15 minutes of (local) fame

Når jeg onsdag for en uke siden ble oppringt midt i skoletiden, var det med en smule forundrelse at jeg tok telefonen. Det var fritime, så det gjorde ikke noe om jeg tok min BenQ-Siemens S68 opp mot øret, men hvem ville ha glede av å snakke med meg nå? Det viste seg å være Ingunn Marie Ruud fra Dalane Tidene, den lokale avisen i distriktet. Hun hadde fått nyss om at jeg skulle stille på UKM til helga, og ville ha Arthur Per Cowie som dagens navn i fredagsavisa.

Mens jeg stotret frem noen ord (som absolutt ikke var velvalgte) for å få mer tid, jobbet hodet mitt raskt. Jeg har lest en del av disse "Dagens navn", og ærlig talt, mange av standardspørsmålene i disse intervjuene er dårlige. Ja, jeg får helt vondt av den stakkars journalisten som må stille dem, og ønsket ikke å svare på slikt. Men samtidig, det var god PR til Suicide Love, så jeg burde kanskje ta det. Og så var det det med PR. Det har lenge vært klart at Johnny er "prettyboy'en" i bandet. Det er han som trekker damer i fleng. Den faktasetningen var allerede vedtatt da Monkey Duckz og for ikke å snakke om Alien Babes herja byen. Likevel, hun hadde da altså valgt å snakke med unge herr Cowie, og for all del jeg kunne tenke meg å få fjeset i avisa, så hvorfor ikke? Men så var det om vi kunne ta den allerede den dagen? Ikke søren! Jeg gikk og valsa rundt med briller, og det ville jeg helst unngå i avisa. Det fikk bli dagen etter, så jeg hadde forberedelsestid. Og slik ble det.

Den Ingunn som møtte meg, var ei flink dame som hadde gjort hjemmeleksene sine. Hun hadde til og med funnet bloggen min (!) der hun lette etter bakgrunstoff på sitt intervjuobjekt. Det hele gikk forholdvis rolig for seg. Jeg svarte hakkete, og stammet frem litt forskjellig. Ingunns egenproduserte spørsmål var veldig spennende, så jeg koste meg. Det virket som jeg skulle slippe fra det hele med æren i behold, på tross av at en tiendeklasse på visning på Dalane fikk overvære "photosessionen" min.

Jeg ser i ettertid at jeg burde svart anderledes på flere av spørsmålene. Som Eiric Costa sa det (ikke ordrett gjengitt): "Arthur, at du unner deg god musikk og diktning trekker IKKE damer." Og angående den elefanten, jeg veit at de ikke lever så rolig liv. Men av dumme spørsmål får en dumme svar. I ettertid trur jeg kanskje jeg skulle valgt dovendyr, men hei, kan ikke få til alt.

Det skal på sies her på slutten, Suicide Love kom videre på den lokale UKM'en, og lokalavisen ville ha oss på førstesiden. Jeg var ikke fornøyd med det bildet der. Det ble tatt på lydprøven, og da hadde jeg ikke gjort meg helt klar, sånn stilmessig. Far ble spurt av en kar om vi sang country, mest grunnet skjorta mi. Skammelig. (Merk at bildet under her ikke er like bra som det i avisa. Scanneren kan umulig ha hatt en god dag).

Post Scriptum: For dere som ikke abonomerer på Dalane tidene, så kan artikkelen "Dagens navn (fredag 26.01.07)" leses ved å klikke her på "Dagens navn (fredag 26.01.07").

Chuck Norris is King.

Tid for helg igjen.
Forrige var en fantastisk moro sak med kretskorpset, som tok på søvnmessig. Men den var ihvertfall verd det. Det kan ikke sies om de sene kveldene jeg har hatt denne uka med prøveforberedelser. Ok. Eldre historie gikk greit, men fysikken? Tviler på at jeg skal smile når de arka igjen er i mine hender. Det er i slike situasjoner en tenkter at nå skal Arthur ta det med ro. Men nei da. Det er konfirmant-weekend, og der må noen være ledere. Jeg er en av disse. En helg med fjortiser hvor jeg enn ser, og sannsynligvis et par oppblåste karer som tror at de er verdens kuleste. Det kan de jo ikke være, men de har sansynligvis ikke møtt Chuck Norris. (se http://www.thechucknorrisfacts.com/ for mer informasjon).

