gav oss et gastronomisk høydepunkt, det samme gjorde Ingrid Julias yndlingsrestaurant. Jeg elsker mat, og der nede er det mange med samme syn. I motsetning til meg kan disse folka lage saus.

Så kom hjemreisen. Tirsdag morgen var det hjemover. Grei tur. Eneste grunn til at jeg nevner det, er tax-free'en på Sola. Jeg fant ut jeg skulle kjøpe et par flasker vin, og fylle opp kvoten. Jeg kunne sikkert hatt med meg en del fra Frankrike, men det gjorde jeg altså ikke. Hvorfor? Desverre kan jeg ikke si det var fordi jeg ønsket å være lovlydig. Ei heller fordi jeg var redd for å bli tatt. Nei, det var rett og slett fordi jeg tidvis så for meg Karl Ivar og Eli som går gjennom tollen etter Spania-ferie. Jadda, dere fatter hva jeg mener. Jeg klarte ikke tanken på å bli slik. Rett og slett for harry for meg.

Saus

Basert på en sann historie (replikkene er ikke ordrette, og noe handling er tatt vekk):

Roller:
Arthur(APC):
Høy, tynn, brunt, stritt, kort hår og brune øyne. Liten bart, ikke samlet på midten. Minimalistisk flippskjegg. Langærmet, rutete, åpen skjorte med t-skjorte under (Sort eller hvit. Gjerne kjøpt på konsert). Mørke dongribukser.

Andreas(AP):
En del lavere, krøllet hår. Uflidde skjeggstubber som nok ikke synes fra salen likevel. Husker ikke klesveien, men sannsynligvis nøye gjennomtenkt, med unntak av sokkene, hvor han gjerne har to forskjellige farger/fargenøyanser.

1. Akt:
Kjøkken med store vinduer i sveitserstil. En benk som går fra vegg til vegg, med dobbel vask under vinduene. Konfyr på høyre hånd (fra salen), vendene mot kjøleskapet på motsatt side. Et lite stereoanlegg med høytalere oppe under taket, ved vinduet. Masse skap langs veggene, vannkoker og mikrobølgeovn rett ved konfyren. Noen gryter står klar til bruk, og laksen ligger til tining. Et stekrebrett med aliminiumsfolie lagt klart. Allerede smørt med rapsolje. En gryte med poteter står allerede under oppvarming. Inngangshallen tas ikke med. Arthur åpner døren ved kjøleskapet, som egentlig går ut mot gangen.

Arthur: (Åpner døren) Velkommen Andreas. Jeg har ikke begynt å lage maten, siden fisken ikke er helt tint.
Andreas: Ok.
APC: Det gikk greit idag?
AP: Jodda. Gjorde da det.
APC: Godt. Jeg er litt spent på dette her. Har aldri laga laks før. Noe spesielt å måtte lage mat selv, nå som far er i Athen med jobben frem til onsdag.
AP: Så det er der han er? Ja, jeg er også spent, men jeg spiser det meste.
APC: Der ser laksen tint ut.
(Arthur legger laksen i stekebrettet, og drysser på salt, pepper, og annet krydder som han har hentet i skapet over konfyren. Så legger han fisken )
AP: Kan jeg hjelpe til med noe?
APC: Lage salaten? Du kan det, ikke sant?
AP: Nei...
APC: Nei, ok. Det er vel egentlig det ENESTE jeg kan, så her.
(Arthur tar ut agurk, tomater, aspargis og appelsin)
APC: Her.
(Hver holder på med sitt)
APC: Andreas, det der er en brødkniv. En skjærer ikke grønnsaker med brødkniv.
AP: Jeg vet det, men det var den kniven som lå her.
APC: (åpner en skuff, og tar ut en mindre kniv) Her. Bruk denne.

Maten skal stå og koke i 20-30 min. Gjerne litt kjedelig for publikum og bare sitte der, så la dem få en pause frem mot andre akt.

2. Akt:
Kjøkkenet er likt som i 1. akt. Men selvsagt er stekebrettet i ovnen, salaten står i kjøleskapet, og gryten med potetene koker som bare det.

