Nytt fra administrasjonen

De observange av dere har sikkert lagt merke til at det er kommet inn noen nye bloggere på listen over "Andre med fritidsproblemer og skrivekrampe". Denne listen er fremdeles ikke helt ordnet opp i. Jeg planlegger å fjerne noen fra den prestisjetunge lista, grunnet laber (les ingen) aktivitet. Hadle skulle egentlig også vekk, men grunnet en enkel liten blogg som nevner en av mine desidert største barndomshelter, nei, ikke Tor Heyerdahl, men Ole Brum. Han unngikk også å knytte den ekte Ole Brum til Disneys kopi via bilder eller noe. Bra!
Karen Therese har kommet med, og det samme har Tor Erlings NYE blogg, som faktisk fungerer. Gidder såvidt å nevne at Snøfnugg også står der, siden hun, svært fortjent har stått der en god stund nå. Jeg legger kun til bloggere som jeg selv leser jevnlig. Jeg anbefaler på det varmeste disse sidene for mine lesere. Check it out!
Det går også rykter om at nominasjonkomiteen planlegger å gå gjennom en blogg som er kjent for sitt fravær av æ,ø,å, samt Æ,Ø,Å.

Men uansett, tilabake til hovedpoenget i denne posten.
De aller mest observange av de mer observange igjen, merket kanskje at det plutselig kom enda en "Skikkelige Nyheter" under links, før den den ene av dem forsvant igjen. Nå var det sikkert de som ble redde for at mengden nesespray eller paracet hadde oversteget rimelighetens grenser da de så dette, men dette er altså ikke tilfellet. Dere er fremdeles i stand til å kjøre mopedene deres, samt mormors bil, hvis hun liker ekstremsport.
Men tilbake til hva som skjedde med "Skikkelige Nyheter" nr. 2. Denne linken er idag en såkalt "metamorf link" under navnet "Bandet Suicide Love, myspace". Enkelt og greit var det en feil med navnet, selv om linken var rett. Så til poenget i bloggen:

Jeg har tidligere fått tilbakemelding på at flere av de sangene jeg har nevnt i på denne siden, senere har kommet i andre menneskers besittelse på grunn av akkurat dette. Som min viktigste kontakt sa det (jeg skal la Tore får være anonym, siden jeg vet at det er så mange skumle mennesker som kommer til å lese dette): "Den gode nyheten er at jeg fikk tak i de sangene, den dårlige er at jeg lastet dem ned". Jeg får bare si det som det er. Jeg er motstander av nedlasting. Normalt. Men det finnes faktisk et lite unntak. Dette unntaket er fra en liten side av det veldige MySpace-universet. Ja, dere har sikkert allerede gjettet det: Inne på Suicide Love's myspace, kan dere laste ned gitarriffene som sikret oss 10'000 kr til plateinspilling. Det er planer om å legge ut nye demoer hvor vokalen også er med, men i mellotiden, nyt Johnnys vakre toner.

Klikk og last!

Post Scriptum:
Klikk her, og dere kommer direkte til bandets myspace, uten flere om og men!!!

Viser

Dagens innlegg måtte deles i to. Del en finner dere under. Jeg fant at det var bedre slik, siden jeg ved dette tidspunktet hadde beveget meg et stykke vekk fra begynnelsen av teksten. Likevel, du skal lese «Minifestival i avisa» for å virkelig være med på denne posten.

Det er noe her i verden jeg gjerne skulle gjort. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive viser. Skrive om hvordan solen går over himmelen, og egentlig snakke om mitt lille liv. Om en tur på butikken eller om bazar på bedehuset. Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg, Tønes, med flere. De kan denne sjangeren. Selv er jeg mer inne i den svevende melankolien om krig og fred, drømmer ødelagt av evighetens gigantiske krefter og menneskets hånd, om det ene stedet der en finner fred. Det stedet som alle leter etter, som mennesker drar til for å finne seg selv, men fordi det er ukjent, ender opp med å miste det lille av seg selv de faktisk kjenner. "Du tenker alltid så stort", pleier Andreas å si. Ikke noe galt med det, men likevel, jeg liker av og til å kunne kjenne fast land under føttene mine når jeg synger.

Jeg har bakkekontakt når jeg skriver blues og rock, men har altså litt problemer når de enkle, rolige toner skal fylle rommet, og musikke skal kunne brukes både som bakteppe og som hovedtema. Det ligger tekster i skriveblokka mi og venter på meg. Noen kan kanskje bli en vise. Andre kan det ikke. Uansett. Jeg setter meg herved dette mål: Jeg skal lage en vise om noe enkelt. Ikke noen veldige saker. Noe enkelt og vakkert som jeg kan like bare fordi det forteller så mye med få ord, de ting som store ord aldri når ned til.