Men det var ikke grunnet hverken konfhelg eller Chuck Norris at jeg skriver denne posten. Jeg bare minner om at det er UKM i helga. Lørdag kl. 12:00 er det klassisk del i kulturhuset, og søndag kl. 17:00 i Egersundshallen får resten prøve seg. Blant deltagerene på søndag er Suicide Love, med Johnny og meg. Håper så mange som mulig tar turen til hallen. Det kan bli bra saker.

Morsmål

Kjære alle dere skoleadministratorer i Rogaland fylkeskommune, samt noen på Dalane VGS.

Jeg regnes meg selv som en ganske ærlig person. Å fare med usannheter fører skjelden noe godt med seg. Men det er altså med en slik usannhet at jeg idag kommer til dere. Ja, jeg har løyet for dere, og det i snart to år. Sviktet deres tillit, og hånet det norske statsapparat. Hvilken stor skam det er, men jeg måtte ut med det. Delvis fordi ingen usannhet kan ligge urørt, og jeg ville heller at dere skulle høre det direkte fra meg enn via noen andre (jeg antar at dere alle leser bloggen min, selvsagt). Men mest forteller jeg det fordi jeg ikke lenger greier å bære løynen inni meg. Den er som et monster som holder på å tære meg opp innenifra! Huff og huff. Hvordan kunne jeg gjøre noe slik mot dere?

Kjære alle dere skoleadministratorer i Rogaland fylkeskommune, samt noen på Dalane VGS:

Jeg har norsk som morsmål.

Det hele begynte så uskyldig da jeg skulle søke om skoleplass GK 2005-2006. I den perioden var jeg mest usikker på om det skulle bli Dalane VGS eller Lundehaugen, og resten var ikke like kritisk, så lenge de fikk med seg at Arthur skrives med "th". Men da så fristen var ute og Dalane var blitt valgt, så jeg gjennom mitt personalia en siste gang. Og der, blandt et myriad av rette opplysninger stod det med blå bokstaver: Morsmål: AFRIKAANS. Dere kan tro jeg ble forfjamset. Som alltid i slike situasjoner lo jeg litt, men tenkt hva det kunne bety. Ville jeg fra nå av bli sett på som en utlening? Ville jeg plutselig bli ukentlig ringt opp av Statistisk Sentralbyrå og spurt om jeg støttet Bin Laden? Ville jeg få tilbud om afrikaansundervisning?
Alle disse spørsmålene gjorde at jeg måtte derfor ringe ungdomskolens rådgiver Inger Kristine Pedersen, og spørre henne ut.

IKP: "Ja, det er Inger Kristine".
APC:"Hei ja. Det er Arthur her. Du jeg har sett litt på mitt personalia, og noe stemmer ikke helt".
IKP:"Jaha?".
APC: "Jeg står visst oppført med afrikaans som morsmål".
(IKP ler høyt, med sin eldre dame-latter)
IKP: "Ja, ja. Så du har det du?"
APC:"Stemmer. Og jeg lurte litt, er det mulig å endre?"
IKP:"Nei, egentlig ikke. Men det der skal sikkert gå bra."
APC:"Ja, vil det skje noe?"
IKP:"Kanskje du får tilbud om spesialundervisning, men de ser at det var en feil."
APC:"Ja, ja. OK da. Snakkes senere."
IKP: (fremdeles litt klukk-leende) "Hade."

Jo da. Så det skulle gå. Og det gjorde det. Jeg er forsovidt en smule skuffet. Ingen spurte om jeg ville ha spesialundervisning i afrikaans. Ingen anbefalte meg at med de språkbarriærene jeg stod overfor, så burde jeg søke om å få fritak fra sidemål (Greit nok. I fjor hadde jeg ei lærerinne som tilba nynorsk, men likevel). Men mye moro hadde jeg med det. Det var flott å kunne si at du offesielt snakket et språk som du ikke kunne bæret av.
Jeg tenkte på å forandre det for ett år siden, men da fikk jeg det ikke til, så jeg lot det stå. Men nå i år har jeg endelig fått det til. Jeg har nå offesielt norsk som morsmål i alle vigo-sammenhenger.