Andreas: (Ser på gryta med poteter) Hva er det du har der?
Arthur: Poteter.
AP: Å? Ingen saus?
APC: Nei. Pleier ikke ha det til laks.
AP: Jeg spiser ikke poteter uten saus.
APC: (irritert) Må jeg lage til noe da?
AP: Ja, ikke så farlig hva det blir, men må ha saus.
APC: Greit, skal se hva jeg får til.
(Arthur romesterer litt i grytene, finner en liten en. Ser etter hvetemel, som han ikke finner. Til slutt tar han potetmel i stede.)
AP: Hva er det der for noe?
APC: Det skal bli sausen. (Drysser litt krydder over)
AP: Nei, det kan ikke bli en saus. Det er er mer suppe. Helt feil konsistens. Og det krydderet kommer aldri til å blande seg med sausen. Hva står det i oppskriften?
APC: Hvilken oppskrift. Jeg tar det etter gefülen.
AP: (ler litt) Du har altså ikke peiling på hva du driver med?
APC: Alt i alt? Nei.
AP: Og du har potetmel? Det skal da ikke være det.
APC: Jeg fant ikke hvetemelet, og tenkte det sikkert funka like bra.
AP: (ler litt mer) Jeg ringer mamma.
(Andreas ringer til Ann Kristin. Arthur heller ut vannet fra potene, setter dem til varming. Han setter også ned temperaturen i stekeovnen til varmetemeratur (ca. 75 grader C))
AP: Hei. Hvordan lager en saus? Arthur prøver på noe her. Nei, han vet ikke helt hva han har i.
APC: Jodda, jeg har... (ubetydelig hva som sies her, så lenge det ikke funker som saus. Husker det ikke selv. Eneste er at man må nevne at det er potetmel i "sausen")
AP: Ja. Det ja. Jo, jeg lurte også litt på det med potetmel i oppskriften. Ja, ok. Kan du gi oss en annen oppskrift?
(Venter til Ann Kristin finner en oppskrift)
AP: Arthur, har du penn og papir?
APC: Vent litt (finner frem penn) Ok. Klar nå.
(Andreas siterer moren, mens Arthur skriver ned oppskriften på baksiden av en avis)
AP: Det var visst en barneoppskrift. Veldig enkel å lage.
APC: Jeg kan altså greie bedre enn det. Bare jeg har en oppskrift.
AP: Arthur, jeg tror vi skal holde oss til den der. Sikkert like greit. Men nå er jeg sulten. La oss lage den sausen så fort som mulig, slik at vi kan få spist.

Stykket slutt.
De to skuespillerene bør stikke, i tilfelle publikum blir rasende. Håper er at de blir sittende og lurer litt på hva slags slutt det der var. Det var jo et mindre spennende stykke. Det skal jeg være enig i. Lenge til jeg skriver slikt igjen, tror jeg.

Examen Arthursium

Trommevirvler så kraftige som haglbyger drønner dypt nede under hjernebarken. Ikke som lyd, mer som en følelse. Det gjør at jeg blir en smule stiv i nakken, og jeg er både utmattet og spent på samme tid. Imorgen får jeg vite om jeg kommer opp i skriftlig eksamen i år. Kandidatene er fransk eller mattematikk.

For dere som ikke kjenner mine begrensninger, så står de to fagene øverst på listen over uønskede eksamener. Det er derfor sannsynlig at jeg vil finne det mer behagelig om jeg må stå i tredeve minutter, og engasjert forklare om hvor fantastisk Dalanes geologiske historie er, eller om termofysikkens mørke hemmeligheter. Engasjement er ordet. Det er en liten detalj som er lettere å få inn i et foredrag eller en stil på et språk man mestrer, enn i matte og fransk. Jeg pleier å si til folk at, om de kan fortelle meg om et eller annet i 5-10 minutter, så skal jeg greie å interressere meg for det. Det er ikke en regel, men ofte kan det funke. Hadde jeg komt opp i matte muntlig, skulle jeg sågård greid engasjere meg. Ser det for meg:

"Og der, ser du, er altså den vakreste av integrasjoner ferdig. Og så hva hjelper det meg? Jodda! Plutselig kan jeg regne ut arealet under grafen! Jeg blir helt rørt, så flott er det! Unnskyld, kjære sensor, jeg må bare tørke øyekrokene. Rørt til tårer er jeg..."