Minivisefestival i avisa

For dere av dere om leser Stavanger Aftenbladet lørdag, kan dere umulig unngå forsiden på del 2, med tittlen "Visebølge" og skyggen til en mann med gitar som synger i en mikrofon. Normal vil ikke del 2 være spesielt spennede for min del. Jeg har fått den behagelige uvanen at den delen er der mest for at jeg skal kunne lese tegneserier. Men akkurat idag, delvis fordi de så interessant ut, delvis fordi jeg var litt lei av å lage fars lunsj og min frokost, slo jeg opp på side 40 og leste artikkelen om minivisefestivalen Locals & Heroes på Sting (en eller annen klubb eller bar i Stavanger, tror jeg).

Det første som slo meg var at mannen jeg hadde sett skyggen av på forsiden, aldeles ikke var en mann. Det var en dame, og ganske såp feminin var hun også, med langt hår og venstre ben i kryss over det høyre. Så leste jeg gjennom artikkelen, skrevet av ei Solveig Grødem Sandelsin. Den var på nynorsk, og skrevet som et kunststykke. Ja, selv med Damien Rice og lyden av en ekte sølvmanke (far) som vasket vinduer, kunne jeg føle stemningen fra stedet. Jeg prøvde å vekke til live minnene om sist jeg hørte Moi fremføre sangene sine, og merket meg at jeg måtte få tak i plata hennes. Jeg irriterte meg litt over at jeg ikke hadde fått med meg at det var en slik konsert den dagen. Til slutt kom jeg frem til at gårsdagen hadde vært så hyggelig at jeg ikke hadde noe problem med å ofre konsterten, selv om Life of Brian ikke var så morsom når man så den for andre gang i løpet av en måned. Enkelte mennesker trives man liksom med uansett, så jeg skal si at det var verd en gjentagelse, dog med en annen film.

Men uansett, denne artikkelen i Aftenbladet førte tankene mine tilbake til 15 april i år. Etter en lang dag gjennom Romas gater, var det på tide å virkelig feire at jeg hadde fylt 16 år. Både far og jeg er mennesker av jazzen, så vi styrte mot det Rouge Guide hadde beskrevet som "Romas beste jazzklubb" ved Alexandersplatz. Vin i glassene, levende lys og musikk. Mye likt Sandelsons skildring av Local & Heroes. Jeg er fremdeles litt lei meg for at jeg måtte gå tidlig. Etter dager med inntrykk var jeg nokså trett, og jeg hadde en grense på hvor lenge selv fantastiske, lekne jazztoner kunne holde hodet høyere enn kanten av vinglasset mitt.

Bar og musikk. Stillhet brutt kun av akkustikk eller rolige, dype toner fra en el-bass. Det er der man burde leve livet. Der skulle man være sammen med venner og nyte musikk, mat og hverandres selskap.

Kunsten å velge feil.

Valg, valg, valg. Det er denne rare verden full av.
Denne helgen stod det mellom to musikalske tilstevminger for mitt stakkars sinn. Enten var det Rogalands UngdomsKorps, eller så var det Dalane Korpsfestival. Veldig bra korps med flere jevgamle kjenninger, eller divisjoner dårligere korps med masse småfolk. Jo da. Valget er lett. Selv om vi får spille med Brazz Brothers på Dalane Korpsfestival, så vil jo uansett RUK bli utrolig mye bedre.

Men!!!:
Hvilken premieidiot er det som i en slik situasjon velger å la ansvarsfølelsen ta overhånd?
Jeg.
Hvem trur dere valgte å gå på Dalane Korpsfestival, når de fleste kjenningene hans tok til vettet og enten ikke gikk, eller valgte RUK?
Jeg.
Hvor dum er du hvis du velger noe du egentlig misliker? Bare fordi du føler at du har et ansvar ovenfor noen rundt deg, som du vet ville greie seg nogenlunde uten deg?
Akkurat så dum som jeg er.

Ja da. Jeg forstår det ikke selv engang. Jeg fant altså ut at mitt ansvar som eldstemann i korpset gikk foran det å møte gamle kjente jeg ikke har sett på evigheter, og det å spille i et vannvittig bra korps denne helgen.
Syke syke mann.