Det var faktisk litt vemodig å ikke ha det der lenger, men jeg kan jo leve på minnene.

Men jeg skylder fremdeles en beklagelse til administrasjonsfolket. For hvor mye strev dere må ha hatt med å overse hva som stod der. Hvor mange søvløse netter dere må ha hatt med "Skulle vi egentlig snakket med ham om afrikaansundervisning?".
Jeg beklager så inderlig for alle de kvaler dere måtte ha hatt.

Erbødigst, Arthur Per

iPod

Hørsten 2002 fikk jeg meg en MiniDisc. Det var en liten greie med små firkanta saker hvor en la inn all den musikk mine ører kunne trenge. Praktisk og grei var den. Jeg kan si at jeg har hatt stor glede av den. Om det er for lange flyturer, inspirerende togreiser eller for å glede meg når volleyballaget har spilt ræva. MiniDiscen har lenge vært en flott følgesvenn. Og slik var det frem til i høst. Da fungerte ikke innlastingsfunksjonen fra PC'en, og alt måtte komme fra CD- og MiniDisc-spilleren nede. Upraktisk og tidkrevende. Utenom det fungerte den faktisk helt ok. Men tiden hadde endret seg, og det som for fire år siden var lite, var da en stor klump. Å ta med flere discer var stress, og jeg kunne altså nesten ikke legge til nytt stoff. Synn.

Noe nytt måtte overta, og dermed var et julegaveønske klart: Jeg ønsket meg en iPod. Og hvilken glede da jeg på 1. juledag kunne åpne pakken å se en slik vakker konstruksjon foran meg. Det eneste negative med dette bildet var at iPoden på bilde hadde Johnny Depp som motiv på skjermen. Ikke det at jeg har noe imot Johny Depp. Det er bare det at enhver herre med stor fanskare på grunn av utseende er meg en smule uforståelige. Spesielt når denne mannen er overlesset med sminke. Heldigvis for meg fantes det ingen Johnny Depp inne i min iPod. Og jeg var svært fornøyd med den. Den var liten, lett og og praktisk, med flott lydkvalitet.

Den har allerede gledet opptil flere ganger. Buss og fly hjem til Egersund, samt togturer inn til Stavanger og Mariero (liker ikke den plassen. Folka er greie, men det høres så vanvittig fisefint ut. Godt å vite at det ikke er Egenes). Jeg begynner til og med å forstå Alf, og hans forhold til iPoden (Det var en periode Alf ikke hadde eksistert uten sin kjære iPod).

Men det har vært de som har vært skeptiske til mitt kjøp. Kjære Mariann for eksempel, mente at det var bortkasta å kjøpe seg en så stor greie. Dere skjønner, jeg har nå en helt ordinær iPod med 30 GB minne. Hva i alle dager skal jeg med 30 GB minne? Selv ser jeg det som positivt med masse plass. Jeg liker å spille musikk utifra humøret, og da er det litt skit å finne ut at du akkurat ikke hadde fått plass til den rette plata før du drog ut på tur. Det er greit å kunne ha alt inne på en gang, og helst enda mer plass hvis jeg skulle til kjøpe flere CD'er. Men vi snakker 7500 sanger! Til nå har jeg lasta inn 26 album (av sterkt varierende størrelser), og har brukt opp 1.2 GB. CD-samlingen min er på ca. 110 album. Jeg har med andre ord 29 GB igjen, og skal jeg legge inn alle mine CD'er (Og da snakker vi også en del album jeg skjelden hører på, men utenom McMusic og den slags tull. Jeg har da stil.), ville de samlet utgjort ca. 5.1 GB. Jeg kunne med andre ord ha fått meg en iPod Nano og likevel hatt masser av plass igjen til å utvide samlingen min.