Eh.... Ok. Litt langt å gå, men poenget er der. Jeg har en følelse av at bare bartestubbene utsettes for kraftige luftstrømmer nedenfra, så vil karakteren følge de samme luftstrømmene oppover. Sikkert fordi jeg er møkka lei skriftlige prøver. Ja, vi hadde siste idag. Norsk skriftlig-muntlig sak om realismen, naturalismen og språkutviklingen 1850-1900. Mine kjære lesere skal vite at slikt er søvndyssende lesning. Greit nok, jeg likte Kiellands bok "Garman & Worse", som vi måtte lese. Ibsens "Villanden" hadde sikkert også vært ganske bra, hadde det ikke vært for at det var et skuespill (og slikt er ikke spesielt bra skriftlig, om jeg får si det selv). Men når disse forfatterenes liv skal skrives ned i en langtrukken form, ender min interresse som både Unge-Konsulen, Marianne og lille Hedvig (Altså stein døde. Ops! Beklager hvis jeg ødela spenninga for noen som skal lese disse tekstene). Men nå er det over. Jeg priser meg selv lykkelig. Så får vi se hva morgendagen bringer. Blanke ark og fargestifter tell? Kanskje det, men kommer ikke til å like det om MAMY (Maria Myklebust) skriver mitt navn opp på en liste over eksaminanter. Gjerne med et lite, oppmuntrende notat under:

He, he.
Good luck, suckers!

Tanker på en punktert søndag

ADVARSEL:
FOR DE AV DERE SOM ØNSKER Å HOLDE PÅ BILDET AV MEG SOM EN GLADKRISTEN GUTT SOM ALDRI HAR GJORT NOE GALT I SITT LIV, IKKE LES DENNE, OK?

Da jeg begynte å skrive denne, var det ca. tolv timer siden jeg la meg igår. Hilde hadde kjørt meg hjem, velsignet være henne. Jeg gikk rundt i byen, med hyperaktive tendenser og skyhøy promille. Ganske patetisk. Jeg er glad for at noen gjorde noe med denne personen, som jeg ikke helt vil identifisere meg med. Men ja, det var så definitivt meg. Sannsynlig var det en del av det, hadde jeg gått inn i meg selv, som gjenspeilet den delen av min personlighet som jeg til vanlig undertrykkeer, til samfunnets store glede.

Men la gårsdagen være. Jeg har ikke skrevet blogg for å skryte over hvor mange damer jeg erobret (hvilket var, så nært det teoretiske ingenting som det fysisk går ann å komme), hvem jeg sloss med (samme antall som over), eller generelt hvor fantastisk full jeg var. Jeg ser ingen glede i det. Ei heller mye humor. Derimot, dagen derpå fortjener noen ord. Jeg har ingen lang erfaring med drikking, og til nå har jeg vært velsignet med forholdsvis god helse dagen etter. Det endret seg idag.

Når jeg endelig kom meg opp, var det ingen dans på roser. Kroppen kjentes som om Hannibals elefanter bedrev drilltrening mellom mine indre organer. Så hva var kuren? Første som kom i tankene, var det grønne, peruanske pulveret som jeg lager koka-te med. Men det ble for stress. Jeg holdt meg til gode, gamle Earl Grey. Og så var det å lage frokost. Et ork. Gravitasjonskraften mot kroppen hadde plutselig mangedoblet på mitt syke legeme. Det var tungt å holde seg stående for en lenger tidsperiode om gangen. Endelig var maten klar, og jeg satte meg ned med min kjære far. Han visste hva jeg hadde drevet med, og hadde dermed ingen påtatt empati. Tvert imot, da jeg satt der og tvang i meg føde (som irriterende nok ALDRI greide å holde seg nede), var det et stort, skadefro smil om hans lepper, og latteren satt lett. Jadda, trillende latter over min ulykke. "Du får betale for dine synder" var et av sitatene hans, samt "Du får ingen sympati her". Alt mens smilerynkene han etter mange års lattersalver har anskaffet seg, laget dype furer i øyekrokene. Etter maten var det rett og slett ikke stor glede. Jeg var ikke i stand til å gjøre annet enn å holde meg i ro. Til middag, klokken 5, var jeg fremdeles så kvalm at vi valgte å droppe en stor middag, og heller hadde suppe. Det var ikke en god dag, men jeg fortjente det. Du og du som jeg fortjente det.