Sammen med Thea Sofie, Asbjørn, Signe Marie (the conductor. Se bildet under), og flere, skal jeg nok overleve, men jeg ser ikke lyst på det.
Jeg har imidlertid grei å ifinne meg med min skjebne, og har i den anledning funnet frem til noen lyspunkt:

Lørdag 21.10
Kl.13:00-14:00 Mat
Kl.16:00 Alle obligatoriske aktiviteter ferdig for dagen. Home sweet home, here I come!
Søndag 22.10
Kl.13:00-14:00 Mat
Kl.16:00-17:00 Mat, les kaker (og fukt, men drit i det).
Kl.19:00 Konsert ferdig.

Kom gjerne på konserten. Den starter kl.17:00.
Ha en god helg, og send en tanke til oss på Dalane Korpsfestival.

Høstferien i rykk og napp. Ikke i et nøtteskall.

Merk:
Ingen av bildene er tatt i denne høstferien. De kommer fra forskjellige år, og forskjellige årstider. Fant bare noe som passer. Det over, for eksempel, er fra en høstkonsert for musikkskolen en gang for noen år siden. (På bildet, fra v. Martin, Pål, Arthur Per, Kristi, Andreas. Du store jeg er glad at jeg ikke ser slik ut idag. Ja, ja. Det har vel ærlig talt ikke hjulpet uansett. Fremdeles singel. Æsj!)
Da var det gjort, og alle dere som hater meg nå, synn for dere. Resten, nyt bloggen.

Det er ikke til å stikke under en stol, eller et teppe for den slags skyld, at jeg har neglesjert bloggen for en stund. Ja, slik en overraskelse var det å se over min egen blogg idag, og se at i løpet av høstferien, hadde jeg bare skrevet EN ENESTE BLOGG! Skammelig, vil jeg si. Det var rart det der.

Høstferien pleier å være en eneste lang uke med ro, fred og ekstremt korte dager, og ekstremt lange netter. Ja, jeg går ikke i hi om vinteren, men i høstferien er det som oftest like før. Dermed er det masse tid til blogging og MSN og Macgyver. Men denne høstferien skulle ikke bli sånn. Jeg visste det allerede da far og jeg kom frem til at vi ikke skulle ta en tur til tante Maureen og onkel Adrian i Nottingham. Jeg hadde for mye å gjøre her hjemme. Ikke at jeg visste hva, men fant ut at jeg skulle holde meg hjemme.

Vel. Hjemme å hjemme fru Blom. Etter at første helga ble som den ble (se forrige blogg), var det på tide å komme igang med vennebesøkene. Du skjønner, jeg har en irriterende vanskelig vennekrets. Enten så er det på trening, eller så er de med søsken eller så jobber de, hvis de da ikke har lang dag på skolen da. Aldri har de tid til gamle venner, og for å være helt ærlig pleier det å passe meg fint, siden jeg heller aldri har tid. Men i høstferien tenkte jeg jeg skulle ta en prat på tomanns/enmannogenkvinnes-hånd, samt delta på større samlinger av hyggelige mennesker (også kalt venner).
Det ble flere samtaler, blant annet var Einar hjemme, og da måtte jeg jo ta meg tid til denne reserve-Finmarkingen. Tenk det, karen som uten tvil kan kalle seg Øybu med stor Ø, har altså valgt å tilbringe et år av sitt liv ved den russike grensen. På folkehøyskole. Slik en kar kan jeg bare ta av hatten for, men håpet er at jeg tenker anderledes når det er min tur til å tenke på friår.

Jeg skulle også ta meg tid til å være Vår-menneske. Ja, som i koret Vår. Sosialisere meg, synge, gå tur. Koselig var det, og jeg fikk prøve hvordan det føltes å sitte på med en lettmotorsykkel. Jeg fikk til og med den treningssky Martin ut på squashbanen! Det var så overraskende som det fikk bli, men veldig moro. Og gjett om ikke han var bedre enn meg. Det endte med at han belærte meg. Meningen med spille var at jeg skulle treffe den tre-fire kvadratmeterstore veggen noen meter foran oss, IKKE taket.

Men mer enn akkurat dette kan jeg ta en annen dag, eller jeg kan ta det muntlig senere. Når en blogg først er ferdig, er jeg lite flink til å lage etterfølgere. Gjort den feilen å lovet en etterfølger. Det løftet brøt jeg.

"People can have the Model T in any color, so long as it's black" - Henry Ford

Jeg vet ikke helt hvordan den kom til. Men den er vel egentlig et produkt av det James Watt gjerne blir gitt skylden for å ha startet. Men uansett. På et eller annet tidspunkt, lenge etter at gamle, gode James var død, ble denne innretningen en landeplage, og har bare i årenes løp blitt en pandemi som får fugleinfluensaen til å blekne. I USA dør hver en av 48 mennesker av denne dingesbomsen. Den er bare slått av hjerte- og karsykdommer, kreft og slag som mest vanlige dødsårsak der borte.