Ikke at jeg angrer. Planen er å beholde musikkavspillingen min slik den er i lang tid fremover. Det samme gjelder ikke for CD-samlingen, som minst skal fordobles innen noen år (Ok. Med min pengebeholdning kan akkurat det høres utopisk ut). Sikkert fint med en enda mindre sak, men jeg trenger noe som er såpass stort at det faktisk merkes at den er der. Jeg er en vanvittig glemsk person, og en iPod er det ønskelig å ikke glemme. Men det jeg tenkte på mest da jeg ønsket meg en stor en, var at den faktisk er mindre enn lommeboka mi! Hvis jeg kan ha lommeboka på meg uten å merke den (lommeboka har jeg med meg over alt), så ville iPoden funke den óg.

Dette var en forferdelig lang sak om noe så lite som en iPod. Men den er viktig i mitt liv. Jeg kan spille akkurat den musikken jeg vil, akkurat der jeg vil. Og tro meg, det kan gjøre forskjelden mellom en god og en dårlig dag.
For å sitere Pål "Musique" Rake: "iPod er tingen".

"Das klo"

Som mange av dere sikkert har fått med dere, er jeg en bekjent av Tore Søyland. Faktisk, alt i alt vil jeg kalle meg en venn av Tore. Om han nå skulle protestere villt, så får dere ta hans ord fremfor mitt.

Jo da. Etter at klokka slo tolv nyttårsaften skjedde det mye. Rakettene gikk i været, regnet dalte ned, og ordføreren ble stående å prate videre uten at noen hørte etter. Det første jeg gjorde, var å klemme så mange kjente jeg bare kunne finne. Gutter skal ikke klemme rolig og forsiktig. Vi skal klemme som om det var knusemaskinen på bilhuggeriet som satte igang. Jeg trekker denne litt vel langt, og dermed er det i verste fall ubehagelig å komme i mine armer. Men på nyttårsaften er det lov, så lenge det ikke går på livskvaliteten løs. Pål, Martin, Thea Sofie, Stine (løfta henne. Hun ble en smule overraska), Eva, Andreas, Kjetil (ok, mine klemmer blir små og puslete mot hva denne karen presterer), Lise, osv. Lista er lang og rar. Kan tro jeg må ha sett ut som en godt full galning der jeg delvis gikk, delvis sprang rundt. Bare så det er sagt, jeg var edru.

Men etter alt dette, var det planen å stikke opp til denne Tore Søyland på narchspiel. Alkoholfritt sådan. Og der gjorde vi mye moro, blant annet sprengte vi en appelsin og en honningmelon (egentlig litt synd óg. Vannmelon er veldig godt). Vel tilbake i huset merket jeg at jeg hadde et større behov for å søke det private rom. "A man's got to do what a man's got to do", så jeg beveget meg inn på toalettet. Og det var dét rommet som jeg ønsker å ta til nærmere beskrivelse.

For det er da slikt, at man kan kjenne mennesker på toalettene. Personlig er jeg et stort fan av toaletter/bad. Det er det ene stedet i huset hvor en rolig kan sette seg ned og tenke. Og alle de flotte tankene som må ha kommet fra toalettet. Filosofi, romaner, kunst, poesi, sanger, vitenskap. Verden hadde nok manglet mye av de store estetsike saker uten toalettet. Samme gjelder for vitenskapen. Se bare på J.K. Rowling: Hun skrev jo de første Harry Potter bøkene på en dorull. Sikkert mens hun satt der og funderte. Håper bare hun hadde nok igjen til å bli ferdig på toalettet. Det finnes få ting som er værre enn å sitte med buksa nede, og ingen dopapir.

Men tilbake til badet hos Tores far. En skulle vel tro at alt som har med Tore Søyland å gjøre, er veldig lite. Men nei da. Toalettet var utenom regelen. Det var så stort at man hadde fått plass til to elefanter og en middels stor yeti inni. Skal tro at hadde jeg stått og kastet med spydkastteknikk fra den ene enden til den andre, hadde jeg bare så vidt greid det. Ok da. Jeg er en forferdelig dårlig spydkaster, men likevel.
Badeter smykket med to vasker, av glass og med hyller av glass under. De var svært så pene, og jeg grøsser ved tanken på hvilket arbeid Tore må legge ned i å vaske og pusse de vaskene, så blanke de var. Men hva var vitsen med alle såpene? Det var minst fire forskjellige håndsåpetyper. Ja, ja. Noen liker å kunne velge. Jeg velger musikk utifra humøret, hvorfor skulle ikke andre velge håndsåpe? Inne i dette store lokalet fantes det en dusj. Det var sannsynligvis den største av sådann jeg kjenner til. Store, flotte glassdører, og med to seter som enten kan brukes til å sitte på. Om man en morgen er spesielt trett, og en simpelthen ikke orker å stå og dusje, kan man ta dusjen sittende. Flotte saker dette her.