Nå er klokken halv åtte. Først nå vil jeg si at jeg totalt har kommet meg etter gårsdagens bruduljer, men var vel egentlig sånn ok en stund før seks. Men det var faktisk så galt idag at nærmet meg tanke "Skal aldri mer drikke!". Men jeg tok det aldri innover meg, siden jeg begynner å endre mitt alkholsyn.

Som min kjære, skadefro far sa det:
"Fyllesjuken går nok over, men dumheten, den går nok aldri over"

Populærkultur

Ja vel da! Jeg gir meg!
Det har ikke gått en uke uten at min kjære hotmail-konto har fyllt seg opp med Facebook-saker. Er jeg venn med ditt, er jeg venn med datt? Ja, ja, JA!!! Sikkert det, sikkert det, sikkert det! Arrgh!

Nå har jeg altså gjort det. Jeg har altså fått meg Facebook. Når søs har det, så kan det jo være greit å få med meg, med tanke på at hun legger ut masser av flotte bilder. (Ikke at jeg ikke har nok av festbildene hennes på PC'en min da. Hun lasta over en masse bilder slik at hun kunne sette et utvalg av dem på Facebook. De ligger på maskinen min fremdeles. Men typisk jenter på fest: De tar en million bilder, hvorav absolutt INGEN er spesielt interressante.) Men så var det altså ikke eneste grunn. Jeg fant vel ut at det var på tide. Og så håpte jeg at jeg slapp strømmen av mail. Jeg tok feil. For når en er på Facebook, får en ikke bare "Friend-requests". Du får pidlemeg også en haug med andre saker! Ja, ja. Det kan sikkert være bra, men ikke nå.

Hvis noen nå føler at jeg virker en smule negativ til Facebook, eller at jeg generelt bare er negativ, så kan det ha noe for seg. For jeg ER negativ, sånn når det passer meg. Og nå gjør det altså det. Egentlig, skulle jeg gjøre som med resten av livet mitt, så ville jeg nok sagt at jeg har opplevd værre (i livet mitt), og at det egentlig er et helt fantastisk liv jeg lever. Sånn generelt. Dermed er ikke Facebook så galt.

Men jeg sitter altså her, og tenker over hvordan jeg kunne falle for et slikt populærkulturelt uttrykk som vil komme til å ta deler av min fritid som jeg kunne brukt på noe personlighetsbyggende, eller rett og slett lekser. For jeg misliker populærkultur, hvor enn stor del den er av meg. Det er egentlig ganske propblematisk det der. En stor bølge av selvforakt vil til alle tider skylle over meg, siden jeg ikke kan godta at populærkulturen er en del av meg. Det er nemlig uavhengig av hva jeg selv synes høres ut som en bra saker (Du kan vel skrive saker, Roar? Eller er det like mye en uting som å si ting?) Notis til norsklæreren min, altså.

Jadda. Selvforakt på grunn av at jeg blir påvirket av verden rundt meg, det liker jeg ikke. I dag, for eksempel, ble jeg klar over at jeg begynte å oppføre meg som en ekte egersunder! Det skar meg i hjertet å måtte innrømme det. En jantelovsbevisst, brautende, usjarmerende egersunder, som kunne plasseres rett i båsen sammen med resten av de fiskeluktende sauene med stort gult merke i øret med "Egersunder" på. Dråpen var da jeg allerede på søndag lurte på om det var fest neste lørdag. Hva i alle dager er det slags tankemåte? Jeg lever ikke for en spesiell dag i uka. Jeg lever et helt liv, og det akter jeg å fortsette med. Ingen innsnevring her i gården.

Jeg overdriver, selvsagt. Jeg har levd to år av mitt liv utenfor Eigersunds kommunegrense, hvorav ett var på Tengesdal, to minutters gåtur fra grensa til Eigersund. Jeg ER en egersunder (Eller kanskje heller øybu?), enten jeg vil det eller ei. Er jeg meg selv, så er det ikke så galt det heller, å være egersunder, mener jeg. Det jeg prøver å si, er at jeg ikke vil være DEN egersunderen. Og det er jeg neppe heller. Hadde jeg vært det, ville jeg neppe irritert meg over at jeg kanskje var det, ei heller skrevet det på bloggen. Jeg ville sannsynligvis ikke hatt en blogg i det hele tatt. Jeg er altså ikke slik en egersund, tror jeg. Men jeg skal være på vakt. Alltid beredt! (Engang speider, alltid speider, med andre ord).