Nå er det da slik at alle gutter liker drapsmaskiner, dermed ble bilen snart en yndling. Også min kjære far falt for bilen, og var siden gutteårene bilfrelst. Denne bilinteressen arvet aldri jeg. Eller, jeg liker biler, men det finnes ting her i verden jeg har større interresse for. Ved riktig bruk kan jo E=mc^2 ta mange flere liv enn bilen. Og med MYYYE større eksplosjon!

Uansett, bilen kan brukes til et par ting som Einstein ikke kunne lage formel for. Blant annet det å ta mennesker fra et sted til et annet på kort tid, og det uten å la deg fordampe først. Denne evnen gjør at jeg har funnet det nødvendig å anskaffe meg et sertivikat når jeg fyller 18 år. Dermed har jeg øvelseskjørt i over et år nå, og denne helgen var den første skikkelige langturen unnagjort. Intill fredag var lengste turen på ca. en time. I helga kjørte jeg fra Egersund og til venner i Kongsberg. I følge Gule Sider tok denne turen fem timer. Tok nok mer enn det ja, men de bomma ikke med mer enn en time eller så. Kjører så seint jeg, og likevel ble satt far med hjertet i halsen, og det var ikke skjelden jeg hørte han trekke pusten typt, eller skrek lett. Har en følelse av at han ikke likte kjøringa mi så godt.

Men jeg moret meg. Hvilken god følelse det er å suse avgårde på norske veier, selvsagt under fartsgrensen (Det er det nemlig veldig viktig at man gjør når man skriver offentlig blogg). Krappe svinger som en bare så vidt greier, ettfeltsveier i mange mil med vakker norsk natur (som du altså ikke har noen anledning til å se på fordi det er passe lurt å ha øynene klistra til veien), og håpet om at en hjort skal hoppe ut i veien og dermed redde middagen.
Som sagt, jeg moret meg.

Men det var selvsagt bare en bonus. Alltid koselig å besøke familievenner i Lurdalen og i Kongsberg, og selvsagt var turen innom Bærum og mormor en toppen av kransekaka (ja, veit at det er snobb å bor der, men hun er nå egentlig god sørlending). Vi gjør ikke sånt så ofte. Men koselig var det. God begynnelse på høstferien

Det alle snakker om, untatt politikere, som ikke gidder å gjøre noe med det. Men jeg begynner ikke der:

Jeg er elevrådsrepresentant i klasse 2AAB. I den forbindelse skal jeg sikkert være sterkt aktiv i elevrådet. Det er jeg forberedt på å være, men egentlig når vi ikke møtes spesielt ofte, er det egentlig en oppgave for elevrådsstyret. De pliktenene jeg derimot må stri med, er ting som å lede klassen under brannøvelser (jeg følger ikke strømmen, jeg leder den...) og drittjobber som klassestyrer ikke vil gjøre (med unntak av det å lære elevene, og å rette prøver). En av disse jobbene var å hente inn penger. Vi skal se film på mandagen etter høstferien, "En ubehalgelig sannhet" eller noe sånt. Dere vet, den med Al Gore, om global oppvarming.
Fin film, men surt at jeg må hente inn pengene. Det er et tapsprosjekt. Hva er sannsynligheten for at jeg skal få inn de resterende 9 ganger 40 kronene imorgen? Som sagt, tapsprosjekt.

Uansett, det er greit at vi skal se filmen. Spesielt etter et irriterende år. Det begynte med at det var kaldt og surt altfor lenge i år. Det ga seg altfor sent, og det snødde første april. Da skrek jeg ut i raseri, og det til tross for at jeg satt oppe i studiearealet og egentlig burde ha passet på at jeg ikke fikk rykte på meg for å være enda rarere enn det folk allerede trodde jeg var. Sommeren var grei, spesielt siden jeg satt i fuktige Mellom-Amerika da Sør-Norge tørket ut som værst. I høst har vi hatt fint vær. Jo takk, klager egentlig ikke. Men det er ikke slik det skulle ha vært. Nå skulle vi allerede hatt en periode med skikkelige høststormer, og så skulle snøen komme rundt desember eller noe. Merk snø, ikke slaps, siden denne byen ser ut til å ha en magisk tiltrekningskraft til det siste.
Desverre. Det var sikkert ikke bedre før heller. Været er det lite man kan gjøre med, men man kan gjøre noe med årsaken.