Og slik ender min fortelling om bad og toaletter generelt, og Tores spesielt. For imponerte meg gjorde det. Eneste jeg fremdeles sitter og funderer litt over, er noe som dette flotte bad hadde, som mangler i de fleste andre bad.

Min gode venn, Tore Søyland. Vær så snill å gi meg et godt svar på dette (Og ikke kom her med at det egentlig ikke var det. Jeg veit hvordan slike ting ser ut):
Hva i alle dager gjør et kamerastativ inne på badet?

Zuludikt

Når Pippis far blir sydhavskonge i stede for negerkonge, så kan jeg godta det. Men jeg liker det ikke. Det som derimot er uakseptabelt for meg, er nyheten (ok, lenge siden det kom) om at Hottentotten Hoa skal strykes fra Thorbjørn Egners barnesanger! Jo da. En eller annen politisk korrekt tulling har altså kommet frem til at i dagens samfunn så kan vi ikke ha fortellinger om folkeslag.
Jeg skal si dere: Hottentotter er fine folk. De aller fleste mennesker er så. Og jeg tviler at barnesanger er det som fører til fremmedhat. Det er ikke kampsang for Hitlerjugend, det er en harmløs barnesang!

I protest overfor dette, skal jeg herved legge ut et aldri før publisert dikt skrevet av Pål Rake og meg selv mens vi kjørte langs kysten av Sør-Afrika den sommeren etter konfirmasjonen. Vi var på vei til Kwazulu Natal, og hva er ikke mer naturlig da enn å skrive Zuludikt? Zuluene er flotte og stolte folk, så det er sagt. Her kommer et politisk totalt ukorrekt dikt med dype undertoner og lange zen-øyeblikk. Fargene sier hvem som har skrevet hva. Kos dere:

Ein Zulu er ikkje bærre ein zulu,

men óg et vanleg mennesjhe.

Med andlete.

Han kan greta, slik me jær.

Og han kan le, slik me gjær.

Men han likar ikkje brunost, slik me gjær.

Eg vaknar om natta.

Eg får ikkje såva.

Eg vil skrika, men eg har inga munn å skrika med.

Og så vil eg greta, men eg har inga augor å greta med.

Eg ser meg sjølv i speglet.

Eg er ein zulu.

Som zuluar flest,

bur eg i Zululand.

Og som zuluar flest,

arbeite eg i Zululand.

Men av og tell ville eg hellar sitte i raukvilevipparen min å tenkje:

Kvifor blei eg zulu?

Eg ville hellar vore amerikanar,

for då kunne eg sitta der og tenkt domme tankar utan mål og meining.

Det tenkjer eg.

Eg ville mykje heller vore ein amerikanar.

For då skolle eg kjøyra rondt i ein bil,

og så ville eg hatt ein ballong,

ein med hatt og nese på,

og den skal være blå.

Bam, bam, bam, bam.

Gjeitosten er best å skjære når han ikkjer har stått i kjøleskapet.

I gamle dagar då kunne eg vore stolte av å våre zulu.

Då kunne eg løpt rundt og ropt og skreke og voldtatt og drept og vore stor og sterk.

Men idag ville eg gått rett i fengsel og så på pangkrakilsk klinikk.

Nå er det ikkje like gøy å væra zulu.

Når er det mykje gøyare å være amerikanar.

Når eg snekrar på huset,

og badar i badekaret,

skinner sola.

I går

vart eg og leita i nokre skap i huset mitt.

Og langt ner i bestemors kleskap,

fann eg ein zulu.

Eg visste ikkje kva eg skulle gjæra med han.

Eg satte han i vindaugskarmen.

Han sit der enno.

Pål M. Rake

Arthur P. Cowie